Til heftig begeistring – etter kraftig debatt – åpnet Museum Brandhorst 18 mai i München. En utfordring til Berlin?
I år 2000 ble det bestemt. Samlingen til Udo Brandhorst og hans nylig døde kone Fru Anette, skulle til Bayern. Med samlingen fulgte en stiftelse med 120 millioner Euro i forvaltningskapital. En forutsetning fantes dog: Den bayerske regjering måtte bygge et eget museumsbygg til samlingen.
Avtalen har være omdiskutert av flere grunner. Ikke bare har Bayern brukt 48 millioner euro til å bygge Museum Brandhorst, noe som fikk studenter ved Ludvig Maximillians Universität til å gå i tog; For Bayern hadde ikke penger til å utbedre plassmangelen ved universitetet.
Men også museumsverdenen hisset seg opp. Hvorfor? Fordi stiftelsens midler kun skal benyttes til innkjøp av kunst, mens museets øvrige utgifter dekkes av den bayerske stat. Resultatet er at Museum Brandhorst har midler til kunstkjøp som de fleste tyske museer kun kan drømme om. Og hva om en privat samler skulle få bestemme over hva som kjøpes inn?
Er man først i det kritiske hjørnet kan man innvende at å bygge et museum for moderne kunst like ved siden av Tysklands største museum for moderne kunst, Pinakothek der Moderne, ikke gir mening. Ihvertfall ikke hvis museet har samme karakter, mente avisen FAZ.
Fellesnevneren for denne kritikken er at den tilhører fortiden. Dens kjennetegn er at den ikke ble tatt til etterretning. Allikevel kan den være verdt å ha i mente.
Regnbuen i Thersienstrasse
Sitter man i loungen i tredje etasje på Museum Brandhorst ser man utover en park mot det eldste kunstmuseet, Alte Pinakothek. Til venstre har man Pinakothek der Moderne. De to hjørner man ikke ser er Türkenstrasse og Theresienstrasse, ganske travle residensgater. Museum Brandhorst har derfor forskjellige omgivelser å forholde seg til.
For å løse utfordringen med omgivelsene er fasaden dekket av 36000 keramikkstaver i forskjellig farver og farvestyrker. Dette har den effekt at bygget lyser opp i bybildet som en regnbue, samtidig som det passer godt sammen med de flerfarvede bygninger fra 50 tallet i Türkenstrasse.
Regnbueeffekten var imidlertid ikke den opprinnelige planen. Opprinnelig ville arkitektbyrået Sauerbruch Hutton ha en stor glassfasade. Det fikk naboene i Türkestrasse til å klage. De mente glassfasaden ville forsterke lys og lyden fra trafikken. Protestene fikk arkitektbyrået til å komme opp med keramikkstavene.
Løsningen er godt mottatt. I sin anmeldelse av bygget omtaler Frankfurter Allgemeine Zeitung løsningen som en geniestrek. Stern mener derimot at bygget tar oppmerksomheten fra Pinakothek der Moderne, men kaller det likefullt ”Det skjønneste museum i verden”. Magasinet Focus er begeistet og Basler Zeitung på sin side har lansert en debatt om dette faktisk er verdens skjønneste museum.
Miljøvennlig bygg
Interiøret i Museum Brandhorst står som en motsats til fasaden. I det man kommer inn har man kasse og 
butikk til venstre, og cafeen til høyre. Rett ovenfor hovedinngangen er selve inngangen til museumsavdelingen.
Glassdørene som skiller utstillingdelen fra publikumdelen gjør at man med enn gang ser inn i museets store trappeoppgang. Slik trekkes blikket vekk fra cafe og bokhandel. Man glemmer ønsket om espresso og deilige quarktaschen, og får lyst til å gå inn i utstillingen. Her er gulv og trappeoppganger dekket med dansk eik. Eiken bryter med de hvite veggene og gir bygningen et preg av intimitet. Rommene er lyse da alle tre etasjene er belyst av dagslys. Det hele gir et klassisk og usedvanlig delikat preg.
For arkitektene hadde dagslyset også et miljøpolitisk poeng, nemlig at man brukte så lite strøm som mulig til opplysning. I denne sammenheng kan det også nevnes at hele bygget er oppvarmet av Geotermik. Varmt vann blir pumpet fra jordens indre og sendt rundt i bygget.
Samlingens karakter.
Samlingen har to bærende elementer. På den ene siden inneholder den 60 verk av kunstneren Cy Twombly, den største samling utenfor USA. Samtidig har den et panorama av Andy Warhol sine verker, som avisen Kölner Rundschau, mener er en av beste i Europa.
I tillegg til dette finner vi verk av Joseph Beuys, Sigmar Polke, Gerhard Richter, Georg Baselitz og Damien Hirst.
Samlingens karrakter fikk FAZ til å gjenoppta debatten om den tilførte Pinakotekene noe. Deres innstilling er at den store samling av Twombly, Warhol og Hirst definitivt er et supplement, men Beuys, Polke og Richter er doblinger av samlingen som allerede finnes i Pinakothek der Moderne.
Verkenes fordeling
Verkene er fordelt over tre etasjer. Første etasje er av flere tyske aviser blitt omtalt som et paukeslag, som om det skulle være åpningen av en Wagner opera. Natur, krig og revolusjon er tema i verkene til Sigmar Polke, George Baelitz og Andy Warhol. Rommet til Eric Fischel spiller derimot på seksuell vold satt inn i et borgelig miljø.
Hele andre etasje er derimot dedikert til Cy Twombly – Udo Brandhorsts favoritt kunstner. Et rom er spesialdesignet for å vise Twombly’s tolv malerier i serien “Lepanto”. Kunstneren har hentet inspirasjon fra slaget ved Lepanto i 1571 der den Hellige liga slo det Ottomanske rike. I tillegg til dette har Twombly laget seks nye glassmalerier for museet, hvis inspirasjon kommer fra T.S Elliots diktverk “The Waste Land”
I underetasjen, som også er den største både i utstrekning og takhøyde, er det videorom og større skulpturer. Her finner vi blant annet pilleregalen “In this terrible moment we are victims clinging helplessly to an environment that refuses to acknowledge the soul” til Damien Hirst, Warhols “The Last Supper” og Jeff Koons “Amore”.
Stiger München frem…
Museum Brandhorst aktualiserer spørsmålet om hvilken plass München har innen den moderne kunstverden. Berlin har de siste årene, tiltross for at den ikke har et skikkelig museum for moderne kunst, vært sentrum for moderne kunst i Tyskland. Det Berlin derimot har i overflod er billige leiligheter og imaget som en røff, radikal og utfordrende by.
München er en dyr by og bo i og den er blitt sett på som en borgerlig, rik og konservativ. Spør en berliner hva han mener om München og svaret som ofte spyttes frem er “BURGERLISCH!!!” Kritiske røster hevder det ikke har skjedd noe betydningsfullt for kunsten i München siden 1912. Da dannet Wassily Kandinski og Franz Marc Die Blaue Reiter.
Men Bayerens politikere viser en genuin vilje til å satse på kunst. München har nå to av Tysklands beste museer for moderne kunst, Pinaktothek der Moderne (2002) og Museum Brandhorst (2009). Det er også i München man finner mye av kapitalen til kunstkjøp. Ser vi starten på Münchens utfordring til den prøyssiske arvefienden, Berlin?