At noe er bra har ingenting med størrelse å gjøre. Det blir tydelig når det nå er detaljene som fanger på Nasjonalgalleriet.
Jan Provoost, ´Den hellige Katharina av Alexandrias disputasjon´, 1520–25. © Museum Boijmans van Beuningen
Utstillingen Åpning mot det hellige. Gylne øyeblikk fra Nederlandenes renessanse, er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og Det kongelige museum for skjønne kunster i Antwerpen. Utstillingen omfatter malerier av Rogier van der Weyden (ca 1400–1464 ), Jan van Eyck (1390–1441) samt Gerard David (1460–1523) og Jan Provoost (1465–1529) for å nevne noen. Fem av maleriene tilhører Nasjonalmuseets egen samling, Langaard-samlingen, og resten er lånt inn. Dette er ikke noen stor utstilling, kun én sal er tatt i bruk. Resultatet er en konsentrert utstilling, dog ikke en man går raskt gjennom. Tross det «lille» omfanget er det nemlig mulig, og nesten nødvendig å bruke god tid på de nederlandske mesterne.
Behov for nærhet
Utstillingen er svært pedagogisk lagt opp med forklarende filmer, berøringsskjermer og ti veggtekster. Det er lagt stor vekt på motiver av Jomfru Marias liv, hennes rolle som mor, som flyktende til Egypt, sørgende på Golgata og ved Jesu korsfestelse og til slutt foran den tomme graven. Gjennom Maria kunne de nederlandske mesterne ta religionen inn i befolkningens liv og innføre religiøse ritualer gjennom folks evne til å gjenkjenne hennes smerte og sorg.
Helt innerst i salen finner vi små mesterverk av blant andre Jan van Eyck og Rogier van der Weyden , små gullkorn som i seg selv gjør denne utstillingen verd et besøk. Maleriene fanger oppmerksomheten på en slik måte at betrakterens blikk blir trukket innover, man henger seg opp i detaljer som takbjelker og blyglassvinduer, gulvfliser og sengetepper.
Maleriene med sine utførlig gjengitte mennesker, arkitektur, landskap og ting inviterer oss inn i en verden som virker så nær, selv om det er et halvt årtusen mellom dem og oss. Og nært må man også gå for å få tak i en detaljrikdom og fargeopplevelse som kan lure det blotte øyet til å tro at dette ble malt ganske nylig. Fargene er klare, fernissen skinner og teknikken, som malerkunsten knapt har sett maken til, hverken før eller siden, har også relativt få spor av elde.
Jan van Eyck, ´Madonna ved fontenen´, 1439, olje på treplate. © Koninklijk Museum voor Schone Kunsten, Antwerpen
Lite og hellig
Et eksempel på dette er Bebudelsen fra verkstedet til Rogier van der Weyden, malt engang på 1400-tallet. Det kjente motivet forestiller Jomfru Maria som mottar budskapet fra engelen Gabriel om at hun skal bære frem Messias. Stemningen er avspent og rolig. Inn gjennom vinduene kommer et fantastisk varmt og klart lys og blikket trekkes ut mot et stort åpent landskap hvor vi ser en vei som fører oss enda lenger bort. Man kan kanskje tenke at alle disse detaljene fører oss bort fra det sakrale og det som egentlig er tema for maleriet. Dette minner oss mer om det hverdagslige enn det religiøse, der øyet virkelig må ut på vandring for å få med seg alt. Særlig også siden bildet er så herlig lite, kun 20 x 12 centimeter. Det henger innerst i den store salen, i en litt dunkel halvsirkel, ved siden av et like lite og delikat maleri av Jan van Eyck.
Som betrakter er man kanskje vant til å betrakte malerier litt på avstand, vandre sakte fra bilde til bilde. Men her blir man fanget, og plutselig befinner man seg 2 centimeter fra glasset, krokbøyd og stirrende til øyet blir tørt, for å få med seg de aller minste detaljer. Men når man kommer til skriften i Marias lille bok må man gi opp. Skriften er alt for liten. Jomfru Maria har nettopp lest, og bedt kan det se ut som, der hun kneler på en pute. Hun snur seg halvt, for bak henne står det en engel med hvit kappe og et septer, og over hodet hennes flyr det en liten due som symbol på den hellige ånd. Dette er øyeblikket hvor Maria får beskjed om at hun skal besvangres av Gud. Og det er det som er så fint, for gjennom vår menneskelige nysgjerrighet til detaljene kommer vi tilbake til det åndelige, det hellige, og det dette bildet egentlig handler om, nemlig budskapet om Messias.
Naturalismesjokk
Ikke bare har religionen og det åndelige tatt bolig blant hverdagstingene og hverdagsmenneskene, men som maleriene her viser, så har også selve livet fått innpass i kunsten. I renessansen ble det for første gang vanlig å portrettere helt vanlige mennesker uten at de nødvendigvis hadde adelige titler eller helgenstatus. Teknikkene, som vi også lærer om i denne utstillingen gjennom tre små filmer med konservator Fridrik Bertelsen, bidro til at maleriene ikke bare ble svært bestandige og fortsatt i dag ser fantastisk velholdte ut, men også til at det var mulig å male lag på lag med nesten gjennomsiktige farger og få frem en frihet i formene som igjen ga liv og naturalisme til motivene.
I den kunsthistoriske tradisjon har det alltid vært viktig å sette kunstepoker inn i en tidslineær sammenheng, og å vise at ulike retninger ikke bare plutselig oppstod. Likevel er det interessant å spørre seg hvordan samtiden opplevde disse maleriene. De livaktige figurene og det nesten skremmende naturalistiske må ha vakt oppsikt. Dette var nytt, både i teknikken og det at man nå blandet sammen det sakrale og profane på denne måten. Dette sier utstillingen ingenting om, men man kan kanskje ane en slags forskrekkelse blant samtidens publikum over å se den hellige jomfru med datidens klær, i datidens borgerlige overklassehjem, lekende med jesusbarnet, eller som den sørgende mor, en kvinne av kjøtt og blod med følelser som alle andre.
Mesteren for Magdalena-legenden, ´Den hellige familie´, 1500-tallet, olje på treplate. © Koninklijk Museum voor Schone Kunsten, Antwerpen
Maria som hverdagsmenneske
I en innledende film i et eget rom i utstillingen forteller seniorkuratorene Fridtjof Bringager og Frode Haverkamp om «det åndeliges tilstedeværelse i den virkelige verden». Og det er nettopp denne åndelige tilstedeværelse som går igjen i mange av maleriene og som også er nøkkelen til så mange spørsmål og svar. For der hvor vi kanskje med blikket vender oss bort fra den religiøse tematikken i denne detaljverdenen er det likevel slik at det er detaljene som også fører oss tilbake til det religiøse temaet. Maria holder nå hus i helt jordiske hjem som vi kan se flere eksempler på i denne utstillingen. Det er riktignok nesten utelukkende rike overklassehjem, men likevel helt gjenkjennelige motiver for de fleste.
I Den hellige familie malt av den såkalte Mesteren for Magdalena-legenden på 1500-tallet ser vi Josef på vei inn en åpen dør med en kurv med verktøy, Maria sitter på en krakk og syr og Jesusbarnet står mellom dem og trekker Josef i kappen. Ingen har glorie, og det religiøse er kun presentert gjennom en mengde symboler og attributter, som ilden i bakgrunnen som symbol på Marias renhet eller tømrerverktøy og stav som Josefs attributter. Det er en av de tingene som er nytt i renessansen.
Munkeordenene var med på å sørge for en mer hverdagslig utførelse av religionen. Små diptyker ble brukt som reisealter, timebøker inneholdt bønner og regler, nattverd og Maria-kult ble viktig. Maleriene her viser også mystikken forbundet med alt dette.
Gjennom det mikroskopiske får vi øynene opp for det store; gjennom det taktile, hverdagslige, kan vi forholde oss til det uhåndgripelige og åndelige. Det er verd å stå litt i kø for å få oppleve dette. Det er også verd å bli litt belært av seniorkuratorene Haverkamp og Bringanger, gjennom pedagogiske montre og tekster, og føle at man har fått en time eller tre med ekte kunsthistorie når man går ut igjen.
Utstillingen vises til 12. mai 2013.