Utsmykkingen av Universitetet i Agder i 2002 står i dag som et permanent eksempel på konsekvensen av sterke forventninger knyttet til kunstverk bestilt på bakgrunn av tematiske betingelser.
Jenny Holzer, Installasjon for Agder, Truisms (2002). Foto: Maja Marum.
Kunst i Offentlig Rom (KORO) er i dag landets største forvalter av samtidskunst. I prosessen med kunstnerisk utsmykking har institusjonen et innarbeidet fokus på stedets bruksområder, som følger av den offentlige kunstens demokratiske eierskap. Den offentlige kunsten har som særegenhet å treffe varierte målgrupper: ikke bare den kunstinteresserte betrakter som beveger seg i gallerier, men også den som er uvitende om at den er siktemål for en estetisk opplevelse. KORO skriver på sine nettsider at det «å produsere kunst for offentlige rom er uttrykk for en demokratisk tanke som hevder alles rett til å oppleve kunst.» Som statens fagorgan for kunst i offentlig rom, oppstår det et sivilt premiss hvor den autonome, lukkede og utilgjengelige kunsten må unngås så godt det går. Det generelle publikum skal bli møtt av en åpen og eksplisitt kunst, hvis intensjon er å skape erkjennelse og forståelse.
Mulighetenes estetikk
For KORO er det ideelle kunstneriske utrykket en form som kan «gi nye opplevelser, ny forståelse og ny innsikt.» Tydelige eksempler på fokuset på kunstens kanaliserende funksjon for ny opplysning finnes blant annet i tinghusene i Hamar og Lillehammer, på universitetene i Agder og Bergen, og i Hamardomen. Det var tilbake i 1999 at KORO inngikk samarbeid med Norsk forskningsråds program for kulturstudier, fundert i deres ønske om å sette kunst- og kulturpolitiske problemstillinger inn i en forskningsbasert sammenheng. KORO kunne på denne måten integrere seg i bruksområdene til forskjellige institusjoner med en bredere vitenskapelig fagkompetanse.
Installasjon for Agder (2002) av den amerikanske samtidskunstneren Jenny Holzer (f. 1950) er et av hovedverkene på Universitetet i Agder. Det var visstnok dristig å anvende en så stor del av budsjettet på et kunstverk utført av en internasjonal kunstner. Dette veies likevel opp av anerkjente norske navn som Per Inge Bjørlo og Mari Slaattelid. På bakgrunn av samarbeidet mellom de to institusjonene, dannet en fagkonsulent fra Norsk forskningsråd og to kunstneriske konsulenter fra KORO et idékonsept: et dokument som redegjorde for temaet «kjønn og utdannelse». Formålet var å skape et felles utgangspunkt for at de deltakende kunstnerne skulle utforme sine forskjellige verk fra samme idé. Et av kravene var derfor at temaet skulle komme til uttrykk i «symbolsk eller konkret form». Idékonseptet bærer preg av konsulentenes forskjellige fagfelt, som er systematisk avgrenset i tre deler under overskriftene: Hva er egentlig kjønn?, Språket og Kunsten.
Jenny Holzer, Installasjon for Agder, Truisms (2002). Foto: Maja Marum.
I den første delen av idékonseptet er det fagkonsulentens kunnskap om kjønnsforskningens problematiseringer av kjønn i dagens samfunn som adresseres, med fokus på hvordan kjønnsroller er innvevd i studentenes valg av fag. I den andre delen, Språket, tar konsulentene utgangspunkt i en lingvistisk diskurs der språket blir vurdert som en kontrollerende og organiserende faktor som opprettholder kulturelle egenskaper knyttet til kjønn. I den siste delen av dokumentet tar konsulentene for seg kunstens egenart som medium for estetisk erfaring, som igjen er rettet mot de uttrykksmuligheter estetikken kan ha til forskjell fra eller i forlengelsen av forskning. Det er i sistnevnte del at konsulentene møter KORO sitt krav om den offentlige kunstens kapasitet og verdi.
Den demokratiske kunstens problem
Den offentlige kunsten KORO forvalter må innfri alle former for forutsatte krav om overenstemmelse og medhold. Dette gjelder også fokuset på de tematiske betingelsene knyttet til stedet som skal utsmykkes. I artikkelen «Samtidskunst i det offentlige Norge» i Kunstforum 1/2012 setter Nicolai Strøm-Olsen spørsmålstegn ved kvaliteten på den offentlige kunsten forvaltet av KORO i regionene. I denne sammenhengen uttaler Dag Wiersholm, seniorrådgiver i KORO, at «Dette norske, demokratiske systemet basert på konsensus gir kunsten legitimitet, men har også sine utfordringer, ikke minst i forhold til de politiske og andre føringer som kan komme til uttrykk.» I prosessen med utsmykkingen av Universitetet i Agder var idékonseptet ikke bare politisk ledende, men det forklarte også hvordan kunsten som et sanselig medium kan påvirke betrakteren i retning av temaet. I idékonseptet står det skrevet at «Ved å stille seg på tvers av det selvsagte og det verbaliserte kan tematiseringen av kjønn på kunstens premisser bidra til at kjønnsproblematikken på det erfaringsmessige nivå forskyves.»
Med tanke på den godt etablerte resepsjonen av Holzer som en feministisk kunstner med et kunstnerisk uttrykk fundert lingvistisk kritisk tekst, er Installasjon for Agder tilsynelatende et resultat av idékonseptets tre temaer. I forhold til KORO sitt krav om kunst som medium for erfaring, rommer verket både kravene om estetisk sanselighet og en praktisk funksjon. Det var en kamp for konsulentene at så store ressurser, både i forhold til økonomi og plass, skulle brukes på et kunstverk av en internasjonal kunstner. Om Installasjon for Agder ikke hadde innfridd de kravene idékonseptet la til grunn, hadde nok ikke KORO hatt mulighet til å bestille verket til å begynne med.
Den feministiske kunstneren
Holzer er representert med tre offentlige stedspesifikke utsmykkinger i Norge: Installasjon for Agder på Universitetet i Agder, Installasjon for Telenor på Fornebu og nå er hun også å se i den nye skulpturparken på Ekeberg i Oslo. I dag er hun kjent som en av flere New York-baserte kunstnere som på 1970-tallet var med å etablere en sterk feministisk kunstnertradisjon. Holzer sitt vedvarende uttrykk har vært den skrevne teksten, og det var med teksten Truisms hun ble anerkjent som en etablert kunstner: en poetisk tekst som har dannet grunnlaget for utviklingen av ti andre tekster Holzer produserte frem til 1997. Holzers tekster er aldri skrevet i svart blekk på hvitt papir, men i stedet er de innarbeidet i forskjellige kunstneriske medium i form av lysrør, projeksjoner, på t-skjorter eller på kaffekopper. I Installasjon for Agder er tre av hennes tekster, deriblant Truisms, sandblåst inn i overflatene på benker og bord på universitetets campus.
Jenny Holzer, Installasjon for Agder, Truisms (2002). Foto: Maja Marum.
Den tekstbaserte kunsten er en kunstform hvor betrakteren naturlig nok vil søke mening i språket, som er menneskets grunnleggende verktøy for all forståelse. Truisms er den teksten som har fulgt Holzer gjennom hele hennes kunstnerskap og er derfor blitt hyppigst trukket frem som eksempler i resepsjonen av Holzer. Et fellestrekk i alle hennes tekster er at de ikke er objekter for lineær lesning og kan ikke forstås som direkte sammenhengende. Dette kan tydelig sees i oppbyggingen av Truisms, som er en samling ulike aforismer hvor hver enkelt setning uttrykker et poeng eller en tanke.
I artikkelen «Power ́s Script: Jenny Holzer’s art after ‘Art after Philosophy’» forklarer professor Gordon Hughes hvordan Truisms’ forskjellige setninger har så mange forskjellige tema, og at dette gjenspeiler essensen av Holzers prosjekt: at hun med intensjon unngår å uttrykke seg eksplisitt om ett enkelt budskap. Videre kritiserer han en tendens i Holzers etablerte resepsjon, hvor han påpeker at de setningene som faktisk uttrykker et kjønnskritisk tema blir privilegert og opphøyet i analyser av Truisms. To eksempler som ofte trekkes frem er setningene «RAISE BOYS AND GIRLS THE SAME WAY» og «ROMANTIC LOVE WAS INVENTED TO MANIPULATE WOMEN». Disse underbygger fremstillingen av Holzer som en feministisk kunstner som skriver kjønnskritiske tekster. Hughes påpeker at det er en spekulativ tendens at setninger som disse oftere velges ut, til fordel for de to hundre forskjellige aforismene Truisms faktisk består av.
Et anonymt språkspill
De ett hundre og åtte setningene brukt på tolv av de tretten benkene i Installasjon for Agder kan virke tilfeldige og de er både provoserende, tankevekkende og smarte. Noen eksempler er «ILLNESS IS A STATE OF MIND», «MONEY CREATES TASTE», «LOVING ANIMALS IS A SUBSTITUTE ACTIVITY» og «EVEN YOUR FAMILY CAN BETRAY YOU». I mitt møte med Installasjon for Agder ble jeg overrasket over hvordan verket hadde en dynamisk innvirkning på meg. Tekstene som var skrevet i stein antydet å vitne om noe essensielt, noe jeg måtte forsøke å forstå og tolke. Denne rollen som en tolkende betrakter blir også videreført av teksten Truisms som tvinger enhver leser til å stille seg kritisk til egne sementerte oppfattelser. Dette er en konkret effekt av de forskjellige standpunktene teksten favner, som systematisk står listet under hverandre i blokkbokstaver.
Til tross for at Holzer er selverklært feminist, er det bare fire av setningene i installasjonen som eksplisitt sikter til et feministisk ståsted og dermed reflekterer omkring temaet «kjønn». De er likevel ikke dominerende, hvilket nettopp understreker hvordan Holzer ikke utelukkende bør leses i en kjønnskritisk diskurs. I et intervju med Bruce Ferguson i Art in America uttrykker Holzer seg om hvordan hun arbeider med en intendert tvetydighet: «I wouldn’t want to be isolated as a woman’s voice, because I’ve found that when things are categorized they tend to be dismissed. I find it better to have no particular associations attached to the ‘voice’ in order for it to be perceived as true.» Og dette er nøye gjennomført, for selv om Holzer anvender tekst, har hennes fraværende anonymitet som kunstner ført til forskjellige tolkninger av implisitte subjekt i alle hennes tekster.
I Installasjon for Agder er de forskjellige «stemmene» i Truisms flertydige og uidentifiserbare: Holzers egen identitet er derfor overalt, men samtidig ingen steder. På lik linje med Holzer er Cindy Sherman akseptert som en feministisk kunstner anerkjent for sine modige brudd med fastsatte identiteter og stereotyperinger av kvinner. Selv uttrykker hun i mai-utgaven (2012) av Aftenposten sitt kulturmagasin K Magasinet, at hun alltid forkaster de karakterene som virker for nære henne selv. Til sammenlikning med Holzers kunstproduksjon, er det også her en distanse mellom Sherman som person og de forskjellige «rollene» hun portretterer. I likhet med Holzer er resepsjonen av Sherman fusjonert med hennes personlige politiske ståsted, resepsjoner som vitner om hvordan teorier om kvinnelige 1970-tallskunstnere er innarbeidet og etablert. Disse teoriene er aktive til tross for at kunstnerne selv ikke ønsker at deres kunstneriske uttrykk og tematikk skal blandes sammen med deres personlige politikk.
Jenny Holzer, Installasjon for Agder, Truisms (2002). Foto: Maja Marum.
Uinnfridde forventninger
Nettopp den sementerte resepsjonen ble førende i tilfellet Installasjon for Agder. Verket vitner om de etablerte forventningene til Holzers kunstneriske uttrykk, forsterket av kunnskap om utsmykkingens overordnede tema «kjønn og utdannelse». Når Holzer fjerner det enkelte subjektet i Truisms, unngår hun også en automatisk systematisering av sitt eget kjønn og forventninger knyttet til det. Men i utsmykkingen av Universitetet i Agder var det heller resepsjonen av Holzer, hennes kontekst og personlige politikk som ble vurdert, fremfor det konkrete kunstneriske materialet hun produserer. For hva er konsekvensen av at offentlig samtidskunst skal være eksplisitt, demokratisk og eksistere for alle, hvor kunsten først og fremst må være aktuell for dens institusjonelle plassering og implisitte tilhørere? På Universitetet i Agder var primærfokuset en opplysning om kjønnets rolle i studentenes valg av utdannelse og språket som verktøy for likestilling. I bestemmelsen av Installasjon for Agder var hovedfokuset verkets egenskaper som politisk verktøy og kanal for opplysning. Hva installasjonen egentlig omhandler ble en sekundær faktor, for verket slik det står i dag vitner ikke om en kjønnsproblematikk, men en forutinntatt oppfatning om at det er Holzers feministiske politikk som kommer til uttrykk i hennes kunst.