Av temaene i debatten om skulpturparken på Ekeberg, var det kun ett som angikk det kunstneriske uttrykket: Ringnes’ ønske om at parken skulle være «en hyllest til kvinnen». Nå har debatten tilsynelatende stilnet.
Hilde Mæhlum, Konkavt ansikt. Foto: Ivar Kvaal/ Ekebergparken
Da Ringnes i 2006 fremmet et forslag til Oslo kommune om en offentlig skulpturpark på Ekeberg, var følgene en variert debatt grunnlagt i demokratiske hensyn. Folkets stemme er viktig i møtet med den offentlige kunsten, og har stått i kontrast til den kapitalsterke privatpersonen Ringnes er. Debattens forskjellige temaer har vært mange: hvem vil tjene pengene? Vil den «uberørte» naturen ødelegges? Hvordan vil den 10.000 år gamle kulturarven som Ekebergområdet besitter bli påvirket? Ringnes’ ønske om å skape Vigelandparkens feminine opponent, forble det eneste temaet i debatten som omhandlet kunstneriske problemstillinger, nærmere bestemt hvilket kunstnerisk uttrykk parken skulle få. Den generelle kritikken som fulgte var ingen overraskelse: at en «kvinnepark» ville fremme en essensialistisk holdning til kjønn som ikke burde eksistere i et likestilt samfunn. Men når navn som James Turell, Dan Graham og Per Inge Bjørlo har blitt inkludert som en slags maskulin motpart, ser debatten ut til å ha stilnet.
Noe uoversiktlig strekker turstiene i Ekebergskogen seg på kryss og tvers innenfor et område på 255 mål, mellom den øverste delen av Ekebergsletta og ned til Gamlebyen. Videre er det området rundt Ekebergrestauranten som har flest skulpturer, før skulpturparken strekker seg videre forbi Svenskesletta. Oslos nye skulpturpark avsetter et enormt område, stiene er brede og benker er plassert på gunstige utsiktspunkter. Mitt første møte med parkens konstruksjon var en malplassert industriell paviljong, som viste seg å være plassert foran et skålgropfelt fra bronsealderen. Allerede her dannes en respekt for det området som er brukt til den nye skulpturparken, og forventningen til det kunstneriske uttrykket tilspisses.
Louise Bourgeois, The Couple. Foto: Iver Kvaal / Ekepbergparken
En ny kvinnelig estetikk
Det er mange stier inn i parken, men den første skulpturen jeg møter på er en steinblokk utskåret til en maske. Hilde Mæhlum sitt verk Konkavt Ansikt skaper en naturlig overgang mellom de historiske arbeidene i stein og den nære debatten om kvinneparken, der Ringnes’ subjektive syn på det kvinnelige ble offentlighetens element for bekymring. Min forventning til skulpturenes fremstilling av den kvinnelige figuren var sterkt farget av debatten, men min tilnærming ble umiddelbart forandret i møte med Mæhlums skulptur, som heller understreker en kritisk tilnærming til nettopp et smalt kvinnesyn.
I vårt forbrukersamfunn er kvinnen målgruppe for et konstruert ideal. Kunstteoretikeren Rosalind Krauss bruker begrepet maskerade; og hun forklarer det som at «(…) the woman is nothing but masquerade, nothing but image.» Beveger man seg tett inntil Mæhlums verk, en mulighet som er en av fordelene ved den offentlige kunsten, blir skulpturen dekonstruert av betrakterens perspektiv og masken mister sin funksjon.
Videre byr denne stien på en variasjon av skulpturer, blant annet er den feministiske kunstneren Louise Bourgeois (1911–2010) representert. Bourgeois’ kunstnerskap er kjent ved gjentatte motiver som tematiserer hennes interesse for psykoanalytiske teorier om underbevissthet. The Couple er plassert noe skjult utenfor turstien, men skiller seg tydelig fra omgivelsene med sin metalliske blanke overflate. Den er montert med vaier og henger løst fra en ansamling furutrær. Skulpturen fremstiller to mennesker som er festet sammen, men likevel er det en distanse mellom dem. Deres overkropper er formet som to tykke spiraler som skiller de fra hverandre. Selv om kroppen er gjenkjennelig, dekker spiralen både deres kjønn og ansikter. Det er den stedsspesifikke plasseringen som skaper identitet, idet verket vekker assosiasjoner til arketypene Adam og Eva. Reflektert i deres speilblanke kropper møter betrakteren seg selv og konfronteres med en felles mytisk historie.
Jenny Holzer, Stone Carving, 2013. Foto: Iver Kvaal / Ekebergparken
Skulptur i norsk skog
Oppover Kjærlighetsstien leder Jenny Holzer sin installasjon Stone Carving (2013) mot Ekebergrestauranten. Verket tar form som serier av innhogde tekster i fjellveggene, og Holzer har forklart hvordan hun ønsket å bevare Ekebergparkens historie: «I’d like to explore the centuries of man on the site so that one can read the history on its surface, with language becoming part of the park’s skin.» Og det er først her jeg finner tilbake til hva jeg ble lovet ved markeringen av skålgropene ved begynnelsen; kulturminnet. For ved Sjømannskolen noen meter unna er det fjellsider med helleristninger fra 4500 år f.Kr. I Stone Carving har Holzer anvendt to virkemidler som bevisstgjør betrakteren i forhold til de stedspesifikke betingelsene: det første er hvordan Holzers tidligere steinarbeid er studioproduserte, mens verket i Ekebergparken er imidlertid hogget rett i fjellveggen og således minner om gamle helleristninger og nærmest føyer seg inn i rekken av de andre ristningene, dog uten å miste sin relevans. Det andre virkemiddelet er hvordan hun har tatt i bruk to forskjellige alfabeter, det latinske og det greske. Slik trekker Holzer linjer til helleristningene som et forhistorisk språk, ikke bare uforståelige tegn. På denne måten kommenterer hun også moderne lingvistisk teori og illustrerer den poststrukturalistiske forståelsen i forholdet mellom språk og tegn.
De lange distansene mellom skulpturene understeker hvilket enormt område som faktisk er disponert for parken og dens videre utvikling, og helt nederst mot Gamlebyen står Dyre Vaa (1903–1980) sin bronseskulptur Huldra. Skulpturen er en realistisk fremstilling av en kraftig bygget kvinne, som gjemt inne i skogen står og speider lengtende fremfor seg. Kvinnen er et veletablert motiv i vestlig skulpturtradisjon, men Vaa har avbildet noe mer enn bare en kvinnekropp. Stolt og samlet med flettet hår og elegant kjole, ser hun ikke ut som en hulder: nordmannens sirene er fremstilt som en hvilken som helst kvinne, som først avsløres om betrakteren får øye på halen bak. Vaa sin skulptur skaper kritisk refleksjon omkring den norske kulturhistoriens fortellinger om hva det kvinnelige er. Huldra er en mytisk konstruksjon av stereotypen femme fatale, som i fortellingene leder den uvitende mannen inn i ulykke.
Dyre Vaa, Huldra. Foto: Iver Kvaal / Ekebergparken
Den passive kvinneskulpturen
Det er først i området omkring Ekebergrestauranten det jeg fryktet finner sted, manifestert i en ansamling ikoniske kvinneskulpturer utført av mannlige kunstnere. I denne delen av parken vises kunstnere som Pierre Auguste Renoir, Auguste Rodin og Aristide Maillol og klassiske fremstillinger av Eva og Venus de Milo. Her oppstår det en brist i parkens ellers gjennomførte fokus på offentlig samtidskunst. Den offentlige kunstens egenskaper er at den kan ta hensyn til habitat, historiske betingelser og tematikk tilknyttet et konkret sted. Det er tydelig at disse egenskapene har vært et gjennomgående fokus i utsmykningen av Ekebergparken, dog i alle andre områder enn det som er avsatt til de klassiske skulpturene.
Rettet mot en ny kvinnelig estetikk, har parken for øvrig en gjennomgående kritisk tilnærming til det historisk konstruerte, mytiske og idealiserte tilegnet det kvinnelige. Fra renessansen har kvinnekroppen hatt en særposisjon som motiv og vært knyttet til den vestlige estetikkens begrep om «det skjønne». Alle kunstneriske tradisjoner er uløselig tilknyttet deres samfunns politiske struktur, og gjennom kunsthistorien har den nakne kvinnekroppen vært topos. Det er først i møte med vårt samfunns fokus på likestilling, at den nakne kvinneskulpturen er blitt element for objektivisering. Og til tross for å representere et mindretall på 9 av 31 kunstnere, har kvinnen en aktiv posisjon som kunstprodusent i Ekebergparken, men i den mindre delen av parken som fokuserer på eldre skulptur, blir forholdet mellom kvinnen som objekt og aktiv produsent satt på spissen. Resultatet av denne kontrasten er at de ikoniske fremstillingene av kvinnen blir obskure og fremstår som malplasserte, som er beklagelig for verk med stor historisk betydning.
Ansatsen for min bekymring er dermed de klassiske fremstillingene av kvinnen, som fremstår uten kritisk distanse og på siden av den kuratoriske sammenhengen. I vurderingen av kvinnen som «den fineste tingen vi har», fremmer Ringnes et utdatert og gammeldags kvinnesyn. Han har sluppet gjennom nåløyet etter et inferno av diskusjoner og strikkeprotester, likevel er vi blitt lovet 80 skulpturer i parken, hvilket betyr at det skal installeres 49 til. Spørsmålet er om vi allerede nå kan slå oss til ro med at kvinnen som objekt for estetisk nytelse ikke vil bli det dominerende i utviklingen.
Ann-Sofi Sidén, Fideicommissum, 2002. Foto: Ivar Kvaal / Ekebergparken
Fideicommissum
Det maskuline genibegrepet etablert gjennom kunsthistorien er fortsatt i en nyanseringsprosess. Å vektlegge uttrykk som skaper kritiske tilnærminger til hva det kvinnelige virkelig er, er høyst relevant i vår tid. Vanen med at kvinnelige kunstnere neglisjeres og nedprioriteres er vond å vende, til tross for at så mange kvinnelige kunstnere markerer seg i samtidskunsten. Skulpturen Fideicommissum av kunstneren Ann-Sofi Sidén står gjemt inne i skogen, og famler alene i et område fokusert på Turell og Graham sine store installasjoner. Verkets tittel er et begrep tilknyttet arverett og prinsippet om at familieeiendom tradisjonelt føres videre til familiens førstefødte sønn. Kunstneren har avbildet seg selv som sitter på huk og later vannet på gresset under henne. Ironisk gjør hun en protest og markerer sitt område: kvinneparken.