Johannes Høie og Filippa Barkman befester sin posisjon som to av de viktigste tegnerne i nordisk samtidskunst.
Johannes Høie og Filippa Barkmann, Limbo, Kunsthall Grenland. Installasjonsfoto. Foto: Stina Glømmi
I religionen er Limbo betegnelse på en tilstand mellom himmel og helvete. En sfære hvor ingenting er avklart, og ventetiden aldri tar slutt. Hos Johannes Høie skildres dette relativt konkret og brutalt, mens Filippa Barkman tilnærmer seg Limbo mer som en mental tilstand.
I katalogen som følger utstillingen er denne tematikken utdypet i tekster av Arild H. Eriksen (direktør ved Nordisk Kunstnarsener i Dale) og Erling Mostue Bugge.
Nye arbeider
Høie har markert seg som en av de fremste norske kunstnerne i en sjanger som har fått et enormt løft de siste årene. Med sine detaljrike scener fra en makaber underverden, fabeldyr og dommedagstematikk trekkes paralleller fra tidlig middelalders grotesker til nåtidens utfordringer for menneskeheten. Store veggarbeider utført med tusjblekk har blitt en av kunstnerens spesialiteter.
Svenske Filippa Barkman arbeider både med tegning, foto og skulptur. Selv om hun benytter ulike teknikker, er uttrykket og det underliggende, tvetydige budskapet som formidles gjennomgående. Som Høie har hun etablert sin helt unike stemme.
I denne utstillingen vises utelukkende arbeider fra 2013 og 2014. Kurator er Catrine Orr.
Filippa Barkmann, The Waiting, 2013. Imitert bronsje. Foto: Stina Glømmi
Monumentalt midtstykke
Det som først fanger blikket, og binder rommet sammen, er Høies veggverk Black hole. Kunsthallens endevegg er dekket av svevende menneskekropper som trekkes mot et sort hull. Kunstneren brukte tre uker på å lage det temporære verket som utgjør midtstykket i triptyket, som også består av to mindre tegnearbeider. Også i stort format er Høies motiver presise og komposisjonen balansert. Det mettede og mektige utrykket skaper en fin kontrast til de sirlige og detaljerte tegningene.
I katalogteksten nevnes blant andre Hieronymus Bosch, Gustav Vigeland og Edvard Munch som inspirasjonskilder for Høie. I tegningene er særlig referansene til Gustav Dorè og Albrecht Dürer tydelige. Høie beveger seg stadig innenfor en tradisjon som skildrer en verden i oppløsning. Det lidende mennesket går igjen i alle bilder. Han lar seg imidlertid ikke føre av kunsthistorien, men trekker inn elementer som forteller noe om vår egen samtid. Dommedagsprofetien i Black hole sier mye om store utfordringer i en verden som endres. De dystre scenene fra fordums tid er like aktuelle i dag.
Vondt og vakkert
Barkmans tegninger har et mykere uttrykk, men opererer med en dobbelsidighet. Det sårbare og lidende mennesket finnes også her. Unge kvinner, som representerer en tilstand eller sinnsstemning, går igjen i motivene. Som hos Høie imponerer håndverket, den teknisk gode og likevel fintfølende linjeføringen. Hav er enestående tegnekunst. Men gjengivelsene er så mye mer enn velutførte illustrasjoner. Kvinnens blikk er aldri vendt mot betrakteren. Hun ser bort, ser ned, holder hendene foran øynene eller vender ryggen til. En rygg kan fortelle mye, men skaper også nysgjerrighet.
Filippa Barkmann, Still south I went and west and south again, 2013. Foto: Stina Glømmi
I Blame har motivet en nær fotografisk kvalitet. Det er ærlig og åpent, men samtidig lukket og gjemt. Dette innadvendte går igjen i alle Barkmans arbeider. I skulpturen The waiting ligger en kvinneskikkelse på magen. Ut i fra hodet vokser håret som røtter. Kvinnen ser tilsynelatende avslappet ut, men sover hun? Hva venter hun på?
Denne komplekse kjernen finnes i alle verkene med Barkmans signatur. Verkene er håndfaste og uhåndgripelige på samme tid. Skulpturen som står utendørs har fått tittelen Still south I went and west and south again, og tydeliggjør kanskje best Barkmans tilnærming til kunsten. Den androgyne skikkelsen har ingen forside, kun to baksider. En ansiktsløs figur som er fullstendig kapslet inn i sitt eget indre.
Bunnsolid
Fellesprosjektet til Barkmann og Høie, Ferocitas Lions er et samarbeid som er vel verdt å opprettholde og videreutvikle. Hver for seg er Høie og Barkman bunnsolide, men i denne velstøpte utstillingen hever de hverandre til nye nivåer.