Mellom fiksjon og virkelighet

Oslo: Jason Havneraas’ dels selvportretterende utstilling nøler mellom iscenesettelse og portrettering av innbyggerne i et Rudoph Steiner-inspirert bokollektiv.

Jason Havneraas er en norsk-engelsk fotograf, og dette er hans første separatutstilling i Norge. Settingen og utgangspunktet for kunstprosjektet er en Camphill-landsby i Trondheim. Dette er en av flere landsbyer inspirert av Rudolph Steiners antroposofiske filosofi, hvor mennesker med spesielle behov bor og arbeider. I Norge finnes det seks slike landsbyer. Havneraas er selv vokst opp i en Camphill-landsby, og har også vært engasjert i dette felleskapet gjennom hele livet.

Utstillingen består av åtte fotografier, i ulike størrelser, samt to videoverk. Arbeidene viser portretter av innbyggerne i en Camphill-landsby, stilt opp i grupper. De er fotografert når de arrangerer skuespill og festivaler, og de er kledd i ulike typer kostymer.

Dette ser man for eksempel i “They know that we are not Gods, but the ship has really impressed them”. Fem menn står på rekke ved siden av hverandre. I midten står en mann i hvit dress med armene i været. På hans venstre side står to karer i arbeidsdressser, og på hans høyre side står to menn i uniformer av ymse slag. De utøver ellers ingen mimikk eller gester.

I ”Friday, Saturday and Sunday” er tre menn ikledd kostymer av striesekker og ullignende parykker, mens i ”The very same and the very different” er en større gruppe avbildet. Alle foruten to personer er kledd i hvite drakter, noe som kan gi assosiasjoner til sykehuskjortler, eventuelt legekjortler. Det er påfallende hvordan to av dem har et tau rundt halsen og med hevede armer antyder at de henger seg selv.

I alle fotografiene ser de portretterte rett på fotografen, og dermed rett på betrakterne. Som betrakter føler man seg dermed iaktatt av de fotograferte. I så måte oppstår det et dobbelt blikk her: fotografens, og i forlengelse av dette; betrakterens blikk på de fotograferte, og de fotografertes iaktagende blikk tilbake. Dette er ikke nødvendigvis noe nytt innen portrettsjangeren, men det synes mer påtagelig i disse fotografiene.

Fotografiene viser mennesker stilt opp i grupper, i varierende grad poserende foran kameraet. Enkelte av ”komposisjonene” trekker veksler på religiøse, europeiske malerier. ”Friday, Saturday and Sunday” kan i så måte minne om en typisk fremstilling av Treenigheten.

Bildene fremstår ellers som harmoniske der de finner sted i idylliske, landlige omgivelser.

Iscenesettelse eller dokumentar?

Havneraas’ fotografier er i utgangspunktet portretter, men de balanserer også mellom iscenesettelse og dokumentar, to vesentlige sjangere innen fotografiet. Tradisjonelt er det snakk om den ene eller den andre sjangeren, fremfor begge på samme tid. Havneraas’ fotografier kan karakteriseres som iscenesettelser idet de portretterte er stilt opp, samlet i grupper og fotografert. Ikke minst uttrykker de iscenesettelse fordi de alle er ikledd kostymer, hvilket man gjerne forbinder med iscenesettelse. Paralleller kan for eksempel trekkes til Cindy Shermans mange iscenesettelser av seg selv i ulike kostymer.

Det er imidlertid ikke til ære for Havneraas disse personene har kledd seg opp i kostymer, men fordi de er igang med ulike begivenheter som teater og festivaler som foregår med jevne mellomrom i landsbyen. Dermed blir Havneraas’ fotografier dokumentariske i sin natur; i sin dokumentasjon av disse begivenhetene. Dette skaper en tvetydighet i fotografiene, og gjør dem desto mer interessante.

I skjæringspunktet mellom iscenesettelse og dokumentar kan man også finne en dobbelhet i forholdet mellom fiksjon og virkelighet. De kostymekledde er iscenesatte idet de spiller i et teaterstykke. I så måte gir de uttrykk for fiksjonen. På samme tid er disse oppsetningene en del av deres virkelighet, og trolig en stor del av livet deres, da disse oppsetningene foregår som jevnlige tradisjoner.

Naturlige omgivelser

Alle fotografiene, med unntak av ett, er montert i hovedrommet. ”But how describe the world seen without a self?” er plassert ute på kontoret på Fotogalleriet. Dette kan synes underlig; konsekvensen er at man ikke ser fotografiet med en gang, kanskje til og med går glipp av det om man ikke leser verkslisten som forteller at det også henger et verk på kontoret. Man er nødt til å bevege seg ut av det originale visningsrommet og inn på et kontor.

Med hensyn til settingen de andre fotografiene er tatt i, så skiller det seg ut; mens de andre fotografiene avbilder menneskene ute i naturen, men primært med skog og åkrer som bakgrunn, så befinner de to menneskene i ”But how do we describe the world seen without a self?” seg på en båt. I tillegg er utsnittet av de portretterte her nærmere; fra brystet og opp, mens de andre fotografiene i all hovedsak fremstiller de portretterte i fullfigur.

Samtidig utgjør sjøen og vannet et sammenbindende element mellom ”But how do we…” og resten av fotografiene; i så godt som alle fotografiene i hovedrommet ser man et vann i bakgrunnen; med unntak av ”The audience” hvor fem menn er samlet i skogen. Her utgjør skogen de dominerende omgivelsene.

Ett annet fotografi skiller seg også vesentlig ut fra resten av utstillingen: ”They fairly pour warmth into him”. Det fremstår som langt mer iscenesatt enn de andre; de to portretterte er kledd i pavelige kostymer og deres positurer kan minne om typiske religiøse renessanse- og barokkmalerier. Videre er dette tatt innendørs, slik at ingen naturlige omgivelser kan koble dette fotografiet til resten av utstillingen. Det som er mest iøynefallende, er likevel størrelsen; ”They fairly pour…” er vesentlig mindre enn de andre fotografiene, noe som dessverre gjør at det forsvinner litt i massen.

Tid og endring

Tittelen på utstillingen impliserer tiden som går, og hvordan noe endrer seg over tid. Dette kommer imidlertid ikke umiddelbart til uttrykk. Det er vanskelig å se om det er de samme menneskene i alle fotografiene slik at det dermed er kostymene deres som har endret seg. Tilsynelatende er det ulike personer som er avbildet i de ulike fotografiene, og dermed får man ikke nødvendigvis inntrykk av endringer over tid. Snarere formidler fotografiene ulike individer i ulike kostymer i oppsetninger av ulike festivaler og teaterstykker.

The same with a few small differences er en interessant og fascinerende utstilling man i disse dager kan oppleve på Fotogalleriet. Gjennom fotografiene blir man bedre kjent med noen av innbyggerne i landsbyen, og ikke minst dette bo-konseptet i seg selv. Samtidig kan fotografiene leses som dels selvportretterende, med tanke på at fotografens  oppvekst i en Camphill-landsby, og stadig er deltagende i en av disse.

Jason Havneraas, The same but with a few small differences

Varer t.o.m. 27. juni 2010

Fotogalleriet, Oslo