Bergen Kunstmuseum vil vise frem den vitale kunstscenen som er i byen akkurat nå, men klarer ikke helt å formidle dynamikken i kunstmiljøet.
Bergens kunstscene er full av selvtillit, energi og kvalitet, skal vi tro museets egne hjemmesider. Det er også slik vi som befinner oss midt oppe i det opplever det. I alle fall delvis. Listen over kunstnerne som er valgt ut er lang, selv om man alltid kan undre seg over hvorfor akkurat dette utvalget er representativt. Forventningene i forkant av BGO1 var høye og det var duket for et fyrverkeri av uttrykk.
Oversiktsbilde. Foto:Vilde Andrea Brun.
Den vitale bergensscenen
I det du entrer den første av utstillingssalene til BGO1 på Kunstmuseet i Bergen blir du møtt av utstillingens egen logo og et forsøk på å lage et kart over kunstmiljøet i Bergen, klistret rett på veggen. Denne voldsomme markeringen av utstillingskonseptet tar oppmerksomhet fra kunstverkene som befinner seg i det samme rommet, og er det første av flere uheldige momenter ved museets egen kuratering.
Kunstmuseet har derimot gjort et vellykket grep ved å invitere tre av byens mange dyktige kuratorer til å fylle hver sin sal med bergenskunstnere; Anne Szefer Karlsen, Entreé og Tommy Olsson.
Michael Johansson sin stedsspesifike skulptur. Kuratert av Entrèe. Foto:Vilde Andrea Brun.
Entree, et nytt kunstnerdrevet visningssted, må berømmes for å ha gitt kunstnerne sine best plass. Michael Johansson sin stedsspesifike installasjon, en monumentale ”kloss”, som er bygget av materialer funnet i mange av byens atelieer, fremviser både håndverksmessig presisjon og estetisk slagkraft. Gesten, å vise frem elementer av bergenskunstnernes daglige virke gjennom en utenforstående kunstners uttrykk, viser en både en ydmyk og original måte å tenke på fra Entree sin side. Som en kontrast til dette sammensatte massive verket, står det noen knekte kvister som ligner på hjemmelagde piler inn i den hvite musumsveggen. Det er Gabriell Johann Kvendseth sitt verk “First we take Manhattan –Bow and Arrows”. Jeg leser verket som kunstens ønske om å erobre verden. De spinkle materialene får det til å fremstå som et nytteløst forsøk. Men paradoksalt nok gjør et så ”stakkarslig” uttrykk tankerommet og refleksjonene rundt verket desto større. Kunstens påvirkningskraft ligger kanskje ikke først og fremst i volum, men i ringvirkningene den evner å skape.
Gabriell Johann Kvendseth. First we take Manhattan –Bow and Arrows. Foto:Vilde Andrea Brun.
Gimme a Fix, salen som er kuratert av Tommy Olsson, er bokstavelig talt en mørk affære. Det er godt gjort å lage en utstilling nesten uten lys uten at dette tar oppmerksomheten bort fra verkene i rommet. Her vises død, sex og Rock n’ Roll, men også skjønnhet og livets nødvendige absurditet. Juletrærne til Janna Thöle-Juul danser hysterisk, Tor Jørgen van Eijk sitt videoarbeid hakker i vei med en sexakt i stakkato, instrumentene til Karen Skog skimrer gåtefullt i et halvdunkelt lys, “Döden i våra hjärtan”, en serie sort/hvitt fotografier av Carl Abrahamsson vekker døden i våre hjerter, og Karèn Nikgol “Secret Fitnessss Tactics of the special Operations” klarer å fremstå som komisk og alvorlig på samme tid. Og så er det noen klatter med maling som er helt utover veggene. De virker helt på sin plass, uten at jeg helt forstår om de er et selvstendig verk i seg selv eller har en annen sammenheng.
Janna Thöle-Juul kuratert av Tommy Olsson. Foto:Vilde Andrea Brun.
Anne Szefer Karlsen har valgt en helt egen, om enn noe påtakelige, stil ved å la verkene til kunstnerne hun kuraterer bokstavelig talt overlappe hverandre. Selv om det ligger tydelig omtanke for den enkelte kunstner i denne monteringen, holdes de i altfor stramme tøyler, slik at det tilslutt fremstår som om kuratoren selv er den egentlige kunstneren. Szefer Karlsen er da også kunstner, men dette er ikke hennes egne kunstverk.
Anne Szefer Karlsens kuratering. Foto: Vilde Andrea Brun
For mye av det gode
Det er museets egne kuratoriske valg som byr på problemer. En gjennomgående svakhet i utstillingen er at de fire salene fremstår som visuelt rotete og overfylte. Dessuten mangler det lys. Spennende kunstnerskap kommer ikke til sin rett. For å komme med et konkret eksempel; i ett og samme rom er de magiske tegningene/trykkene til Tom Stian Kosmo montert på samme måte som de elegante og rå tegningene til Anne Christina Lorenzen som igjen er montert på samme måte som sjablongene til den kjente gatekunstneren Dolk. Bildene er hengt over og under hverandre i ulineære formasjoner, men med altfor liten plass mellom seg. Jeg kan ikke skjønne hvorfor dette skulle gagne noen av uttrykkene. I alle fall ikke at det samme grepet er gjort på samtlige av de tre serielle arbeidene i samme rom. Sammen med den gigantiske skulpturen “Gestures; from a state of grace” av Gillian Carson og Asbjørn Hollerud sin lysskulptur som er stuet inn i et hjørne, og en minimalistisk epoxyskulptur som fremstår som et stort krøllet papir og maleriet til Robert Alda av kjente kunstpersonligheter fra Bergen blir det rett og slett litt for mye.
Tom Stian Kosmo. Vilde Andrea Brun.
Det gledelige med BGO1 er at selv en som trasker rundt på åpninger i Bergen jevnt og trutt finner mange ”nye” verk. Malin Lennström Örtwall sitt arbeid “Untiteled (family table)”, som jeg trodde jeg hadde sett fordi jeg har sett det på bilde mange ganger, overrasker meg med sitt uhyggelige og sterke ubehag. Da hun stilte ut dette verket på Entree i begynnelsen av 2010 het utstillingen “It`s like nothing ever happened”. Her er det definitivt noe som skjer! Den fysiske fremtoning er ubehagelig i seg selv; et middagsbord og fire stoler, et symbol på kjernefamilien, er rammet inn av et bur. En låst situasjon. At bordet tilhører en palestinsk familie gir verket politisk brodd. Begrepet familie blir rokket ved; hvor går grensene for tilhørighet? Er en familie en ramme for å føle seg trygg? Skaper mekanismene rundt begrepet og opplevelsen av en familie frihet eller ufrihet? I denne konkrete konteksten får verket meg også til å reflektere over forsøket på å danne ”en familie” av kunstverk med tilknytning til ett geografisk område.
Utstillingen i sin helhet gir dessverre verken nok rom til å se den enkelte kunstner eller en helhetlig visuell tankegang som potensielt kunne ha fått rommene til å eksplodere av vitalitet. Tross mange sterke kunstnerskap lykkes ikke mønstringen i å formidle dynamikken som Bergen rommer. Det er beklagelig, ettersom det først og fremst er energien i miljøet som er det særegne ved å bo og jobbe her i byen, og som kunne være verdt å oppleve for folk som ikke bor her. Kanskje er en slik utstilling en selvmotsigelse i utgangspunktet? Det er ikke sikkert at en kan forvente at et museum skal klare å fange opp mylderet av kunstnerinitierte aktiviteter som miljøet selv ikke har den fulle oversikten over. Men det kan også være at utstillingen er en famlende begynnelse på noe så usedvanlig som et samarbeid på tvers av makthierarkier i billedkunstens marginale virkelighet.
Malin Lennström Örtwall. Untiteled (family table). Foto:Vilde Andrea Brun.
Ja, det er interessant å se de ulike rommene i forhold til hverandre, spesielt de tre gjeste-kuraterte. Og du stiller et betimelig spørsmål om kurator som kunstner ang. Anne Szefer Karlsen sitt rom. Hennes kuratorgrep blir veldig tydelig siden hun lar ulike kunsneres arbeider overlappe hverandre, men valgene kuratorene har gjort er ikke mindre betydningsfulle i de to andre “gjesterommene”. At alle tre gjør så forskjellige grep (lys/mørke, komplekst/enkelt) gir i seg selv et stort løft til utstillingen. Og sammenlignet med disse tre tydelige profilene, fremstår resten av utstillingen som tam og pregløs. Kanskje BGO2 bør bestå utelukkende av slike “gjestrom”?
Nå, vel en uke etter åpnngen, er det Entrée-rommet jeg helst vil tilbake til. Arbeidene til M. Johansson og G.J. Kvendseth har begge mye å gi både visuelt og konseptuelt. Dessuten er jeg enig i at M. Lennström-Örtwall sitt familiebord vekker følelser og spørsmål. – Rent praktisk: Hvordan skal noen i det hele tatt få satt seg ned ved bordet når buret er så trangt?
Du har rett angående de tre gjestekuratorene; de tar alle tre ganske radikale grep, noe jeg også setter pris på. Men som muligens kan bli et problem der kurator og kunstnere ikke har hatt et godt nok samarbeid. Dette viser noen av fruktene fra den relativt nye utdannelsen innen “Skapende Kuratorpraksis” ved KHIB. Jeg tror det er en fordel at det finnes kuratorer med kunstnerbakgrunn. Men jeg tror også at det er veldig bra der kunstnere selv blir kuratorer for sine egne arbeider. Noe som kanskje kunne ha hevet BGO betraktelig. Mange av kunstnerne i utstillingen er svært godt trent i å kuratere seg selv:)
hei vilde (og alle andre i og for seg), bare en liten saksopplysning: til tross for at jeg har kunstutdannelse, så er jeg altså ikke kunstner. og jeg anser dermed ikke det radikale kuratoriske grepet i rommet for å være et kunstverk. som en del av dette rommet følger en tekst. jeg legger inn introduksjonen til den under, og resten kan leses i utstillingsfolderen.
dialogen med alle kunstnerne involvert har vært veldig givende og åpen, og vårt samarbeid har vært som en drøm. dersom noe i rommet indikerer noe annet er jeg nysgjerrig på å vite hva det er.
“Som en respons på utfordringen fra Bergen Kunstmuseum å bidra til et rom i utstillingen BGO, har kurator jeg samlet en rekke arbeider skapt av kunstnere som jeg mener har vært viktige for utviklingen av kunstscenen i Bergen de siste ti årene. Dette er først og fremst en personlig framstilling, men samtidig en fortelling jeg håper vil kunne belyse den samarbeidsånden og det støtteapparatet den lokale kunstscenen i Bergen er og har vært. I tillegg er det en fortelling om en voksende kunstscene som mange ganger kan framstå som for trygg og ukontroversiell. Utstillingen Under fire meter tykk is er en retorisk romlig påstand, der kunstverk er plassert over og under hverandre. Teksten, med samme tittel som utstillingen, som følger utstillingen, er en fiksjonalisert framstilling av det samme tiåret, med en rekke historier og fortellinger knyttet opp til både kunstnerne og verkene i utstillingen. Det er ikke meningen at teksten skal forklare eller tydeliggjøre verkene enkeltvis, men være en tekst å lese utstillingen som helhet opp mot. En utstilling der museet selv nærmest er fjernet, ved å tildekkes fra gulv til tak.”
alt vel!
Er ikke anmelder også en av fire medlemmer i kunstnergruppen Ytter? Ingen av gruppens medlemmer har kunstverk med på BGO1-utstillingen. Kunstnergruppen gjennomførte en teltmarkering utenfor Stenersen samtidig som BGO1 åpnet i Stenersen. Markeringen bestod av noen telt hvor gruppens medlemmer (og muligens også noen flere) stilte ut egne kunstverk. En alternativ kunstutstilling for de som ikke fikk være med på BGO1-utstillingen, og som skulle være en slags protest/kommentar til museets utvalgsmetoder.
Og som at dette ikke skulle være nok. Kunstneren som får mest rosende omtale i anmeldelsen er med i samme kunstnerkollektiv som anmelderen.
Dette var da en ekstremt uheldig sammenblanding av ulike roller og dårlige vurderingsevner. Anmeldelsen (og selvsagt også anmelder) har null troverdighet. Kunstforum som seriøs publikasjon forsvant også med anmeldelsen. Redaktøren må da ha visst om denne dobbeltrollen. Og hvem er egentlig forumets redaktør?
BGO1 er et kroneksempel på at rollene alltid vil blandes i et så lite kunstmiljø som Bergen og Norge er. For eksempel har Szefer Karlsen kuratert inn flere av sine beste venner og nærmeste kolleger. Og Erlend Høyersten i egen person er selvfølgelig på mer enn hils med mange av de kunstnerne han har valgt ut til å representere Bergen. Dette mener jeg ikke behøver å være negativt. Det er dette tette miljøet som er med å skape spennende dynamikk . Men selvsagt, all makt kan missbrukes. Jeg er fullstendig klar over min egen posisjon, jeg er med i Ytter, men jeg deler ikke atelier med noen av kunstnerne jeg omtaler! (Jeg blir derimot ofte forvekslet med en annen kunstner som heter Vilde her i byen). Jeg tror dessverre at det er du som blander kortene, noe jeg ikke synes er så rart. Jeg synes dette er en utstilling som fortjener å omtales både innenfra (fordi den er spekket av interne referanser), men forhåpentligvis kommer det noen med et “friskt blikk” utenfra også og ser noe helt annet.
KUNSTforum mener det er en styrke å også ha skribenter som er utøvende kunstnere eller under utdanning. De er en helt essensiell del av kunstmiljøene og bidrar med perspektiver vi mener er fruktbare. Så kan man godt være uenig i vår bruk av kunstnere som skribenter.
Nevnte aktivitet under B-Open som Ytter arrangerte pågikk kun på åpningskvelden for BGO1 og er dermed ikke i noe konkurranseforhold med utstillingen. Verken Vilde Andrea Brun eller andre av Ytters medlemmer har gitt uttrykk for at utstillingsvirksomheten til Ytter under B-Open var en protestaksjon. Vi forholder oss til arrangementet som det det var, en på forhånd annonsert del av arrangementet B-Open som foregikk i Bergen mellom 27.10 og 01.11.
Ingen kunstnere fra Ytter deltar på utstillingen BGO1 og er følgelig heller ikke nevnt i omtalen. Jeg ser ikke noen grunn til å ikke kunne videreformidle en kritisk omtale fra en av denne gruppens medlemmer. Bergen Kunstmuseum er en stor og profesjonell aktør som både tåler og har godt av saklig kritikk.
I henhold til ditt spørsmål om redaktører så finner du opplysninger om dette under fanen “Om Kunstforum” i menylinjen helt øverst på siden.
I samme menylinje finner du også en fane som heter “Om skribentene” her nevnes under Vilde Andrea Brun blant annet hennes tilknytning til Ytter.
Takk for et engasjert innlegg.
Mvh. nettredaktør,
Thomas André Syvertsen.