Veneziabiennalen: Ming Wong fra Singapore undersøker kjønn, iscenesettelse, tradisjon og fornyelse i utstillingen Life of Imitation. Ikke akkurat originalt, men utstillingen er overraskende god.
Det kan synes som om den singaporske paviljongen tidligere har vært en kinosal. Ihvertfall passer Ming Wongs installasjon perfekt inn med estetikk hentet fra gammeldagse kinosaler med røde seter og forheng, bilettluke og søyleganger. Her henger det posters som Wong har malt, presseklipp og bilder av filmstjerner i gangen. I salene, fire av dem, har han laget forskjellige flerkanals videoinstallasjoner.
Kjønn skapes i kinosalen
I sal 1 har han for eksempel satt opp tre videoskjermer bakover som viser en dialog som utspiller seg. Men lyden fra de tre skjermene stemmer ikke overens. Det er nemlig tre forskjellige versjoner av den samme scenen som utspiller seg. Noen ganger er de synkronisert, men som oftest ikke. I tillegg er spillestilen ofte helt forskjellig, ansiktsutrykket har endret seg og bevegelsene er anderledes. Dette er noe som gjentar seg på forskjellige måter i de andre salene.
Det som blir den åpenbare tolkningen er at det dreier seg om livet som iscenesettelse, som spill med kjønn, tradisjoner og nye uttrykk. Som Butler snakker om: man skaper kjønn og identitet, man er det ikke.
Kinosalens nostalgi
Videokunsten er jo blitt nettopp et yndet medium for denne typen diskusjoner, så noe originalitet finnes ikke i denne utstillingen. Men den har likevel sin glans. Filmene er for det første vakkert laget. For det andre er det rammen rundt som gir det hele en ekstra dimensjon i forhold til kinosalen som locus for iscenesettelse og konsumering av identitet. Hele utstillingen har også en slags melankolsk holdning til kinoen som blir litt smittende, hvor ble det av de store filmene og kinosalen som et spesielt sosialt rom?
Denne følelsen kommer særlig frem i noen polaroidfotografier av gamle kinobygg. Bildene er montert bortover på veggen og
innimellom står det en lapp med “missing since” og en dato. Kinokulturen i oppløsning rett og slett. De arkivaktige posterne og aviutklipp og lignende som er spredd utover veggene i inngangspartiet inviterer videre til å gå inn i en nostalgisk stemning. Den tapte tiden liksom.
I sin helhet er utstillingen overraskende god, og selv om den ligger et stykke utenfor de to hovedområdene på biennalen vil jeg absolutt anbefale å ta turen dit hvis man først er i Venezia.