Flere reagerer på kronikken Et varsku for Bergen og kaller den historieløs og selektiv. Redaktør André Gali utdyper hvorfor de valgte denne narrativen.
Tirsdag 17. september arrangerte Kunstforum og VISP debatt i Bergen om byens bærekraft som kunstby. Vi stilte spørmål om hvilke konsekvenser nye ledere i Bergen Kunsthall og KODE kan få for den lokale scenen. Vi stilte spørsmål om hvordan Bergen Assembly har fungert i forhold til de lokale kunstnerne og institusjonene. Vi stilte også spørsmål om den lokale kunstfaunaen er avhengig kommunale midler for å holde den høye kvaliteten som den gjør og hvorfor det ikke er relevante kommersielle gallerier i Bergen.
Som utgangpunkt for debatten tok vi at det i Bergen har sydet av energi i kunstfeltet. I en meningsytring i Bergens Tidende samme dag tegnet vi opp en kort historie om Bergens vitale kunstfelt. Vi viste til Bergen Kunsthalls program med særlig vekt på Bergen Biennale Konferanse i 2009, Erlend Høyerstens virke som direktør for Bergen Kunstmuseum (nå KODE), at det er blitt startet en rekke kunstnerdrevne gallerier og at uteksaminerte kunststudenter blir i byen.
Vi satte et slags startskudd for denne utviklingen i 2009. Reaksjonene lot ikke vente på seg og flere av de oppmøtte på Litteraturhuset hadde behov for å sette skapet på plass: Bergen har vært en vital kunstby minst siden 1960-tallet! Også på facebook har dateringen fått lignende kommentarer; det er historieløst, preget av manglende kunnskap og en «tøysete» datering.
Vi er ikke uvitende om at Bergen har en lang historie for avantgardistisk billedkunst og teater, og at det lenge har vært en vital musikkby. Men vi prøvde ikke å skrive Bergens kunst- og kulturhistorie da vi utformet debattens premisser. Vi ønsket kun å ta utgangspunkt i vår egen opplevelse av kunstbyen Bergen og tilby et slags utenfra-blikk på byen. At en fortelling som i så stor grad er preget av et positivt blikk på byen blir møtt med såpass skepsis overrakser meg litt.
Når man skal fortelle en historie som lesere kan relatere seg til må man også ta noen valg. Mange momenter som skaper et mer komplekst bilde av byen er derfor ekskludert for å fremme en tydelig narrativ. Spørsmålet om hvor vi starter denne narrativen er også knyttet til når Bergen, i vår oppfatning, virkelig ble synlig utenfor landegrensene. Fra et «nærsynt» perspektiv har det ulmet på ulike måter i Bergens kunstliv i over femti år, og det er sant at mye er skjedd. Ikke minst var Bergen viktig for en generasjon av postmoderne fotografer med Vibeke Tandberg, Torbjørn Rødland og Mikkel McAlinden i spissen på 1990-tallet. Også flere andre viktige kunstnere, som Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson, gikk på kunstakademiet i Bergen. Og på 1990-tallet hadde man flere viktige kunstnerdrevne gallerier som Otto Plonk, Bergen Museum for Samtidskunst og By The Way der.
Det er selvsagt mye annet vi kunne trukket frem og vi kunne begynt vår korte historiefortelling med et helt annet år. Det som er spesielt med 2009 er at Bergen nå både er viktig i den nordiske og den internasjonale diskursen, som blir bekreftet med biennalekonferansen det året. Ambisjonene Bergen har om å være viktig internasjonalt innfris med denne konferansen. Samtidig har Erlend Høyersten vært blant landets mest synlige museumsledere når det gjelder å kaste seg inn i debatter og ytre seg til riksmediene. Det har uten tvil gjort noe med «folk flests» oppfattelse av Bergen og deres kjennskap til kunstfeltet der.
Det er uten tvil også et positivt stempel på Bergen at det er den eneste byen i Norge som eksporterer institusjonsledere. Det skjer mens de fleste andre institusjoner ser til utlandet for å finne verdige kandidater. Det er mulig også å se dette som et resualtat av en spesiell energi i Bergen i perioden. Og som noen andre har påpekt på facebook: det var selvsagt ikke bare Solveig Øvstebø og Erlend Høyersten som skapte Bergen kunstby, men alle aktørene som har dratt opp feltet sammen.
I kronikken vår nevnte vi ikke Hordaland Kunstsenter og Anne Szefer Karlsen som har vært direktør for kunstsenteret siden 2008. Det burde vi ha gjort. Hun har kanskje ikke den folkelige appellen som Solveig Øvstebø og Erlend Høyersten, men hun er absolutt i ferd med å bygge seg opp som den neste potensielle «eksportvaren» fra kunstbyen Bergen. Hun er både faglig sterk, har bygget seg opp et viktg internasjonalt nettverk og har vært en innovativ leder for kunstsenteret. Hennes rolle i Bergens kunstliv er et annet moment som forsterker følelsen av at det ikke var et helt irrelevant år å starte vår historiefortelling fra og med 2009.