Kunstnerisk aktivisme er stikkordet for årets Gøteborg-biennale. Men aktivismen drukner i et sprikende helhetsinntrykk.
Nevan Lahart, installasjonsfoto. Foto: Magnus Bons
Med potensiale til å tenne en gnist, anvendes leken og karnevalsparaden som kunstnerisk strategi i årets utgave av den internasjonale Gøteborgbiennalen. Utstillingen har en tydelig politisk ambisjon og ønsker være et sted for motstand, der den fordeler seg på ulike institusjoner og i det offentlige rom rundt om i byen.
Indre og ytre sensur
I avdelingen på Gøteborgs Konsthall har flere av verkene Gøteborgskarnevalet, svært aktivt på 1980-tallet, som sitt utgangspunkt. Under pressevisningen er det likevel umulig å kommentere helheten og eventuelle referanser til karnevalet i verkene, ettersom en performance med kunstnergruppen Psychic Warfare sperrer rommet der to av verkene vises. Denne indre sensuren etterfølges av en ytre, når Gøteborgsoperaen nekter å vise svenske Markus Öhrns 49 timer lange film Magic Bullet på sin fasade. Filmen består av alle scenene som Statens Biografbyrå noensinne har klippet vekk.
Svenske Petra Bauer og Marius Dybwad Brandrud tar i sin video Choreography for the Giants (2013) opp tråden med karnevalsparaden som en mulig representasjon av innbyggerne i en by. De har villet dokumentere forberedelsene til en parade i en belgisk småby, men i etterkant blir det tydelig at samarbeidet med arrangørene av karnevalet har gått på tverke. Verket har en lavmælt men suggestiv dramatikk, som gjennom en langsom fortellerstruktur overlater til betrakteren å danne seg en egen oppfatning av betydningen. En stor del av den 50 minutter lange filmen består av lange tagninger av telefonsamtaler og samtaler tatt opp med skjult kamera – betydelig mer spennende enn det kanskje høres ut som – slik at filmen ligger et sted mellom en dokumentasjon av praktisk kunstnerisk arbeid og en filosofisk krim. Verket vises i loungen på Mornington Hotel, en av Gøteborgbiennalens mindre satelittlokaler, som ligger ved Avenyn, plassen hvor Gøteborgskarnevalet befant seg.
Olav Westphalen, installasjonsfoto. Foto: Magnus Bons
Myldrende lekeplass
Röda Sten rommer biennalens hovedutstilling, og i et mylder av både vage og mer presist formulerte uttrykk forsøkes det her å formulere en alternativ samtidsbeskrivelse, gjennom å vise en slags oppdatert politisk kunst. Størstplass har iren Nevan Laharts installasjon fått, dessverre, ettersom hans verk er aldeles for enkelt der det tar i bruk en trist, overpedagogisk leketøyestetikk.
Blant de mer tiltalende verkene er tysk-svenske Olav Westphalens serie med fargerike, satiriske tegninger og russeren Pavel Peppersteins akvareller som, utført med et sikkert håndlag, rommer en meget slagkraftig humor. Libanesiske Ninar Esbers presenterer i den fyndige videoen Tringle (2012) korte tekstutdrag fra sharialover, som sammen med et enkelt soundtrack peker på forbudenes absurde verdensbilde. Et like enkelt som det er effektivt grep, for ikke å si lekent.
Marion von Osten, No Voyage to the North Sea, installasjonsfoto. Foto: Magnus Bons
Konseptuelle leker på kaia
Drömmarnas Kaj, som et av Gøteborgs ganske nedslitte havneområder kalles på folkemunne, anvendes i utstillingen som en slags kunstnerisk frisone. I sitt bidrag til biennalen vever krimforfatteren Åke Edwardson en novelle, som finnes i katalogen og som også ble publisert i Göteborgs-Posten, inn i kunstverkene som er plassert ute langs kaia i et fremtidig apokalyptisk perspektiv. I virkeligheten er kunsten her ute iblant ganske vanskelig å oppdage, selv med kart i hånd, der den befinner seg på båter som har blitt hoteller og i havnemagasiner overlesset med reklame hvor byen markedsfører seg selv. Det er med andre ord ikke optimale omgivelser for kunstverk som ikke alltid skriker like høyt.
Et verk stikker seg likevel ut og fremstår som et av biennalens mer poetiske verk. Marion von Ostens to-kanals video No Voyage to the North Sea (2013) spiller for seg selv blant modeller og brosjyrer over et fremtidig Gøteborg. von Ostens dvelende bilder av havnen, som henspiller både på romantisk maleri og på konseptpioneren Marcel Broodthaers, skaper dessuten en interessant dialog med Dorota Lukianskas øde dokumentarfotografier av området som bare finnes i katalogen.
Bedre på egenhånd
Sunshine Socialist Cinema er et sympatisk og stedsspesifikt initiativ av kunstnerne Kalle Brolin og Kristina Müntzing, og består av en gul van omgjort til en mini-kino som er parkert på kaia. Hver uke produseres det kortfilmer om aktuelle hendelser i Gøteborg. En av de første filmene viser et intervju med en kvinne som fikk byggherrene som ville ta hennes butikklokale, til å bygge en ny markedshall i stedet.
Kalle Brolin og Kristina Müntzing, Sunshine Socialist Cinema. Foto: Magnus Bons
Totalt omfavner biennalen et vidt begrep – kunstnerisk aktivisme – men inntrykket spriker. Flere av biennalens verk engasjerer ikke tilstrekkelig, og dermed trekkes helhetsinntrykket ned. Derfor lykkes heller ikke ideen om en «radikal fantasi» å overbevise. De enkelte verkene nevnt over fungerer derimot, og de kunne klart seg godt på egen hånd.
Gøteborgs internasjonale kunstbiennale Play! Recapturing the Radical Imagination vises til 17. november 2013.