I det nyeste nummeret av papirutgaven er det skulptur og tredimensjonale uttrykk som er tema. Magasinet er i salg i disse dager, og under følger lederen som gir et innblikk i dette nummeret.
Mens medier som fotografi, tegning og maleri forholder seg til en bildekultur som stadig brer om seg og er blitt en egen virkelighet som i ulik grad er i dialog med den fysiske virkeligheten, er det typiske for skulpturen at den i seg selv er en del av virkeligheten som fysisk objekt − en ting i rommet som forholder seg både til sine omgivelser og til betrakterens kropp.
Da Michael Fried skrev sin berømte artikkel «Art and Objecthood» (1967), der han kritiserer minimalismen (eller «literalist art» som han kaller det), formulerte han opplevelsen av skulpturen som en form for teatralitet der skulpturen får en «stage presence» – en tilstedeværelse på scenen. Fried kaller denne teatraliteten for ‘kunstens negasjon’ og tegner opp motsetninger mellom den modernistiske kunstens selvtilstrekkelighet og autonomi, og den fremvoksende samtidskunstens tendens til å inkludere konteksten som del av verkets karakter og avgjørende for opplevelsen av verket. Fried konstaterer at det er hele situasjonen som skaper forholdet mellom objekt og subjekt, og ikke skulpturen i seg selv, og han maner kunsten til å motsette seg denne «teatraliseringen».
Tolv år senere reflekterer Rosalind Krauss i essayet «Sculpture in an expanded field» (1979) over det siste tiårets utvikling av skulpturbegrepet. Overraskende ting er blitt kalt skulptur, påpeker hun: «korridorer med tv-er i enden, store fotografier som dokumenterer gåturer i naturen, speil plassert i rare vinkler i vanlige rom, forgjengelige linjer kuttet inn i ørkenens gulv» (vår oversettelse).
Skulpturbegrepet synes dermed å kunne romme hva som helst, oppsummerer Krauss og prøver å finne noe felles som kan samle dem under betegnelsen «skulptur». Hun trekker historiske linjer fra Rodin og modernistisk skulptur til Robert Morris, og konkluderer med at skulptur nå defineres negativt som en form for ikke-landskap og ikke-arkitektur. Skulpturen synes dermed å være i spenn mellom natur og kultur, mener Krauss. I dette spennet oppstår så et «expanded field» – et utvidet felt.
Mye har skjedd siden Fried og Krauss argumenterte for sine svært ulike perspektiver på skulptur. I dag inngår skulptur helt ubekymret i en rekke kunstneriske praksiser, sammen med en mengde andre kunstneriske uttrykk og strategier. Kunstnerne presentert i denne utgaven av Kunstforum er eksempler på det, der de står støtt på flere ben, deriblant skulptur.
Jacob Dahlgren jobber i skjæringen skulptur, installasjon og selviscenesettelse hvor han selv er del av verket. Også Elmgreen & Dragset opererer i felt som ikke utelukkende er forbeholdt det tredimensjonale. Gallerier gjøres om til tablåer hvor en performance spilles ut, rom felles ned i bakken og uventede konstruksjoner skapes i gallerirommet.
Utforskning av ulike kontekster for en skulptur, er agendaen til Anna Daniell, og hun lager aldri en skulptur uten at de gis en hovedrolle i en annen sammenheng enn en utstilling senere.
Krauss taler om at skulpturen befinner seg et sted mellom natur og kultur. Dette er et tema som opptar Marius Engh, som er portrettert i dette nummeret. Han har jobbet i en dal i California der han bruker stedets historie som utgangspunkt for skulpturer og fotografier.
Som et tredimensjonalt uttrykk ligger skulpturen nært opp til installasjonen, og i forlengelse av det, arkitekturen. Nettopp skjæringsfeltet mellom arkitektur og kunst står i fokus i Another Space sin galleripraksis, forteller initiativtakerne Nicola Louise Markhus og Marte Danielsen Jølbo i Context.
Skulpturen, i sitt utvidete felt mellom ikke-landskapet og ikke-arkitekturen, kan være et fruktbart møtepunkt mellom de ulike kunstnerskapene du får lese om i dette nummeret. Vi håper det også kan bidra til å aktualisere og bringe nye perspektiver til diskusjonen om hva skulptur er og kan være.
En smakebit på hvilke saker denne utgaven har finner du her.