Fattigere foruten: Lul Krags monumentalitet

Lul Krags kunst viser seg å være såpass annerledes at den vanskelig kan sees som en del av tiden eller miljøet den springer ut fra. Nå løftes hun frem i en utstilling ved Blaafarveverket.

Hvis vi spør oss hvem Lul Krag var, må vi innrømme at det er sjelden vi kan gi et fullgodt svar på et slikt spørsmål som bare kastes ut i luften. Hvem kan egentlig et menneske ha vært, der det har levd sitt liv i en annen tid enn vår, i et helt annet miljø enn vi kan forestille oss? For min del var Lul Krag lenge bare et navn man hadde snappet opp i en eller annen sammenheng. Langt bak i bevisstheten fantes nok også noen malerier fra Baroniet Rosendal, som litt vanskelig lot seg plassere tidsmessig. Hus, blomster og trær, ofte gjengitt med intens penselføring og sterke farger, som kunne vært malt når som helst. Men Lul Krag levde selvfølgelig ikke når som helst, hun levde fra 1878 til 1956. Det var det mange billedkunstnere som gjorde, men for at vi i dag kan vie hennes kunstnerskap en særlig interesse, så kreves det noe mer.

Kvinnelig kunstner eller kunstner?
At Nasjonalmuseet tett på julehøytiden 2018 kjøpte et Krag-verk på auksjon, kan være en pekepinn på at kunstneren havner innenfor den store kategorien av glemte kunstnere fra vår historie, som fortjener å ses igjen. Verket som Nasjonalmuseet kjøpte, er et portrett av Astrid Welhaven Heiberg, som Krag kjente fra tiden de begge var elever på Harriet Backers malerskole. At Nasjonalmuseet kjøper kvinnelige kunstnere er en viktig oppgave, og når en kunstner har portrettert en annen kunstner, oppstår også en historie om kunstneriske fellesskap – historier som vi betrakter som verdifulle supplementer til vår kunsthistoriske kanon, men så altfor sjelden som selvstendige, uerstattelige bidrag til denne.

Det finnes naturligvis en rekke kvinnelige kunstnere vi ville vært fattigere foruten. Tidligere nevnte Backer ble allerede i sin samtid anerkjent på høyeste nivå. Vi opplever i dag at Charlotte Wankel (1888–1969) blir satt på dagsordenen. Og det er flere kvinnelige kunstnere som etter hvert har blitt «gjenoppdaget» eller «oppdaget», men så altfor ofte blir «den mannlige» kunsthistorien den vedvarende målestokken. Et eksempel når det gjelder Lul Krag, er hvordan forfatteren Jappe Nilssen (1870–1931), som fra 1909 var fast kunstkritiker i Dagbladet, med sedvanlig selvsikker mine kunne fastslå at «hendes billeder er saa godt gjort, at man gjerne kunde tro dem malt av et mandfolk».^[1] Det er lett å smile av Nilssens måte å bringe smiger på, og tenke at det århundre som skiller oss fra denne teksten har endret våre holdninger så fundamentalt at kunstkritikerens velmente beskrivelse dessverre faller på stengrunn. Hvilket er synd, for om vi leser hva han faktisk skriver, så er det klart at Jappes penn faktisk formulerte det øverste av smiger en kvinnelig kunstner kunne forvente i 1912: Like god som en mann. En større målestokk ble faktisk ikke mange til del å måles ved.

Det beste hjem
Krag ble født inn i en trygg og kreativ familie, der faren Ole Krag var militær og særlig huskes for å ha utviklet Krag-Jørgensen-geværet, mens moren Kaja var datter av godseier Collett på Buskerud hovedgård. Hos familien Krag var ikke «familie» en bigeskjeft, men et sterkt fellesskap, som kan bevitnes i en større brevkorrespondanse bevart innenfor familien. [denne er stilt artikkelforfatteren til disposisjon. Journ.anm.] Slektsbåndene kom også til å prege Lul Krags person livet igjennom, og beretningene om lengsel etter hverandres selskap er evig nærværende. Det finnes i Lul Krags person ingen slags revolt forbundet med å velge kunstnerveien, hun er ingen Askeladd som på egne bein må bære seg frem her i livet. Innenfor familien synes det meste å ordne seg, og ikke engang fra far kommer noen gang annet enn oppmuntring og støtte til datterens kunstnerskap. Men så er det heller ikke bilder som virket støtende på noen som var hennes uttrykk. Om vi igjen skal vende oss til Jappe Nilssen, så kan nok hans ord om at «et billede ikke behøver aa være daarlig kunst, fordi det ikke er smurt sammen med en murskje, likesaa vist som det motsatte ikke behøver aa være tilfellet» ha en slående relevans, kanskje enda mer nå enn da han skrev dette i 1922.^[2]

Malerimaler og tegningstegner
Det kan være fristende å dele Lul Krags kunstnerskap i to deler. En andel der hun malte med oljefarger på lerret, og en annen der hun malte med flytende tusj eller tegner med kull på papir. Papirarbeidene fremstår som mer egenartede, men hun arbeidet livet igjennom både på papir og lerret. Det var et sjeldent langsomt liv Lul Krag levde. På slutten av 1800-tallet fulgte hun tegneundervisning i London, før hun tilbake i Kristiania gikk på Harriet Backers malerskole, etterfulgt av Christian Krohgs undervisning på Academie Colarossi i Paris. Sin debut som maler hadde hun på Statens Kunstudstilling i 1907, før hun hadde et fornyet opphold i Frankrike for å følge undervisning hos Lucien Simon og Hélène-Olga Boznanska. Før sin første separatutstilling er hun fylt 44 år, og fra separatutstillingen i 1922 og til hun nokså permanent flyttet til Rosendal, går det bare syv år. Visstnok gikk hun lei av manglende forståelse for sin kunst i hovedstaden, noe som blant annet angivelig skyldes den enorme innflytelse en del yngre malere fikk, og da særlig Henrik Sørensen, som hun ikke engang ville uttale navnet på.^[3]

Rosendal
Kan det være en tanke at den tilsynelatende «isolasjonen» som provinsen sørget for, var en nødvendig forutsetning for hennes egentlige kunstneriske gjennombrudd? Rosendals baroni og mektige natur har uten tvil blitt et omdreiningspunkt for Krags kunstnerskap, og motiver herfra har blitt stående som hennes særegne bidrag til vår kunsthistorie. Samtidig hadde arbeider på papir – i en stil som brøt fullstendig ikke bare med den moderne kunstscenen, men også med den vesterlandske kunsttradisjon overhodet – blitt vist på hennes utstillinger allerede før hun kom til stedet i 1927.

Monumentalitet
Utstillingen Krag viste på Blomqvist i 1926 bestod ifølge forfatteren Gunnar Reiss-Andersen av «to rum proppfulle av kartonger med sort og hvitt, disse to farver, som er de enkleste av alle, men som har den skjebnesvangre egenskap at de til sammen kan fortone sig som det kjedeligste grått i grått», men dikteren legger til at det «vilde være urettferdig å påstå at dette er tilfellet hos Lul Krag».^[4]

Materialet han beskriver er kartonger, men det er ikke å forstå som et direkte forlegg som noen skulle utføre som billedvev eller muralmaleri. Hun stilte selv spørsmål ved disse digre papirarbeidenes anvendelse: «Hvorfor må det enten være tepper eller maleridekorasjoner, hvorfor ikke også tusjmalerier?», og legger til at «mine billeder kan også utføres i tempera og på andre måter, men som de er nu er materialet solid nok, det holder i tusen år, vil jeg tro».^[5] Holdbarheten til papirrullene har nok Lul Krag hatt altfor stor forventning til, men med tanke på at flesteparten av dem ikke er blitt rullet ut siden hun laget dem, er kvaliteten jevnt over godt bevart.

Kineseri
Papirarbeidene leder ganske enkelt tankene til kinesisk kunst, selv om det er nokså gåtefullt hvordan Lul Krag kom frem til at det nettopp var en slik stil hun skulle benytte. Ifølge en familietradisjon skal hun ha kjøpt et japansk tresnitt under et av studieoppholdene i Paris, men utover det skal nok bøker ha vært hennes virkelige møte med østasiatisk kunst. Først i 1930 så hun original kinesisk kunst. I sin dagbok skrev hun at da vil «föle om de i virkeligheten gjør det samme mægtige indtryk paa mig som gjennem gjengivelser, dets naturstemning og det eneste som virkeligt har grebet mig dybest og som gaar sammen med min livsfjernhet – men se der har jo i aarhundreder været Kinas Kunst – hvorfor skal det så ikke kunde faa være min udtryksmaade».^[6]

Nei, si det. Hvorfor skal ikke nettopp kinesernes uttrykksmåte også få være Lul Krags? Det ble i alle fall noen sterke forbilder hun valgte seg, som på en helt annen måte enn hennes egentlige lærere og kunstnermiljø påvirket resultatet.

En troende kunstner
Visstnok skal det ha vært det monokrome landskapsmaleriet under Sung-dynastiet (årene 960–1279 etter vestlig tidsregning) som interesserte Krag mest. Der gjengis naturen ofte som et antall mindre studier av dens former, satt sammen i en drømmende verden som bare antydes, uten tanke på at kunstnerens perspektiv skal begrense seg til ett.

Krags interesse begrenset seg for øvrig ikke bare til kinesisk kunst, men inkluderte også landets tanke- og trosliv: «Hele deres livsfilosofi og religion stemmer sammen med min egen tro», som hun skrev i dagboken. Nettopp troslivet hos Lul Krag er sterkt, og når hun snakker om den kinesiske filosofi og religion, så var ikke dette (bare) noe hun hadde lest om, men snarere noe hun gjenkjente i seg selv: «Ak jeg föler det fra al Naturens Bevis på alt Gudommelighed jeg har lært at kjende …. i alt föler jeg gud – det jeg læser i de gamle kinesiske skrifter som heder Tao – alt er gud – og jeg böier mig saa i grenselös længsel efter at overvinde mine skröbelige karakterfeil saa jeg kan faa utfört et arbeide som er mit mål og den plikt som jeg er skabt til at udfylde».

Ingenting faller naturlig
Den plikt Lul Krag anså seg å være skapt for å fylle, får være et svar på det retoriske spørsmålet omkring hvem Lul Krag var. Hun var en kunstner som ikke bare i biografien var makeløs. Hennes kunst viser seg å være såpass annerledes at den vanskelig kan sees som en del av tiden eller miljøet den springer ut fra. Samtidig forlot hun aldri tanken om at billedkunstens vei inn til menneskene nettopp går gjennom øynene. Jappe Nilssen skrev at hennes kunst «ikke byr på en håndfast virkelighet og disse landskaper, som hun med flytende pensel har forstått å trylle frem på papiret, vil være vanskelig nok å stedfeste, det er noget visionært over det, det er naturen sett i syner og i våkne drømmer».^[7] I disse våkne drømmer står det meste klart for oss: Ingenting faller naturlig.

Ettermæle
Mesteparten av hva Lul Krag produserte etter at hun bosatte seg i Rosendal har blitt bevart. Etter hennes død i 1956, satte Agnes Hiorth og Else Christie Kielland i gang en redningsaksjon for å sikre Krag bedre representasjon i museene. Dette resulterte i både en minneutstilling som ble vist i Oslo, Bergen og Stavangers kunstforeninger, og salg av mindre papirarbeider til Bergen Kunstmuseum og Nasjonalgalleriet. Noe ble også gitt til Samfunnshuset i Rosendal. Resten ble samlet i en kjeller, hvor de er blitt liggende. Baroniet Rosendal viste i 1990 en utstilling med hovedvekt på hennes motiver fra Rosendal, i hovedsak basert på lokale innlån, og Galleri Albin Upp i Oslo viste i 2014 en noe større presentasjon av hennes kunst.

Da Blaafarveværket viste utstillingen Drømmen om en hage i 2017, var Lul Krag presentert med tre papirarbeider, hvor Kjetil Røed i Aftenposten skrev at «De mest fascinerende verkene er signert Lul Krag … Hun blander vestlige og østlige ideer om hva en hage skal være, men trakk også vekstenes grener og stengler mot det kalligrafiske, mot språktegn. Slik dannes originale perspektiver på hagedrømmen: at det er et slektskap mellom å skrive og dyrke blomster og trær. Begge krever ganske visst både formsans, omsorg og tålmodighet – og de kan begge gi ro, innsikt og beskyttelse om vi tar tiden til hjelp … Fremragende og fascinerende.»^[8]

Utstillingen Drømmen om en hage ble for Blaafarveværket en begynnelse på arbeidet med den store utstillingen Lul Krag & Tone Indrebø: Norske landskap som skal vises på Blaafarveværket denne sommeren, der Lul Krag presenteres sammen med samtidskunstneren Tone Indrebø.

I forberedelsene til denne utstillingen har det vært en stor mengde store arbeider som er blitt rullet ut og vurdert, de fleste sett før første gang siden kunstnerens egen levetid. Noen er i så dårlig teknisk stand at de ikke var aktuelle å vise. Kun få arbeider har hatt bristende kunstnerisk kvalitet. Enkelte større arbeider over flere ruller har vært vanskelig å finne tilbake alle bitene av. De mange variasjoner over naturformasjonene synes aldri å virke trettende for Lul Krag. Tusenvis av skisseblad avslører hvordan hun målbevisst har jobbet for å trenge inn i kjernen av naturen, med like sterk intensitet livet igjennom. Resultatet av hennes undersøkelser av naturen slik de vil foreligge i denne utstillingen, viser både en bredde og dybde i hennes kunstnerskap, stadig kretsende omkring en kjerne av egenart.

Utstillingen Lul Krag & Tone Indrebø: Norske landskap vises på Blaafarveværket 11. mai til 22. september 2019. Utstillingen ledsages av en gjennomillustrert katalog med bidrag av Sandra Lorentzen, Anniken Greve, Paal-Helge Haugen, Mona Gjessing og Sverre Følstad.

^[1] Jappe Nilssen. “Statens kunstutstilling. Siste artikel”, i Dagbladet, 21. oktober 191
^[2] Jappe Nilssen. “Nye utstillinger hos Blomqvist. Lul Krag”, i Dagbladet, 21. november 1922
^[3] Meddelt meg muntlig av prof.em. Magne Malmanger, som kjente kunstneren svært godt.
^[4] Gunnar Reiss-Andersen, «Fra vårsolen til Kunstnerforbundet», i Arbeiderbladet, 15. mars 1926.
^[5] Bergens Tidende, 1. oktober 1936
^[6] Lul Krags Dagbok. Privat eie, kjøpt på auksjon fra Agnes Hiorths bo.
^[7] Jappe Nilssen, «Blomqvist», i Dagbladet, 11. mars 1926.
^[8] Kjetil Røed, «Gransker intimsfæren med hagen som linse», i Aftenposten, 4. juni 2017.