Abstraksjon med intensjon

I kollektivutstillingen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon på Astrup Fearnley Museet, har kuratorene styrt unna den nonfigurative kunstens tradisjonstunge begrep om autonomi, og konsentrert seg om samtidsabstraksjon som et utvidet felt. Resultatet er en utstilling der norske samtidskunstnere vender blikket bakover, men også manifesterer en ny form for abstraksjon fylt av konseptuelle intensjoner, narrativ og referanser. 

Norsk abstraksjon er tilbake
I fjor viste Nasjonalgalleriet Rom for abstraksjon som sin sommerutstilling, og Museet for Samtidskunst viste separatutstilling med pioneren Aase Texmon Rygh. Det er også en ny interesse for norsk abstrakt kunst på det internasjonale markedet, takket være innsatsen til landets mindre gallerier og institusjoner. Utstillingen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon vil vise at det nonfigurative er et formspråk som er i oppblomstring på den norske samtidskunstscenen, men at den tydelig skiller seg fra den tradisjonstunge abstraksjonen som oppstod i Norge på 1950-tallet. Utstillingen skaper høye forventinger allerede i sin tittel, som setter en standard til en ny form for abstraksjon innenfor den norske kunsten.

I NN-A NN-A NN-A vises blant annet to av våre norske stoltheter utenfor landegrensene: Ida Ekblad (1980) og Fredrik Værslev (1979). Ekblads verk henger som et blikkfang fra museets inngangsparti med tre store lerret. Hun ble innkjøpt av institusjonen rett ut av akademiet i Oslo og ble vist på Lights on, Astrup Fearnley Museets forrige utstilling viet til norske samtidskunstnere i 2008. Siden har hun blant annet vist sine arbeid på New Museum, Palais de Tokyo og Venezia-biennalen, og hatt en stor soloutstilling på Museet for Samtidskunst i Oslo. I Astrup Fearnley Museets nye utstilling viser Ekblad tre verk hengt sammen som et sammenhengende triptyk, Cops with dilated eyes (2015), Convalescent nerves, little she yearned (2015) og Sleeping opaque, high, withered with guidelines (2015). De subkulturelle referansene er tydelige i et sammensurium av graffititags på skitne sølvbakgrunner og Convalescent nerves, little she yearned er utført med en ualminnelig teknikk der kunstneren påfører maling ved hjelp av hjulene på en handlevogn.

De tre verkene vitner om samtiden, men simultant trekker også Ekblad tydelige referanser til sekstitallets ekspresjonisme. Ettersom at abstraksjon er bredt og ladet begrep innen for kunsthistorien, peker Ekblads verk mot erindring av den foreliggende tradisjonen, men også en innoverende tendens i sine verk.

Værslev er den kunstneren i Norge som de to siste årene har hatt størst betydning internasjonalt. Han selger sine grove lerret for millionbeløp i annenhåndsmarkedet og i NN-A NN-A NN-A vises de tre maleriene Untitled (Canopy Painting, Cream and Orange VII), Untitled og Untitled (begge 2012). En kan spørre seg selv hva som avgjør at Værslevs malerier har fått en slik svimlende status, en utvikling som skaper både nysgjerrighet og spekulasjon. Hans verk er likevel interessante, ettersom at de gjør en simultan bevegelse inn og ut av abstraksjon. Det er tydelig at Værslev har et insisterende fokus på selve maleprosessen, men samtidig kan verkenes titler ha tilhørende parenteser som hinter til et spesifikt motiv.

Det er likevel de mindre etablerte kunstnerne som får størst plass å boltre seg på. Utvalget av kunstnere er navn som i samtidighet med den pågående museumsutstillingen beveger seg aktivt på den norske kunstscenen, både i nye utsmykkinger og galleri- og museumsutstillinger. Spesielt har Ann Iren Buan (1984) , Marie Buskov (1980) og Anders Slettvoll Moe (1978) fått mulighet til å vise sine kunstverk i egne rom. På denne måten har de fått mulighet til å fortelle mer, og betrakter kan få et bredere inntrykk av kunstnerens prosess, intensjon og de underliggende betydninger av kunstverkene. Dette er et spesielt godt kuratorisk grep som fremhever utstillingens støttepunkt – hvordan abstraksjon i dag inneholder mer enn hva den anholdte autonomien abstraksjon forhenværende er forbundet med.

Abstrakt konseptualisme
Hvorfor abstraksjon er en så sterk tendens akkurat nå, er vanskelig å sette fingeren på. Trend er det enkleste å slutte seg til, uten noen videre logisk forankring utenfor det rent estetiske. At det estetiske aspektet kan være grunn nok i seg selv demonstrerer NN-A NN-A NN-A eksemplarisk, for utstillingen er en samling eye-candy. En annen forklaring er (i motsetning) at det abstraherte uttrykket er en radikal motpol til vårt teknologiske samfunn, som har gitt tilgang på billedbaser og arkiver i det uendelige i vår skjermbaserte hverdag. Den abstrakte kunstens gjenoppblomstring kan derav være basert på behov, både som nonfigurativitet og materialitet.

Tittelen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon er formulert av Hans Ulrich Obricht som har en nær forbindelse til institusjonen, og gir et nikk til en interdisiplinær lek mellom forskjellige ismer, som formalisme, minimalisme og konseptualisme. Til tross for sin estetiske overflate viser utstillingen abstraksjon med intensjon, hvor spesielt den konseptbaserte kunsten har fått et spesielt fokus og er rettet mot ide, prosess og fortelling.

Saturday Night nummer 3, 17 og 19 av Henrik Olai Kaarstein (1989) er et av verkene som setter forholdet mellom abstraksjon og konseptualisme i høyspenn. Typisk for hans kunstnerskap er bruken av hverdagsgjenstander fra den private sfære, og Kaarstein uttrykker selv at han er spesielt opptatt av objektenes følelser og insinuasjon, som har intime og seksuelle konnotasjoner. Videre i prosessen «skitner» han til materialet med maling og farger, og sørger for at malerienes materialer aldri kan bli rene igjen.

Tittelen Saturday Night setter de anvendte materialene av kunstskinn og finérplater inn i en kontekst av uteliv og nattklubber, som Kaarstein selv uttrykker det; det en blanding av «sad and sexy». De tre separate verkene krever betrakterens tid og oppmerksomhet, da de øyeblikkelig kan oppfattes som objekter som ikke er verdt et øyekast. Plasseringen ved siden av Ekblads arbeider skaper flere spennende referanser hvor kunstnerne knyttes sammen i en Rauchenberg-tendens som preges av bruk av avfall, søppel og sølete objekter. Slik kommer de begge frem til det maleriske, som både inneholder subkulturelle referanser til samtiden, men også ser seg bakover til en tradisjon.

Flere av kunstverkene i utstillingen utforsker også sitt eget materiale, med bakgrunn i et konseptuelt utgangspunkt. Ivan Galuzins (1979) tre verk Anthracite Skin (2014), Hubba Bubba Skin (2014) og Sick Skin (2014) er formidlet gjennom materielle utforskninger og konkretisert i monokrome flater. Verkene er laget i kombinasjon av industriell maling av to separate komponenter som stadig reagerer med hverandre. Denne reaksjonen gjør at malingen tvinges av maleriet med tiden. Allerede i sin første utstilling på U.K.S (Unge Kunstneres Samfunn) ble maleriene ustanselig mer avskallet og solide flak av kjemikalietunge lag landet under de gule, rosa og svarte lerretene. Flakene av maling er plukket opp fra gulvet, og tatt med videre til Astrup Fearnley Museet der de ligger som vitner om deres egen destruksjon.

Også i Ann Iren Buans verk Drifters (2015) er verkets konseptuelle idé er konstruert med basis i materialvalg. Verket en monumental installasjon som er sammensatt av tidligere skulpturelle tegnearbeider. Slik gjenbruker kunstneren papiret hun appliserer lagvis, samtidig som at grensen mellom skulptur og tegning blir utfordret. Verket er plassert i et eget rom, hvor hun har utnyttet seg maksimalt av de arkitektoniske mulighetene. Et uheldig moment er hvor mye verket likner Turner-prisvinneren Karla Blacks arbeider, som Nothing Is A Must (2009) og More Of The Day (2011), som benytter seg av liknende teknikk.

Vender blikket bakover
I år er det hundre år siden Kasimir Malevitsj malte Black Square (1915) og følgelig stadfestet den nonfigurative kunstens autonomi. Til tross for at NN-A NN-A NN-A demonstrerer denne utopien som utgått på dato, er det flere ekko fra historiske forgjengere for den norske abstraksjonen som toner i veggene. Marie Buskovs (1978) svarte konstruksjoner er som et konstruktivistisk ekko til Alexander Rodschenkos skulpturer, og Camilla Løws (1976) verk trekker også linjer til den formalistiske modernismen, både konstruktivisme og De Stijl.

I naborommet, i Anders Sletvold Moes rominstallasjon Black Letters (2015), er det som om en tråkker rett inn i Malevitsj’ store svarte firkant. Verkene i rommet er en del av en pågående serie hvor små plater av svart plexiglass er montert som en horisontal linje gjennom det svarte rommet. På flatene har han påført forskjellige svartmalinger, som vagt illustrerer geometriske og abstrakte komposisjoner av anerkjente abstrakte kunstnere. Rominstallasjonen er nesten en overdrevet kommentar til de historiske forløperne, med et forsøk på å skrive seg inn i en kunsthistorisk tradisjon av flere svarte malerier; fra Aleksander Rodchenkos Black on Black paintings i 1918, til Ad Reinhardts Black Paintings på 1960-tallet, Frank Stellas Black Paintings og Pierre Soulages Outrenoirs.

Et moderne skjønnhetsbegrep
Modernisme preges i stor grad av bombastiske manifestasjoner av forandringer innen kunsten, og Malevitsj’ firkant vitner om en av de mest revolusjonerende forandringene i kunsthistorien. NN-A NN-A NN-A viser en interesse hos de deltakende kunstnerne om å videreutvikle de betingelsene som allerede er tilrettelagt for abstraksjonen, til fordel for å skulle neglisjere det foregående. At kunstnerne ser seg tilbake og anerkjenner abstraksjonens fortid, skaper en følelse av helhet og kvalitet i utstillingen.

Utstillingen stiller også spørsmål om samtidens begrep om verdien av skjønnhet i kunsten. Postmodernisten Hal Foster formulerte teorien om anti-estetikk på 1980-tallet, et svært beskrivende begrep som påpeker hvordan skjønnhet i seg selv både er tabubelagt og irrelevant i samtidskunst og moderne kunstteori. En stor del av det norske samtidskunstfeltet er i stor grad rettet mot å fremme intellektualisering, kunstneridentitet, politisk ytring og idealistisk uavhengighet. NN-A NN-A NN-A tar det vakre tilbake, et kuratorisk grep som utført med intensjon. På denne måten understreker den også behovet for et moderne skjønnhetsbegrep som ikke er forankret banalitet, men i estetisk verdi. Verkene er en sammenstilling av helhet og balanse, hvor de nonfigurative flatene skaper en visuelt vakker opplevelse av den fullstendige utstillingen. Et hvert kunstverk er preget av gjennomgående kvalitet, som trekker oppmerksomhet mot enhver kunstners tekniske kontroll.

Astrup Fearnley Museet har lenge holdt en internasjonal standard, en samling med en mengde relevante verk og en sterk sans for kontemporære tendenser utenfor Norge (og utenfor Europa og USA). Det er tydelig at dette innblikket har kommet med som et hendig verktøy for utstillingens norske kuratorer, som har klart å høyne norsk abstraksjon til det samme internasjonale nivået.

Utstillingen står til og med 3. mai.

***

Deltagende kunstnere: Ann Iren Buan, Petter Buhagen, Marie Buskov, Ida Ekblad, Ivan Galuzin, Tiril Hasselknippe, Johanne Hestvold, Marianne Hurum, Marte Johnslien, Henrik Olai Kaarstein, Camilla Løw, Anders Sletvold Moe, Magnhild Øen Nordahl, Aurora Passero, Olve Sande, Fredrik Værslev, Emma Ilija Wyller