Den performative etikk og kapitalismens ånd. Et postskriptum.

Min profeti gikk ikke i oppfyllelse.

Marina Abramovic, Ecstasy III, 2012. Framed fine art pigment print

Riktignok har termen perfomancekunst blitt mer alminnelig i norsk offentlighet etter Abramovićs to besøk. Og hun er tro mot performancekunstens åndelighet. Men hun har dessverre glemt at kapitalens ånd spiser alt den kan få. Og mange kritikere reagerer minst like kunnskapsløst. De skjeller ikke ut kapitalkannibalen Christian Ringnes for å spise en kunstner, men derimot Abramović for å bli spist. Under er meny-kartet, der en slaktet Abramović blir tilbudt i tre retter, fulgt av mine gjenopplivningsforsøk, hjulpet av permancekunstens bestefar Joseph Beuys.

1. Slakt. Dette er ikke kunst.

Å se 800 000 mennesker i øynene, å skrike i en park, eller å kle seg naken, det er vel ikke kunst. Argumentet er at disse handlingene er noe som enhver av oss i prinsippet kan utføre.

1. Gjenopplivingsforsøk. Ethvert menneske er en kunstner.

For en kunstner som arbeider i Beuys’ tradisjon er kravet til ferdigheter i kunsthåndverk irrelevant. I stedet for å reprodusere sine meninger om hva som er kunst, bør kritikerne faktisk se Abramović i øynene, skrike sammen med henne eller utsette seg for hennes nakne kropp. Og se hva som skjer i opplevelsen av en kunstform, noe som regel først blir til i selve møtet. Mennesker som ikke var ødelagt av varetenkning – «profitt», «kvalitet», «profesjonalisme» – ville ikke eksaminere Abramovićs kunstnerstatus, men i opplevelsen erkjenne at man selv, ja at «ethvert menneske er en kunstner».

2. Slakt. Forglemmelse av konteksten.

Kunstneren må per definisjon ta hensyn til performancens politiske kontekst. Med dette kritiseres Abramovićs likegyldighet overfor Ekebergpark-sakens sosioøkonomiske, kjønnspolitiske og kunsthistoriske implikasjoner.

2. Gjenopplivingsforsøk. La kvinnen skrike og mannen posere naken.

Ja, mye stor performancekunst har i dialog med konteksten uttrykt et maksimum av politisk subversjonskraft. Da Beuys i 1974 reiste fra Düsseldorf til New York for å tilbringe flere dager med en coyote, kritiserte han på denne måten USAs koloniale historie. Når Abramović reiser fra New York til Oslo er det vanskelig å se en kritisk gestus i hennes skrik. Den spirituelle dimensjonen i dette primalskriket, der ånd og kropp forenes, er dog ikke ulikt Beuys’ mystiske forhold til coyoten. Han ville kritisere, men også kurere. Det hadde vært bra å kombinere den berettigede skepsisen mot Abramovićs økonomiske naivisme med en hyllest av hennes åndelige insistering. Sagt på en annen måte: Vi kunne trenge et samarbeid mellom en skrikende Abramović og guttene fra Black Debbath som poserer naken som Ekebergparkens kvinneskulpturer og dermed synliggjør Ringnes kjønnspolitiske bærtur. Det hadde vært performancekunst på sitt beste: Samfunnskritikk med åndelig grunnlag!

3. Slakt. Det spirituelle brukes for å transformere kunst til vare.

De få som faktisk tematiserer Abramovićs åndelige anliggende, ironiserer over dette. The Abramović Method er for mange det ultimative beviset på at performancekunstens mor har blitt til new agens bestemor. Hennes spirituelle søken anses som et emblem, som skal bygge bro mellom kunst og kapital.

3. Gjenopplivingsforsøk. Befri ånden fra kapitalens kjeft.

Det spirituelle er ikke kapitalens yndlingsrett. Kapitalen er en alteter. Selv sin egen kritikk spiser den, slik kommersialiseringen av pønkfenomenet beviser. Joseph Beuys har etterlatt seg konseptet «sosial skulptur», som i dag med suksess anvendes i teologi, helhetslig utviklingshjelp, pedagogikk og forskning. I The Abramović Method prøver kunstneren å videreformidle sine åndsteknikker som skal forhindre the drama of the body. Det er riktig å si ifra når slike forsøk ender i det trivielle. Men å diskreditere selve forsøket er like feil som å si at det spirituelle prinsipielt er kitsj. Kritikken bør hellere skissere motstands-scenarioer: hvordan kan det åndelige frigjøres fra kapitalens og klisjeenes svelg?!