En omstridt direktør forlater sin post som forkjemper for ytringsfrihet og eksempel til etterfølgelse. Og kulturministeren bør vurdere sin stilling.
Suzette Paasche, direktør for Museene i Sør-Trøndelag (MiST), må ha vært rimelig frustrert da hun sendte tekstmelding til Trondheim Kunstmuseums avtroppende direktør, Pontus Kyander, i forrige uke. Tekstmeldingen kom etter at kulturminister Thorhild Widvey personlig hadde ringt styreleder i MiST, og ordlyden i den, som man kunne lese på forsiden av Aftenpostens kulturbilag på torsdag, bærer preg av at kontroversene rundt Kyander hadde nådd et toppunkt. Nå skulle han slutte og Paasche hadde vel håpet at han bare ville forsvinne stille ut av direktørstolen slik at museet kunne fokusere på fremtiden. Slik ble det ikke. Tvert imot har det blitt «et helvetes leven» som overgår den murrende støyen som har fulgt Kyander i Norge.
Tekstmeldingen Suzette Paasche sente til Pontus Kyander
Det har nemlig ikke vært en helt enkel historie den korte tiden Kyander har sittet som direktør i Trondheim. Han har provosert på seg lokale kunstnere som Inger Sitter og Håkon Bleken, kranglet med nettstedet ArtSceneTrondheim, og i 2012 provoserte han mange da museet annonserte at de ikke ville flagge med norsk flagg. Det siste skyldes Kyanders posisjon rundt spørsmål om nasjonalisme og de som har fulgt med på hans uttalelser i mediene, i utstillingsprogrammer og på sosiale medier, burde vite at han er sterkt kritisk både til nasjonalistiske politiske partier som FRP og til idéen om nasjonal tilhørighet som en måte å kategorisere mennesker på.
Hvis ikke Kyander er kalt inn på teppet tidligere for sine meninger, er det litt sent å gjøre det når kulturministeren banker på døren. Nå burde Paasche heller ha stått opp for Kyander og vist at han hadde institusjonen i ryggen. Men hun valgte den feige veien det er å slå nedover i systemet. Saken har dermed slått tilbake på MiST. Nå forlater Kyander Norge som en kulturpolitisk martyr, mens Kunstmuseene i Trondheim, som for tiden er i en ansettelsesprosess for ny direktør, muligens ikke virker like attraktiv som arbeidsplass etter dette. Man vet jo aldri når styret og ledelsen kan dolke en frittalende direktør i ryggen.
Portrettfoto av kulturminister Thorhild Widvey. Foto: Ilja C. Hendel
At Paasche ikke hadde ryggrad når det gjaldt, tar selvsagt ikke bort de kritikkverdige forholdene ved kulturminister Widveys oppførsel i saken. Her er det så mange elementer som har gått feil, at til tross for stotrende forsøk på å forklare seg om den telefonen, kan vi ikke sitte igjen med annet enn sterk mistillit til Widveys kompetanse som politiker. At en dreven politiker som Widvey ikke forstår prinsipper om armlengdes avstand er skremmende og overraskende. At hun har tid til personlig å ringe en styreleder for å forhøre seg om et museums vårprogram tyder dessuten på at hun har all verdens tid til å drive med alt annet enn kulturpolitikk.
Saken gir også grunn til å stille spørsmålet om forholdet mellom liv og lære i Høyres kulturpolitikk. Det er ikke lett å sitte i regjering og noen ganger må man bryte valgløftene, men å gå så grunnleggende imot sine egne målsetninger virker på meg som et kulturpolitisk selvmord. Hva skjedde med frihetsreform, takhøyde og maktspredning Widvey?
Via kontakt mellom statssekretær Julie Brodtkorb og styrelder og bror Rasmus Brodtkorb om saken, strekker dette seg også helt opp Statsministerens kontor. Hele situasjonen vitner om en grunnleggende mangel på dømmekraft hos både kulturministeren og Erna Solbergs statssekretær. En nærliggende konklusjon er at kulturministeren, statssekretæren, MiSTs styreleder og MiSTs direktør må vurdere om de etter dette har den nødvendige tilliten til at de kan fortsette i sine stillinger.
Pontus Kyander foran et verk av Sten Are Sandbeck
For Pontus Kyanders del kan hele saken ses på som en kulturpolitisk gavepakke. Kyander forlater nå Trondheim som en heroisk forkjemper for ytringsfrihet og som et eksempel til etterfølgelse. Han har fått massiv støtte i kunstfeltet, også Håkon Bleken, som har kritisert Kyander sterkt for hvordan han har drevet museet i Trondheim, gir sin fulle støtte til Kyander i denne saken.
At det å ytre seg i det offentlige ordskiftet, i all hovedsak ganske uskyldig om FRPs menneskesyn, skal få den slags konsekvenser som vi har sett her, tyder på at det er viktig og nødvendig at museumsledere og andre i kulturlivet våger å ta en kritisk posisjon til samfunnet rundt oss. Kyander har dermed vært bidragsytende til at vi som nasjon må revurdere vårt selvbilde som et ytringfrihetsselskende demokrati og til å sette et viktig eksempel.
Jeg håper flere museumsledere vil ta til orde i kontroversielle saker etter dette, og at kulturministerens inngripen ikke fører til ytringsfrykt, men heller stimulerer til uttrykksmangfold, ikke bare i kritikk av regjeringspartiene, men også i mer ubehagelige spørsmål der uenighetene vil være større. Det er først når makten griper inn at vi blir minnet på at ytringsfriheten ikke er en rett vunnet en gang for alle, men som stadig må vinnes, selv i et demokrati som i disse dager feirer sitt 200 årsjubileum.
Og takk til Håkon Gullvåg som skiller skitt og kanel når han omtaler kulturell dannelse: https://www.adressa.no/kultur/article9167471.ece#.UwIlbIR89lI.twitter
Å lese direktør Suzette Paasche sin “Du får det på CV” forteller med største tydelighet hvor spissborgerlig dette mennesket er, og hvor lite ho forstår kunstens posisjon i samfunnet!
At kulturminister Widwey ringer styreleder, at styreleder formidler levenet videre, og at direktøren viser seg så fullstendig uten ryggrad er stygt!
Eg er gnistrende uenig i Kyander sin feilslåtte oppfatning av nasjonalstaten, men hans karakteristikk av FRP er korrekt, og ikkje særlig oppsiktsvekkende. Når det reageres på den er det teikn på eit parti som dyrker ei usunn offerrolle; og da snakker vi om eit parti som sitter i regjering!
Kyander går fra jobben som leder av museet. Det er heilt andre folk som burde ta sin hatt og gå, fordi dei så tydelig har brutt med viktige styringsprinsipper, og fordi dei så tydelig har misforstått kunstens oppgave i samfunnet.
Spark dei! Kulturminister, politisk rådgiver (sic), styreleder, direktør! Spark heile gjengen!
Museumsdirektør på ville veier
Neppe noen er uenige om at politikerne ikke har noe med å blande seg inn i kunsten og kulturlivet. Prinsippet om «armlengdes avstand» er grunnfestet i norsk politikk, og det må respekteres. Men dette prinsippet bygger også på gjensidighet. Politikerne må respektere kunsten og kulturlivet, her må det være ytringsfrihet. Men respekten går også den andre veien. Kulturarbeiderne må utfolde seg så mye de vil innenfor sitt fagfelt, som er kulturen, men ikke bedrive politisk sjikane og servere politisk propaganda, slik Pontus Kyander har gjort.
På det punkt er det ikke kulturministeren som her begått overtramp, men museumsdirektøren. Han har gått ut over sitt kunstfaglige mandat og gyldighetsområde og blandet seg inn den politiske diskursen. Å bedrive politikk som privatperson kan han gjøre når som helst, men ikke bruke sin kunstfaglige posisjon til politisk trakassering. På det punkt invaderer han et annet fagfelt, et annet gyldighetsområde, som prinsippet om «armlengdes avstand» også er omfattet av. Prinsippet går som nevnt begge veier, og er forpliktende for begge parter.
Dette handler altså om fagenes autonomi og den gjensidige respekten mellom dem. For å si det på en enkel måte: Hvis politikerne lar kulturen utfolde seg i fred, gjelder det at kulturarbeiderne holder seg unna politikken. Men kunstnere og kulturarbeider har tydeligvis ikke skjønt at uttrykket «armlengdes avstand» er et prinsipp som omfatter begge parter. De tror at det gir dem blanko- fullmakt til å blande seg inn i alle andre fagfelter, og spesielt politikken, mens ingen må innbille seg at de kan tråkke dem på terne.
Faktisk tror en del kunstnere og kulturfolk at de har fått en spesiell immunitet i kraft av sitt fag, og at de er uangripelige, fordi kunsten er høyt hevet over alt annet i samfunnet. Det er her museums- direktør Kyander, og mange med ham, plasserer seg. Prinsippet om «armlengdes avstand» gjelder bare en vei, og nåde den som hevder at Kyanders politiske sjikaner er upassende, eller kunstfaglig bullshit, som undertegnede.
Det er faktisk ingen som har prøvd å instruere museumsdirketøren i hans faglig arbeid, og avgjort ikke kulturministeren. Om hun hadde gjort det, ville det absolutt vært på sin plass. Selv en museumsdirektør burde skjønne at det kunstfaglige har sine grenser, som faget definerer. Når han blander seg inn i andres fag, i dette tilfelle politikken, er det selvsagt han som begår overtramp. Det er sakens kjerne. Å bortforklare dette, og skylde på andre, er uakseptabelt og feigt. I alle fall her i landet. Men svenskene ser nok annerledes på slikt. De var jo nøytrale under hele krigen.
“Widveygate” er et symptom på de siste ti årenes endrede relasjoner mellom kunstmuseene og staten. Det vi har opplevet er så å si bebudet på side 155 i Jon Øiens og min bok “det norske kunstfeltet” fra 2012. Der står det bl.a. følgende:
Konsolidering og autonomi
Kunstmuseenes deltakelse i kunstfeltet gjør at de må opprettholde dets viktigste dogme – kunstnerisk autonomi, det å være til for kunstens egen skyld og ikke ha andre interesser for øye enn kunstens. Når kunstmuseer slås sammen eller konsolideres inn i overordnede museumsstrukturer med flere andre museumstyper, endres vilkårene for deres autonomi. De blir underlagt museumsstrategiske overveielser som også må ta hensyn til andre forhold enn de som eksisterer på kunstfeltet, og de må dele ressurser med kolleger som arbeider på andre gjenstandsområder enn kunstens. De særlige verdier og normer som gjelder på kunsteltet får større problemer med å trenge inn til det sammenslåtte eller konsoliderte museets ledelse og kuratoriat. Særlig kan det samtidsrettede i kunstmuseet utsatt for begrensninger i autonomi. Tap av definisjonsmakt blir lett resultatet … . Nasjonalmuseet må forholde seg simultant til minst fem felt: billedkunstfeltet, kunsthåndverksfeltet, designfeltet, arkitekturfeltet og museumsfeltet. Det gir nærmere tilknytningen til det politiske feltet og dets inkluderende og instrumentelle verdier og dets kulturbyråkratiske styringsapparat. Et konsolidert kunstmuseum blir i større grad en del av museumspolitikken og mindre en del bare av kunstpolitikken. Uavhengige kunstmuseer, som Astrup Fearnley Museet for moderne kunst og Henie Onstad Kunstsenter, får en relativt større betydning for kunstfeltet, og erobrer definisjonsmakt fra kunstmuseer som er trukket nærmere det museumspolitiske feltet.
Omtrent den samme analysen finnes også i min bok “Kuratorene kommer” fra 2006, side, f.eks. side 116.
Hverken statsråder eller direktører for regionale museumssammenslutninger har den følelse for autonomi som ligger i ryggmargen på alle som har vært knyttet til kunstfeltet noen år.Dette har ingen ting med spissborgerlighet å gjøre, det har å gjøre med en posisjonsbetinget mangel på følelse for spillet i kunstfeltet Det er dessverre ikke første gang vi får oppleve en “Widveygate”. Trolig har vi hatt flere allerede, men uten at det har nådd frem til medias overskrifter.
Det mener Dag Solhjell