Kristiansand Kunsthall viser to separatutstillinger med to unge kunstnere som begge arbeider med fotografiske teknikker og installasjoner der det slående fellestrekket er begges engasjement for det fysiske kunstmediet, og relasjonen som skapes mellom verkenes titler og vår resepsjon.
Linn Pedersen, detalj av Frokost i det grønne #6, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein
Frokost i det grønne
Linn Pedersen har kalt utstillingen sin og nær sagt alle verkene for Frokost i det grønne, og skaper umiddelbare assosiasjoner til Eduard Manets kanoniske verk Déjeuner sur l’Herbe utstilt på Salon des refusée i 1863, De refusertes salong. Manets verk viser to menn i samtidsklær og en kvinneakt med gjennomborende blikk som spiser frokost i det grønne. I bakgrunnen bader en nymfe alene i en skog. Maleriet vakte stor harme i samtiden sin fordi det tilsynelatende ikke hadde noen mening. Hvorfor sitter de der ute i naturen i dress? Hvorfor stirrer den bleke kvinneakten på oss? Gestikulerer mannen til høyre? Eller venter han på at gullfinken i treet over ham skal slå seg ned på den utstrakte fingeren? Frokost i det grønne regnes i kunstvitenskapen som selve inngangen til den modernistiske kunsten, og ved å referere til verket kobler Pedersen seg på den modernistiske kunstens tradisjon og refleksjon. Ved å velge den norske versjonen av denne tittelen, ligger Le Déjeuner sur l’Herbe som et bakteppe i resepsjonen av verkene og den irrgrønne fargen og mystikken i Manets verk settes i dialog med Pedersens fotoer og installasjoner. Så sterk er benevningens kraft – gir man noe et navn, preger navnet tingen ugjenkallelig.
Linn Pedersen, Frokost i det grønne #3, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein
Inn i materien, bak tingene
Det samme utforskende forholdet til materialet ser vi i Pedersens eksperimentelle C-prints som viser sanselige former som ved første øyekast minner om røntgenstråler eller avbildninger av florlett stoff eller av vind. Andre igjen er mer konkrete og gir assosiasjoner som sediment-lag, til steiner, til fjell. Vi ser strukturer i knuste potter og i leireklumper og i steinstøv. Disse er både vakre og sanselige, som om vi nærleser naturen. Jeg har spesielt sans for det lille, vare fotostillebenet Frokost i det grønne #3 som viser en grønnplante som stikker hele hodet inn i en lampe, som for å få lys og varme, et slående bilde på liv og sårbarhet.
Om å forklare noe bakfra gjennom brystet inn i øye
Thora Dolven Balke har kalt sin utstilling Von hinten durch die Brust ins Auge, et tysk uttrykk som beskriver noe som er langdrygt, tungvint; å forklare noe bakfra gjennom brystet inn i øye. Tittelen henspiller på noe som tar tid, som det tar lang til å forløse, en erkjennelse som kommer langsomt. Igjen, som i Pedersens verk, lager denne tittelen sterke føringer på hvordan betrakteren nærmer seg verkene. Videoarbeidet White Whale (2015) viser en film av himmelen tatt gjennom et takvindu, vi ser fly som svever høyt oppe og hører fuglesang. Lydene og bildene vises på to nedstrippede HD skjermer som er montert lavt på veggen slik at vi må bøye oss ned for å fange lydene og bildene. De lange snirklende gummikablene som bukter seg fra verket langs veggene til stikkontakten, vel ti meter lenger borte er påtagelige (det finnes en ubrukt i umiddelbar nærhet til verket). Vi forestiller oss strømmen, lydene og pikslene som transporteres gjennom de lange gummikablene, en langsom, seig prosess, som ender i skjermen med bildene. Den samme betoningen av selve mediet ser vi i utstillingens tre andre videoverk Attachments (2014), Simulator (2013) og Fold (2015) – gummikablene snirkler seg langs listene og munner ut i filmene som til slutt treffer oss i øynene. Skjermen i Attachments er dekket av et grålig silikondekke som hindrer bildene og lydene og budskapet i å nå fram, igjen er det det uforløste, tungt kommuniserte, og tilslørte som formidles.
Thora Dolven Balke, Primates, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein
En lignende dveling ved kunstmediet ser vi i gulvskulpturene Rough Seas (2015) som består av kontrastparene støpt jern mot skumgummi. Det harde metallet mot den mye skumgummien skaper en sanselig, men underliggjørende kombinasjon, og plasseringen på gulvet fører tankene mot katedralenes gravmonumenter. Veggrelieffet Primates (2015) har en beslektet underliggjørende og ugjennomtrengelig kombinasjon – verkene henger på veggen som malerier, men er dekket av latexduker som hindrer innsyn og slører til budskapet. Interiørene i fotografiene Recovery (2015) viser kalde institusjonsinteriører montert på lave sokler av jern dekket med film av skumgummi lik monumentale, arkaiske boksider. Og igjen må vi bøye oss ned mot gulvet for å se motivene klart, og sansene og kroppene må konsentrere seg for å skape mening. Den myke skumgummien, de tunge jernbeslagene som presser den ned, kombinert med de kjølige institusjonsrommene i fotografiene, virker veldig sterkt. Fraværet av menneskene og av varme, og det myke som presses sammen av det harde metallet gir rett og slett gysninger. Dolven Balke klarer på mesterlig måte å utnytte materialenes iboende egenskaper til å formidle direkte og utilslørt.
Thora Dolven Balke, White Whale, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein
Ny norsk samtidskunst
Sammen viser Thora Dolven Balke og Linn Pedersen en ny norsk samtidskunst som er sterkt fokusert på eksperimenter med ulike materialer og ulik mediering. Men der Pedersen refererer sterkt til naturen, dens forgjengelighet og dens poesi, oppleves Dolven Balke sterkere fundert i de menneskeskapte fysiske rommene, rom som glir over i det kalde og pregløse og angstfremmede. Dolven Balkes prosjekt er svært sterkt. Måten hun bruker de ulike materialene for å skape opplevelse som setter seg i kroppen er fascinerende, og det er svært lenge siden jeg har opplevd å bli så berørt av en utstilling. Denne utforskende og undersøkende metoden av materialets iboende potensiale minner om Ann Iren Buan og Marte Johnsliens bidrag til utstillingen NN-A NN-A NN-A som nå vises ved Astrup Fearnley Museet. I Buans papirinstallasjon Drifters er det papirets materielle kvalitet, og i Johnsliens The Paris Abstractions (2015) er det filten og de skimrende fargenes kvaliteter som skaper assosiasjoner til henholdsvis forfall og dekadens, og til ro og meditasjon. I Dolven Balkes prosjekt er denne materielle betoningen inngangen til verkene. Hun benytter vekselvis silikon, lateks, gummi, jern, skumgummi i de ulike installasjonene, og hele tiden formidler materialene stemninger av det kjølige og fiendtlige, stemninger vi værer i kroppen. Materialitet er også poengtert i Pedersen installasjoner i form av treverk, leire og jordsmonn, men det er vanskeligere å se den røde tråden i hennes prosjekt. Her opplever jeg ikke at fotoene og installasjonsarbeidene henger tematisk og visuelt like godt sammen. Dette er ikke nødvendigvis et stort problem ettersom særlig fotografiene står sterkt alene. Men siden Dolven Balkes prosjekt oppleves så helhetlig, blir Pedersens prosjekts mangel på sammenheng desto mer tydelig. Dette blir et naturlig resultat når to separatutstillinger vises under samme tak, de vil nødvendigvis sees i sammenheng med hverandre. Begge kunstnernes arbeider vises i hver sin del av Kristiansand Kunsthall, men møtes i det mindre prosjektrommet, som for anledningen er malt oransje. Dette fører til en tydeliggjøring av kunstnernes forskjeller, Pedersens natur versus kultur dikotomi, og Dolven Balkes dveling ved de kjølige og mennesketomme interiørene.
Tendensen til å la verkenes titler spille avgjørende roller er en tendens i norsk samtidskunst, noe Gunnar B. Kvaran poengterer i forordet til NN-A-utstillingens katalog. Forholdet mellom språket og verket, og ordenes føringer for verkenes potensiale som meningsbærer er et fellestrekk for unge, norske kunstnere i dag. Det som klart bærer begge utstillingene i Kristiansand Kunsthall er nettopp de kryptiske titlene som lager inngangene til verkene, og samtidig også en vilje til undring, slik at verkene, langsomt, men til sist treffer øyet og gir mening.
***
Utstillingen kan sees til og med 3. mai
Linn Pedersen, fra venstre: Frokostidetgrønne #1, Stratus #1, Stratus #2, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein
Thora Dolven Balke, Attachments, 2015. Foto: Kristiansand Kunsthall/Tor Simen Ulstein