Detaljer i det langsomme

Marit Følstad jobber med forholdet mellom video, tid, lyd, lys og betrakter. Rommets rolle for helheten i verket gjør at hun oppfatter seg mer som en installasjonskunstner enn en videokunstner. Oslo Kunstforening åpnet 11. november utstillingen ”Everything Merges With The Night” med hennes nyeste arbeider.

Videokunst kan av mange oppfattes som en tålmodighetsprøve og for å få en størst mulig kontroll over videoverkets helhet trives Marit Følstad (1969) best med å vise video i et gallerirom og museum.

– Tidligere har jeg vært med på flere filmfestivaler. Det har jeg sluttet med fordi det ikke fungerte for meg. Det å vise en video i en kinosal fungerer ikke for mine verk. Video som medium kan være veldig vanskelig.

Langsomme inntrykk
Hun gikk på linjen for tidsbasert kunst ved Art Institute i Chicago mellom 1998 og 2000 og det er en vedvarende fasinasjon for tid, bevegelse og detaljer i hennes verker.

– Jeg var med i det siste kullet som studerte på linjen for ”time based art”. Jeg har hele tiden fokusert på dette med tidsaspektet. Se for eksempel på min bruk av neon og video. Første gang jeg tok i bruk neon var under Festspillene i Nord-Norge i Harstad i 2002 på utstillingen ”The Pink Room” og jeg syns det fungerte veldig bra. Neongassen i lysrørene er i bevegelse. Derfor anser jeg de to uttrykkene som tidsbaserte og meget relevante i forhold til hverandre. Gjennom denne utstraktheten over tid kommer man også nærmere mellomrommet. Mellomrommet mellom hendelser. Mellom deg selv og deg selv. Mellom deg selv og hendelser. Mellom deg selv og andre. Jeg er ikke så interessert i de store tingene, men heller i mellomtingene.

Utstillingens første rom viser videoinstallasjonen ”New Dawn Fades” som spilles av på to skjermer til musikk komponert av Erik K. Skodvin. I samme rom vises også neonverket “Black Hole”, som består av teksten Black Hole skrevet i hvite lysrør som er malt over med sort maling på siden som vender ut mot publikum. På gulvet vises det sorte glassverket “Headcandy” som en slags glossy vanndam. I det midterste av totalt tre rom vises neonverket Donate/Dominate. De to ordene vises overlappende på veggen med en varierende lysstyrke som gjør at verket lyser opp og mørklegger rommet om hverandre. Tittelverket, ”Everything Merges With The Night”, vises som en videoprojeksjon på en frittstående vegg i utstillingens siste rom. Parallelt med tittelverket spilles musikk komponert av Lasse Marhaug.

I begge videoverkene møter betrakteren Marit Følstad. Det andre hovedelementet i begge videoene er en sort ballong fylt med vann. I tittelverket sprekker den og vannet skyller ned over henne. I det andre videoverket sprekker ikke ballongen, den faller ned i ansiktet på kunstneren. Alt skjer i sakte film. Bevegelsene er så langsomme at mannesten oppfatter verkene som helt stillestående før ballongene beveger på seg.

– De to skjermene jeg viser i ”New Down Fades” viser to forskjellige tagninger. Den ene er den første tagningen og selv om jeg hadde forberedt meg på å få en ballong med vann i ansiktet, hadde jeg ikke forventet hvor tung den faktisk ville være.

Hun er langt mer forberedt i neste runde.

– Det er fjerde tagning og jeg vet hva som venter meg. Der har jeg et langt mer alvorlig blikk. Slik de to tagningene to veldig forskjellige psykologiske inntrykk og står godt sammen. Jeg trodde opprinnelig dette verket skulle sendes på en skjerm, men man må la materialet selv bestemme hva det vil bli. Noen ganger planlegger man tre skjermer men så vil materiale bare bli til en.

Prosesser i sakte film
I denne utstillingen tar hun for første gang i bruk high-speed-fotografering. Hennes fasinasjon for tid og detaljer trer klart frem i de langsomme bevegelsene. Det gjør at den minste detalj i videoen trer tydelig frem. Vanndråpene som blinker i lyset. Hvordan håret til kunstneren ikke blir gjennombløtt med en gang. Hvordan avtrykket av ansiktet til kunstneren vises idet vannballongen sakte viker til siden.

– Legg merke til hvordan dråpene faller. Nesten som stjerner hvordan de lyser, sier Følstad mens hun beskriver tittelverket.

– Det og får meg til å tenke på universet. Og du får også et bedre inntrykk av hvor mye vann det egentlig er, det fortsetter jo å dale ned lenge etter at ballongen har sprukket.

Hun forteller at teknikken, med slow motion, også passer godt til neonverket ”Black Hole”.

– Tiden går faktisk saktere i nærheten av et sort hull. Og hvis du slipper et objekt ned i et sort hull vil det tilsynelatende bevege seg saktere mens det nærmer seg hendelseshorisonten. Jeg er opptatt av det motsatte av jaget etter et liv i hurtig tempo. Det at vi ikke har tid til å reflektere over våre egne liv lenger. Dette gjør oss lettere å kontrollere for utenforstående. Men selv om jeg for eksempel søker å gjøre det motsatte av MTV og en hurtig samtid betyr det ikke at jeg ikke også har glede av MTV. Men jeg ønsket å gjøre noe annet.

Installasjonskunstneren
Tilbake til hennes forhold til rommet syns hun intendant Marianne Hultman ved Oslo Kunstforening treffer godt med sine formuleringer i pressemeldingen til utstillingen hvor Hultman trekker paralleller til Giottos fresker i Scrovengikapellet som av Bill Viola har beskrevet som den første interaktive installasjonen.

– Jeg ender gang på gang opp med å regelrett pusse opp lokalene jeg stiller ut i. Ting skal være helt riktig. Kanskje det er fordi jeg er kontrollerende. Jeg forsøker å stenge verden ute, slik at folk får et konsentrert og fokusert inntrykk. Dette sier Marianne så fint i pressemeldingen. Nå ser jeg at dette er noe av grunnlaget for at jeg gjør nettopp dette igjen og igjen.

Performance for kamera har vært hennes hovedverktøy i kunstprosessen hele veien siden hun gikk ut av Kunstakademiet i Glasgow i 1998.

– Jeg føler meg mer som en installasjonskunstner enn en videokunstner. Jeg forholder meg til video som et objekt i rommet sammen med lyd, lys og betrakter, sier Marit Følstad.

Hun mye av sin tid på alle enkeltelementene som til sammen skal utgjøre et større hele.

– Maleriet har stadig vekk det rette størrelsesforholdet. Du får ikke justert dette. Du kan bare endre dets plassering i rommet, endre fargen på veggen og justere lysforhold.

Med video er det mer komplisert forteller hun, det skaper et problem og en mulighet.

– Det var for eksempel viktig at ”Everything Merges With The Night” ikke skulle gå på monitor. Jeg vurderer alltid nøye hvordan videoene skal vises. For video er størrelsesforholdet svært vitkig, og dette er helt klart et verk som trenger å projiseres. Det trenger den store skalaen.

Oslo Kunstforenings bygninger er fra 1626. Denne dobbeltheten mellom det gamle og nye kan trekkes inn i forståelsen av Følstads verker. Selv om man vender blikket tilbake til 15- og 1600 tallet handler det fortsatt i stor grad om rommet. Det er dermed et tidløst element over dette fokuset på rommet.
Følstad var meget spent på hvordan verkene ville fungere i Oslo Kunstforening gamle lokaler. I forhold til rommet, i forhold til lyden og i forhold til lysstyrken til neonverkene.

Musikk er sentralt
Donate/Dominate er plassert i rommet mellom de to videoverkene og lyd fra begge verkene møtes og blir en del av opplevelsen av neonverket. Dette er ting hun som kunstner ikke kan planlegge fullt ut på forhånd og hun må tilpasse verkene den konteksten de står i.

– Lyd virker så direkte på folk, det gir et litt teatralsk element. Det ligger så mange muligheter der og det fungerer før språket. Det er en veldig ressurs og jeg har lært mye av samarbeidet med musikere.

Følstad har samarbeidet med Lasse Marhaug før, sist på utstillingen ”Melodies of Certain Damaged Lemons” på Sørlandet Kunstmuseum som ble avsluttet 7. november og hun har tidligere også samarbeidet med andre musikere som for eksempel på utstillingen ”It’s all in my Head” på Kunstnernes Hus i 2006 hvor hun samarbeidet med Rune Lindbæk.

– Marhaug er jeg veldig glad at jeg fant. Han er enormt flink. Han gir noe til videoene og til rommet. Han gjør at rommet blir bedre. Tidligere jobbet jeg kun med lydkunst, jeg hadde en veldig distinksjon mellom det og musikk. Men siden samarbeidet mitt med Rune Lindbæk hvor jeg brukte musikk for første gang har jeg fortsatt å jobbe med musikk i mine verker.

I arbeidet med titlene til videoene har også musikken en sentral rolle.

– Jeg jobber veldig mye med titlene til verkene. Jeg bruker sangtekster. ”New Dawn Fades” er for eksempel en Joy Division låt. Det går mye tid på research i forhold til ord og sangtitler. Det skal klinge helt riktig, både lydlig og i forhold til betydningen.

Det møysommelige arbeidet med å finne titler til verkene føyer seg også inn i kunstnerens rolle som installasjonskunstner.

– Tittel og verk til sammen gir noe mer. Jeg får selv fnatt av for beskrivende titler. Det kan virke veldig begrensende. Det er en konsekvens der. Se for eksempel på to verker fra utstillingen på Sørlandet Kunstmuseum. ”Frozen Warnings” og ”Melodies of Certain Damaged Lemons” stod i samme rom og viser to videoer, med et lydspor av Marhaug. I ”Frozen Warnings” vises faktisk bilder av sitroner som knuses. Men tittelen i seg selv har ingenting med sitroner å gjøre. Naboverket derimot har en henvisning til sitroner i tittelen. Men dette er sangtekster og har ingen deskriptiv betydning i forhold til verkene i utgangspunktet.