Peder Balkes overraskende reise

Hvem skulle vel trodd at 1800-tallsmaleren Peder Balke skulle bli vår neste, internasjonale kunststjerne etter Edvard Munch? Utstillingen i National Gallery i London plasserer Balke i en ny kunsthistorisk sammenheng der han aldri har vært før. Spørsmålet nå er om suksessen kan videreføres?

Det er ikke akkurat en bortgjemt, liten utstilling som vies Peder Balke i Londons National Gallery nå. Nei, utstillingen er plassert i museets hjerte, i «The Sunley room» like innenfor hovedinngangen. Et konservativt anslag sier at minst 150 000 mennesker vil se utstillingens 63 verk i de fem månedene den henger oppe. Da Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø, som har produsert utstillingen, viste den i sommer ble den sett av 11 786. Balke er den tredje skandinaviske kunstneren (etter Munch i 1992 og danske Christian Købke i 2010) som National Gallery vier en separatutstilling.

Så vi kan trygt si at Peder Balke (1804–1887) nå blir trukket frem i rampelyset fra en posisjon bak glemselens slør. Nordnorsk kunstmuseum fortjener all honnør for innsatsen. Det er én ting at Balke gjøres kjent for et internasjonalt publikum, men det er minst like viktig at han med denne utstillingen settes inn i en ny, kunsthistorisk sammenheng. Han blir hyllet som en av den moderne kunstens forløpere. Det vil garantert overraske mange, for vi skal ikke mange årene tilbake for å finne bildet av Balke som en feiende flott marinemaler, men uten særlig betydning i mer enn en lokal, kunsthistorisk sammenheng.

Han er fortsatt nesten totalt ukjent internasjonalt, og hans anseelse har i beste fall vært omstridt i de nordiske landene. Enkelte ser fortsatt på ham som en fidusmaler, som en mindreverdig kunstner i skyggen av den store maleren Johan Christian Dahl, som han var elev av i Dresden. (Balke er for øvrig med i Nasjonalmuseets utstilling om I.C. Dahl og Caspar David Friedrich, som vises i Nasjonalgalleriet til 4. januar.) Så sent som i 2006 ble Balkes betydning avvist av en sentral, nordisk kunsthistoriker. Med utstillingen i National Gallery løftes Balke nå frem for et internasjonalt publikum.

Kjendishysteriet var mye mindre på 1800-tallet enn det er i dag – ja, begrepet eksisterte ennå ikke – men Balkes kjendiskunder var ikke nok til å redde hans kunstnerkarriere. Han ble innkjøpt av intet mindre enn tre av samtidens konger, men like fullt slet Peder Balke med å skaffe seg nok inntekter. Han ble ikke ansett for å ha det rette, romantiske uttrykket. Han gikk sine egne veier, og motivkretsen med stormridde, nordnorske kystlandskap og fjelltopper i tåke var ikke nasjonalt og politisk korrekte på den riktige måten i det nasjonalt orienterte århundret han levde i. Men, som Marit Ingeborg Lange viser i sin katalogtekst, den grunnloven som ble vedtatt i 1814 fikk stor betydning for Peder Balke, og han var et politisk menneske gjennom hele livet. Det kan man kanskje se i kunsten hans også?

Etter sin død var Peder Balke lenge glemt, mye fordi han ga opp karrieren som kunstmaler i 1850, 46 år gammel. Resten av livet malte han bare for sin egen gledes skyld, og da han døde i 1887 ble kunstneren Peder Balke knapt nevnt. I nekrologene ble han minnet som eiendomsutvikler (arbeiderboliger i Balkeby på Majorstua i Oslo) og sosialistisk agitator. Han knyttet seg tidlig til Marcus Thranes arbeiderbevegelse, og Balke ble innkalt til politiavhør da Thrane og flere av bevegelsens ledere ble arrestert sommeren 1851. Peder Balke ble ansett som svært radikal, og han argumenterte blant annet for kunstnerstipender og pensjon for alle. Han var også blant stifterne av Vestre Aker arbeiderforening i 1880.

Den første interessen for kunstneren kom i 1914, i året han ville fylt 110 år. Da ble han inkludert i jubileumsutstillingen til hundreårsmarkeringen for Norges Grunnlov, i Frognerparken i Kristiania. Arrangørene bestrebet seg på å finne glemte malere, og utstillingen ble mottatt med stor interesse. Mottagelsen av Balkes 16 bilder (bare ti av dem er listet i katalogen) var blandet, med kunstkritikeren Jappe Nilssen som den mest positive. Hovedinntrykket var at Balke var «en merkelig, fantasifull og annerledes kunstner, men konkluderte nærmest kollektivt med at han ikke var en stor begavelse.» som det står i katalogen til utstillingen i Tromsø.

Like vel ble flere av de 16 maleriene solgt, og Bergen billedgalleri og Göteborgs konstmuseum var i budkrig om hovedverket «Vardøhus festning». Bergen vant, og maleriet er med på utstillingen i London (men det ble ikke lånt ut til utstillingen i Tromsø). Göteborg kjøpte «Fra Nordland», men datidens viktigste nasjonale aktør, Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis (som i parentes bemerket er en av de mest innflytelsesrike personer i norsk kunsthistorie), valgte ikke å kjøpe noe. I en artikkel samme år avfeide han Balkes kunstneriske uttrykk som «utelukkende av teknisk interesse». Thiis skulle senere skifte mening.

Siden har interessen for Balke gått opp og ned. I 1922 viste Blomqvist i Oslo Balke ved to anledninger, og siden de nylig hadde vist en utstilling med japanske tresnitt ble han sammenlignet med dem. Denne forbindelsen har heftet ved ham siden, men sannsynligheten for at han hadde sett japansk kunst er veldig liten. Utover på 1920-tallet steg interessen, og Balke ble skrevet inn i norsk kunsthistorie. I tiden fremover festet det seg et inntrykk om at Balke var «kanskje ingen stor, men ubestridelig en av våre mest originale kunstnere», som kunsthistorikeren Leif Østby uttrykte det i Norges kunsthistorie fra 1938.

For å gjøre en lang historie kort, i 1994 arrangerte Nordnorsk kunstmuseum den første separatutstillingen i moderne tid. Katalogen til utstillingen var skrevet av Frode Haverkamp, Henning Alsvik og Marit Ingeborg Lange, og to av disse har vært sentrale i formidlingen av Peder Balkes kunst gjennom de tjue årene som er gått frem til dagens suksessutstilling i London.

Bakgrunnen for at Peder Balke nå vises i National Gallery i London ligger tre år tilbake i tid. I 2011 viste National Gallery utstillingen «Forests, Rocks, Torrents» med kunst fra den norsk-amerikanske samleren Asbjørn Lundes samling, arrangert av Nordnorsk kunstmuseum allerede i 2007. Her inngikk fire malerier av Balke, og kurator Christopher Riopelle ved National Gallery, som er ansvarlig kurator for høstens utstilling, la merke til at publikum viste spesielt stor interesse for Balkes bilder. Året før, i 2010, hadde National Gallery mottatt det lille, sort-hvite maleriet «Stormen» i gave, for øvrig det første verket av en norsk kunstner i museets samling. Dermed var grunnlaget lagt for å vise Balke i London – de måtte jo finne ut mer om denne maleren som hadde så stor tiltrekningskraft på publikum.

Ved siden av et betydelig antall malerier i Louvre, er Balke knapt nok representert i offentlige museer utenfor Norge. Ett av hans Nordkapp-malerier er deponert i Metropolitan Museum of Art i New York. Balke bodde perioder i Sverige, så her er han rimelig godt representert. Men et annet betydelig museum i nordisk sammenheng, Statens Museum for Kunst i København, som tilsvarer danskenes Nasjonalmuseum, ervervet sitt første Balke-maleri så sent som i år. Jeg vet ikke helt om det kan sees som en unnskyldning for danskenes manglende interesse at Balke var virksom etter at Norges union med Danmark var opphørt?

Bak utstillingene i Tromsø og London ligger langvarig forskningsinnsats. Nordnorsk kunstmuseums direktør Knut Ljøgodt fortjener honnør for arbeidet med å få det prestisjetunge London-museet til å ta Balke inn i varmen. Men det er først og fremst Marit Ingeborg Lange som fortjener ære. Hun er tidligere seniorforsker ved Nasjonalmuseet og mangeårig avdelingsleder og førstekonservator ved Maleri- og skulpturavdelingen i Nasjonalgalleriet. Det er hennes artikkel som er det faglige og biografiske tyngdepunktet i katalogen til utstillingen. I tillegg til å ha skrevet mye om Balke tidligere, jobber hun nå på en større monografi over Peder Balke.

Den viktigste enkelthendelsen i nyere tid når det gjelder oppbyggingen av Peder Balkes ry, er oppdagelsen av at han er den nordiske kunstneren som er best representert i Frankrikes nasjonalmuseum, Louvre. I 1847 fikk han et stort oppdrag av den franske kongen Louis-Philippe. Balke skulle male 33 store malerier som kunne minne kongen om hans norgesreise i 1795. Da reiste han helt til Nordkapp. Peder Balke hadde gjort den samme reisen i 1832. Men oppdraget ble aldri noe av på grunn av den franske revolusjonen i februar 1848. Balke laget 54 små oljemalerier som eksempler for kongen, og i 2011 ble 26 av disse vist i Louvre. I tillegg har de to store oljemalerier. I dag vises et utvalg av Peder Balkes malerier permanent i Louvre, riktig nok ytterst i en av fløyene i det gigantiske museet, men like vel – det er en heder få nordiske kunstnere er forunt.

Peder Balke skjønte at revolusjonen var på gang, og forlot Paris før han hadde startet på oppdraget for den franske kongen. Et drøyt år etter, i 1850, flyttet Balke med familien til London for å overtale eksilkongen til å la ham fullføre oppdraget. Svaret var nei, tiden var ikke riktig. Han reiste videre til Dresden, hvor han fikk solgt noen malerier, men etter kort tid vendte han desillusjonert tilbake til Kristiania. Avslaget fra Louis-Philippe var en viktig årsak til at han ga opp kunstnerkarrieren, og vi kan bare fantasere om hva som hadde skjedd hvis den avsatte kongen hadde sagt ja. Etter 1850 malte Peder Balke bare for sin egen gledes skyld.

Balke baserte mesteparten av sin karriere på inntrykkene han fikk på sin store reise i Nord-Norge i 1832. Tidligere var han kjent som maleren som gikk lange turer i norsk natur. Hans malerier av Gaustatoppen, Sarpsfossen og Eidsvollsbygningen regnes som viktige bidrag i nasjonsbyggingen etter 1814. Men det var inntrykkene han fikk sommeren 1832 som skapte kunstneren Peder Balke. Det å reise nordover på denne tiden var å sammenlikne med ekstremsport. Hans norske kunstnerkolleger nøyde seg – i all hovedsak – med å gjengi landskap i Sør-Norge. Balke tok seg helt rundt Finnmark til Vardø, og de inntrykkene han fikk ble sittende resten av livet.

Det at han brukte resten av sin kunstnerkarriere til å kontemplere over og bearbeide skissematerialet fra denne reisen vil i dag gjerne bli karakterisert som en konseptuell tilnærming. Balke var ingen friluftmaler som malte med staffeli ute i landskapet. Han tok seg store friheter i gjengivelsen av sine motiver, og kjente landskap er knapt til å kjenne igjen. For eksempel var det ikke noe fyrtårn i Vardø i 1832, og hans mest kjente maleri har derfor skiftet navn fra «Vardø fyr» til «Fyr på den norske kyst».

Det utstillingen i Londons National Gallery viser, er at han ikke bare var en særpreget landskapsmaler innenfor den romantiske tradisjon, men at han også var en pioner innenfor maleteknikker. Hans lange, sveipende penselstrøk og det at han brukte fingrene for å dra ut malingen foregriper det ekspresjonistiske maleriet, som kom flere tiår etter Balke. Og det at han mot slutten av livet begynte å skrape i malingen, slik vi tydelig kan se i hans små, sort-hvite malerier av nordlyset, peker frem mot en teknikk Pablo Picasso benyttet. Like vel ble disse malerienes viktighet avvist av en sentral kunsthistoriker så sent som i 2006.

Det har med andre ord tatt ekstremt lang tid før noen har sett hvor tidlig ute Balke var. I denne utstillingen legges det stor vekt på de små maleriene fra hans siste år. De ble malt med en klar sosial hensikt, for at folk flest skulle ha råd til dem. Mange er ekstremt små, helt ned i 8×11 cm, og det er her han er som mest eksperimenterende.

Mange av disse bittesmå maleriene er malt med sort på hvit grunning, og han skrapte i det sorte for å få det hvite frem. Å redusere kostnadene var én hensikt, men først og fremst viser de en konsentrasjon rundt den maleriske utfordringen som avdekker hans store originalitet.

Det maleriet National Gallery mottok i gave i 2010 tilhører denne kategorien, og det blir vist liggende i en monter uten ramme. Det måler 12×16,5 centimeter og er malt på en tykk treplate, og den beskjedne størrelsen til tross gjør det stort inntrykk å kunne studere de små detaljene og den rå malemåten.

Utstillingen i National Gallery har en meget god logikk i måten den presenterer Balkes livsverk. I utstillingens første rom henger fire av hans store Nordkapp-malerier på hver sin vegg, og allerede her ser vi hvilket spenn som finnes innenfor Balkes livsverk. Fra det erkeromantiske med bølgesprut og en dekorativ fugleflokk dandert ut over himmelen, via et voldsomt, månebelyst skylandskap som hvelver seg over Nordkapp, til det mystiske maleriet der Nordkapp nesten forsvinner i et hav av snø og tåke. Herfra ledes publikum inn i utstillingen, som er organisert kronologisk med en del i midten der hovedverket «Fyr på den norske kyst» (1832) og enkelte andre, viktige malerier blir vist.

Mot slutten av kronologien blir maleriene i utstillingen mindre og mindre, og denne gradvise utviklingen nedover i format blir et bilde på Peder Balkes personlige utvikling. Balkes siste maleri er datert 1880. Da hadde tragediene satt inn. I 1879 brant Balkeby, han ble rammet av slag i 1883, og han døde tynget av gjeld i 1887. Men selv om maleriene ble mindre og mindre er de i ettertid blitt stadig viktigere.

Med utstillingen i National Gallery plasseres Peder Balke i en ny, kunsthistorisk sammenheng. Den betydningen han tillegges gjør at norsk kunst endelig har fått en verdig representant med internasjonal betydning fra tiden før Edvard Munch. Det er interessant at det er det lille Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø som har fått Balke-utstillingen til London, ikke Nasjonalmuseet. OCA, organisasjonen som skal ivareta norsk kunstsatsing i utlandet, har slitt med trange budsjetter. Og Utenriksdepartementet har måttet kutte i sin støtte til kultursatsing i utlandet. Etter suksessen med Munch-jubileet (som i liten grad ble markert i utlandet) og Munch-utstillingen «Det moderne øyet» (som ble produsert ved Centre Pompidou) må myndighetene trappe opp utenlandssatsingen, ikke skjære ned.

Spørsmålet vi må stille oss nå er hvordan Nordnorsk kunstmuseum kan gis mulighet til å videreføre det arbeidet de har satt i gang. Skal denne utstillingen få varig verdi må den følges opp i andre sammenhenger og på andre arenaer. Det er et nasjonalt ansvar som Nordnorsk kunstmuseum har de beste forutsetninger for å videreføre. Nå må de bare gis økonomiske rammer til å gjøre jobben.