Maleren og samtidskunstneren Leonard Richard fremviser teknisk briljans som kan lede til eufori. Men arbeidene som vises på Kunsthallen vekker samtidig et ubehagelig spørsmål som trenger seg på betrakteren.
Maleriene til Leonard Richard, årets festspillkunstner i Bergen, er montert i rommene til Bergen Kunsthall med samme presisjonen som den enkelte billedflatens komposisjon. Slik at betrakteren forholder seg til utstillingsrommet som et kjempemaleri hvor hun hele tiden ser Richards motiver samspille. Betrakteren går rundt inne i Richards kompositoriske univers, i et av hans malerier. Her skimrer pastellfargene, bjørkeskogen og jagerflyene. Utstoppede dyr, modellbygging og mannsfigurer i stivnede positurer blandes med massive rammer, en god porsjon sterke farger (som kontrasterer all pastellen), og gjentakelse.
Utstillingens mest påtrengende trekk er hvordan det utsøkte, vakre og vare visuelle billedspråket vekker et dypt ubehag hos betrakteren. Kunstnerskapet har bygget seg opp i over 30 år, kretsende rundt de samme motivene malt på den samme måten. Det er denne tvetydige og urovekkende følelsen som gjør at Richard ikke kan avskrives som en dyktig, men tradisjonstro maler. Ubehaget i Richards motiver, slik jeg opplever dem, plasserer arbeidene hans midt inn i en av samtidskunstens store temaer, nemlig abjeksjonen.
Innen abstrakt tankegang handler abjeksjon om det dobbelte; det som både er kjent og fremmed på samme tid, tiltrekkende og avskyelig, livgivende og dødbringende, og på denne måten forstyrrer et system, en orden, en identitet. Her befinner Leonard Richards kunstnerskap seg etter min oppfatning; idyllen er full av potensiell vold.
Det ser så vakkert ut med et jagerfly på gårdsplassen i demringen. Men det forteller samtidig om tilstedeværelsen av krig i en udramatisk og billedskjønn hverdag. Dette aspektet av krigens grusomhet henspiller på 2. verdenskrig ifølge maleren selv, som tydeligvis har vokst opp i etterklangen av dette traumet.
Men det kan like godt leses inn i vår tid, akkurat nå, hvor vi oversvømmes av lekker design i samme fargetoner som Richards malerier. Og lever trygge, om enn kanskje noe innholdsløse liv, med et sterkt fokus på at vellykkethet kan måles og vises gjennom klesstil, hårfrisyre og sofavalg. Samtidig er vi en del av staten Norge som både er verdens 7. største våpenleverandør og aktivt deltar i kriger som volder enorme sivile lidelser i land med en betryggende avstand til vårt eget.
Ubehaget maleriene vekker kan leses som en dårlig samvittighet, formulert på en nyansert og visuelt tiltrekkende måte. De stive, ensomme mannsfigurene representerer i lys av dette et dypt plaget menneske. En mann, vel å merke er det ikke antydning til en kvinne i et eneste av bildene, som føler ansvar for handlinger han verken har utført eller forhindret. Det er denne umulige problemstillingen som oppleves abjekt; subjektet er medansvarlig for noe han opplever som utenfor sin egen kontroll. Disse bildene presser subjektets grenser; hvor vidt spenner subjektets ansvar? Spørsmålet som både står åpent og besvares i denne utstillingen er; hvordan kan vi leve med idyllen/velferden samtidig med krigen som vi er en del av selv om vi tilsynelatende ikke er det?
UTSTILLINGEN STÅR I BERGEN KUNSTHALL FREM TIL 23 AUGUST