Studiomaleren på utflukt

Utstillingen Works 07–11 hos Galleri LNM viser utviklingen i Peter Mohalls verksproduksjon fra 2007–2011. Den synliggjør hans lek med kunsthistoriske referanser og hans forskjellige måter å utfordre maleriets flathet.

Peter Mohall, “Studioview no 2”, olje på lerret,  foto: Øystein Thorvaldsen

Gjennomgangstematikken i Peter Mohalls utstilling på LNM, slik jeg forstår den, er en lek med maleriet som medieum og dets flathet. Alle verkene i denne utstillingen forholder seg til et motsetningsforhold mellom ulike kunsthistoriske stilarter. Ikke noe nytt der… men Mohalls granskning blir litt mer festlig idet han drar inn det fotografiske mediet og skulpturen i leken.

Distansert, men presist
I det første rommet henger det ett grønt bilde med tittelen Studioview no 2.

Maleriet viser et utsnitt av treverket i Mohalls gamle studio. Kort fortalt: her har kunstneren tatt et fotografi av veggen i atelieret sitt, som han deretter har malt på møysommelig vis. Det er en enorm dybdefølelse i dette maleriet – malt med grønnmaling, som nettopp spiller på treet i panelveggen.

Når man ser på Studioview no 2 virker det først rent dekorativt, men hvis man ser på det en stund får man følelsen av at de forskjellige panelene beveger. Mer spesifikt: Studioview no 2 er malt med flerfoldige korte og lange penselstrøk, altså for å skape en illusjon av virkeligheten. Men dette skaper også en form for optisk illusjon.

Illusjonen av bevegelse gir bildet nærmest et karikert eller tegneserieaktig trekk. Penselstrøkene i maleriet skaper et distansert men samtidig presist utrykk, som gir assosiasjoner til tyskeren Gerhard Richters (født 1932) fotoverk – for eksempel Uncle Rudi fra 1965.

Jeg vil hevde at det skjer en bevisst undersøkelse av både maleriets flathet og dybdeeffekter i dette verket – nettopp på grunn av undersøkelsene på lerretet som både er presist artikulert malerisk med de møysommelige penselstrøkene men også med den uklare teknikken som særskilt skaper en dybde til motivet. Alt Mohall har foretatt seg i Studioview no 2, slik jeg ser verket, er bevisste trekk på maleriets vegne.

En lek med kitschen
I rom nummer to henger det to små malerier, et mellomstort og et stort. I tillegg står det et tredimensjonalt verk plassert på gulvet.

Peter Mohall, “Fra gjennombrudd til sammenbrudd”, olje på lerret,  foto: Øystein Thorvaldsen

Fra gjennombrudd til sammenbrudd heter det største maleriet, og det har størrelsesformatet 180 x 200 cm. Maleriet består av fragmenter: det viser et kvinneansikt med et øye i bakgrunnen, mens forgrunnen er dekket av mange avrevne flak. Verket ser ut som en plakat, slik de blir med tiden etter at de har hengt utendørs en god stund – hvor plakatbiter faller av eller blir revet av. I tillegg har kunstneren tillagt noen bokstaver som delvis kommer til syne, med en H og en A. Lerretet er bestrøket og gir glossy assosiasjoner.

Kitschreferansen dukker opp på grunn av verkets direkte appell til betrakteren: det gir ikke noen motstand, men kan nytes slik de er. Jeg får assosiasjoner til amerikansk 80-talls kunst, for eksempel verkene til Richard Prince eller Jeff Koons’ oljemalerier.

Også i dette maleriet undersøkes maleriets flathet: der Mohall malte dybdeeffektene med sine ulike penselstrøk i Studioview no 2, bruker han her en annen maleteknikk som ser ut som fotokollasj. Mohall bruker teipstrimler som han limer på lerretsflaten hvor han deretter maler med oljemaling, for å skape effekten effekten av flere lag. På tross av de ulike resultatene stilmessig sett, knytter værensformen til maleriet verkene sammen, altså den todimensjonale flatheten.

Det prosessuelle verket
Det hender imidlertid at Mohall bryter ut at det todimensjonale. Det gjør han i Uten tittel. På toppen av det som ser ut som en brun treboks, står det en skulptur, eller faktisk en gammel emballasjeeske, som en gang inneholdt en mikrobølgeovn. Det bør presiseres at den brune treboksen utgjør en del av verket, men at den i utstillingen også fungerer som en sokkel. Verket Uten tittel, fra tidsperioden 2009–11, består av olje, vinyl, gesso på kartong og mdf. Boksen er laget av mdf. Kunstverket har størrelsesformatet 90x45x33cm.

Peter Mohall, installasjonsbilde med “uten tittel, Foto: Øystein Thorvaldsen

Pappesken har ligget i atelieret til Mohall i mange år, og som et resultat av tidens gang har esken blitt sølt på eller bemalt. Pappesken har på samme måte som Mohall gått igjennom en transformasjon eller kunstnerisk utvikling – bevisst for kunstneren men ubevisst for pappesken. Esken har rett og slett blitt tilsølt gjennom årene den har ligget i Mohalls atelier, og slik sett har den gjennomgått en utvikling. Fra å være søppel (emballasje) står nå pappesken utstilt i et galleri – i en utstillingskontekst – som et kunstverk på lik linje med andre kunstverk.

To referanser dukker automatisk dukker opp i hodet mitt: den første er kunstneren Jackson Pollock – idet han gjennom sine gester utførte sine abstrakte modernistiske malerier. En parallell til dette er hvordan esken har blitt gjenstand for Mohall sine maleriske gester, muligens bevisst og ubevisst.

Den andre referansen er Marcel Duchamp. Parallellen mellom Duchamp og Mohall slik jeg ser den viser heller hvordan samtidskunstneren sammenblander og leker med tidligere historiske referanser som iscenesettes i nåtiden – hos LNM. Det er nettopp gjennom sammenblandingen av tider, fortid og nåtid, at det er interessant å studere Mohalls verk – hvilken vei beveger kunstscenen seg nå? For å underbygge denne tesen om kunstens utviklingsperspektiv i verket (og kanskje også i utstillingen sett som en helhet!) kan man både henvise til hvordan det tredimensjonelle verket Uten tittel er en peker på en tidsmessig utvikling ved prosessen over tid og ikke minst hvordan Mohall selv iscenesetter sine fem egne kunstneriske år i utstillingen.

En konstellasjon av trash, glam og modernistisk abstraksjon
I det tredje rommer kommer det todimensjonale og det tredimensjonale sammen. Det er snakk om de diverse nummererte verkene med tilnavnene Faux Bois. Veggene er dekorert med to store og mellomstore malerier i tillegg til et mindre som alle fremstår som fyrverkeri av farger. Det hersker en lek med farger og kunstnerisk utfoldelse. Der de andre maleriene har undersøkt flatheten med dybdegranskninger i lag på lag, viser disse verkene et tydeligere brudd: Flaten i maleriene er, som Studioview no 2, malt i en distansert stil alla Gerhard Richter. Svært forenklet: man ser tydelig hva som er malt, men motivet vises på en uklar måte bevisst – derfor lander ordvalget på distansert. Treverkstrukturen fra kunstnerens atelier kommer til syne i bakgrunnen på lerettene i Faux Bois-verkene, der trestrukturen i motsatt tilfelle var selve hovedmotivet i for eksempel Studioview no 2.

Ovenpå dette diffuse oljelaget i Faux Bois– verkene har nemlig Mohall nærmest kastet på malingsklatter i ulike sterke pastellfarger som står ut i fra flaten. Referansen til modernismens undersøkelse av medienes væren kommer tydelig frem i utstillingen – altså gjennom maleriets undersøkelse av flatheten. I tillegg til de fargeglade abstrakte formene har Mohall tillagt enda mer bruddelementer av sort/hvite/grå fuglebæsjaktige former – som totalt bryter ved resten av det fargerike maleriet.

Fra taket henger det noen amorfe skulpturer i sukkerspinnfarger som speiler tilbake både til de abstrakte formene og fargene i maleriene på veggene. Gulvet er også dekket med disse skulpturelle formene. De seks amorfe formene med ulike farger er navngitt Capeaux de faux bois, og de er laget av lakk, akrylplast og isopor.

Det interessante ved dette tredje rommet er nettopp sammenkoblingen mellom veggene, gulvet og taket: De tredimensjonale skulpturene som enten henger fra taket eller ligger spredd utover gulvet peker tilbake til de abstrakte formene fra maleriene som henger på veggene. Rommet er et fantastisk skue, hvor man blir dratt inn i en sukkersøt illusjonsvirkelighet av merkelige former i barnaktige farger.

Slik har Mohall tatt betrakteren med på en reise fra det todimensjonale gjennom det tredimensjonale, til de tilslutt spiller sammen. På veien får betrakteren forskjellige referanser til maleriets nærme kunsthistorie.