En mulig løsning for Baird

Hva med å la det gå noe tid før Vanessa Bairds siste bilde settes opp? Da vil kanskje 22. juli være kommet litt på avstand.

Vanessa Baird er en kunstner jeg personlig setter høyt for hennes evne til å fremstille verden og omgivelsene på en måte som oppleves som både innsiktsfull og ærlig. Gjennom et formspråk inspirert av gamle illustrasjonsbøker og referanser til blant annet eventyrbøker, har Baird bygget opp en leken, skitten og til tider vulgær estetikk. Fremstillinger av menneskelig forfall og avfall på en karikert måte er gjennomgående hos Baird og er noe som knytter henne til den irske absurdisten Samuel Beckett og til en folkelig fortellertradisjon fra François Rabelais.

I bøker som Molloy, How it is og skuespillet Mens vi venter på Godot, forteller Becket historiene til gamle menn i kroppslig og mentalt forfall. Mest kjente er nok bomsene Estragon og Vladimir i Mens vi venter på Godot som lider av fotsopp og lus eller skabb. De har ikke vasket seg på lang tid og de sover i klærne – dress og bowlerhatt – som er uvasket og enten for små eller for store. Karakterere reprsenterer motsatsen til moderne idealer som renslighet og sunnhet.

Kritikk av moderne idealer
Jeg opplever Bairds malerier som i sterkt slektskap med det universet Becket tegner opp; en slags absurd og grotesk realisme i opposisjon mot et høymoderne univers av høytflyvende – og for de fleste uoppnåelige – idealer.

Det visuelle grepet hos Baird knytter seg også til den groteske humoren til den franske forfatteren François Rabelais. I bøkene Gargantua og Pantagruel utfordret Rabelais rennessansens bilde av menneskekroppen. og gjør narr av kroppslig forfall, vonde kroppslukter, alderdom, avføring og fedme.

Denne humoren knytter den russiske filosofen Mikhael Bakhtin sammen med karnevalets symbolske ødeleggelse av autoritet. I boken Rabelais and his world skriver Bakhtin om hvordan den offisielle makten, kirken og føydalsamfunnets hierarkiske strukturer ble helliggjort gjennom alvor og dysterhet. I dette hierarkiet hadde det åndelige forrang, mens det kroppslige hadde plass nederst i hierarkiet. En folkelig kultur knyttet til markedsplassen og karnevalsfesten fungerte som motstand til den offisielle kulturen gjennom å snu hierarkiet på hodet og å feire det kroppslige.

Det er i dette perspektiver mulig å se Bairds kunstneriske produksjon som en motkultur til det borgerlige og kultiverte i modernitetens idealer. I de spesifikke verkene i Regjeringskvartalet dreier det seg om å utforske og utfordre begreper om makt, demokrati og politikk i et samfunn bygget på disse idealene.

22. juli-traumer
Den groteske humoren til Baird kan opprøre publikum som setter disse idealene høyt, ikke minst fordi den kan gi inntrykk av en uhøytidelig omgang med de temaene som Baird tar opp. Formspråket kan dermed være en viktig grunn til at Helse og Omsorgsdepartementet (HOD) opplever bildene som traumatiserende, ikke minst fordi bildene gir assosiasjoner til terrorhandlingen 22. juli og kan gi inntrykk av at kunstneren harselerer med hendelsen, eller ikke tar den alvorlig nok.

Det ville i mine øyne være en vedig unyansert forståelse av maleriene, men det også uklart om det faktisk er ansatte i HOD som opplever Bairds kunst som traumatiserende. I et intervju på Kunstkritikk sier kunstkonsulent Ane Hjort Guttu at hun opplever 22. juli-argumentet som et vikarierende argument. Hun tror at motstanden mot Bairds malerier heller handler om at enkeltpersoner i departementet ikke liker kunsten. Det å trekke koblingen til 22. juli gjør selvsagt saken vanskelig å diskutere. Argumenter om traumer knyttet til terrorhandlingen går fort foran andre hensyn som gjelder kunst i det offentlige rom.

Direktør for Sølandets Kunstmuseum, Karin Hindsbo, skriver noen interessante tanker om dette i en kronikk i Aftenposten. Hun spør om hva kunsten gjør med oss som gjør at vi reagerer så sterkt på den. Vi har jo alle sett tusenvis av nyhetsbilder fra terrorhandlingen 22. juli som er mye mer brutale enn Bairds bilder. Hun trekker også en parallell til Tori Wrånes´ skulptur Fantasihjelmen til en barnehage i Kristiansand som skapte sterke reaksjoner, skulpturen ga nemlig foreldrene assosiasjoner til en mann med gevær, og i forlengelsen til 22. juli massakren på Utøya. Verket viser en liten jente med tanker som fysisk kommer ut av hodet, og har ingenting med 22. juli å gjøre. Verket er nå blitt fjernet og kjøpt inn av Sørlandets Kunstmuseum.

Klargjøre ansvar
Det er KORO (Kunst i offentlig rom) som er ansvarlige for prossessene rundt kunst i det offentlige rom, og har vært ansvarlige både i forbindelse med Wrånes´skulptur i Kristiansand og Bairds malerier i Rergjeringskvartalet. KORO er «statens fagorgan for kunst i offentlige rom og landets største kunstprodusent. Planlegging, gjennomføring og kvalitetssikring av kunstprosjekter er kjernen i virksomheten» heter det på deres hjemmesider.

KORO stiller med konsulenter, kompetanse og rammeverk for prossessen, men både representanter for brukere, byggherre og arkitekt er med i kunstutvalget som står for utvelgelsen. Kunstutvalgets sammensetning har som hensikt å sikre en viss kunstnerisk autonomi og samtidig ta hensyn til brukerne. I intervjuet med Kunstkritikk sier Hjort Guttu at «dette systemet skal sikre at eventuell tvil og usikkerhet rundt prosjektet kanaliseres inn i utvalget.» I tilfellet Baird er dette ikke blitt gjort.

Kunstneren kan fort bli sårbar i prossesser som dette. Billedkunstnere er en yrkesgruppe med allerede ganske kummerlige kår i samfunnet, når det gjelder levestandard og rettigheter. Derfor er det problematisk å avslutte et samarbeid på den måten KORO og HOD nå gjør. Bairds bilder sammenlignes med Henrik Sørensens bilder i Rådhuset og Munch i Universitetsaulaen, og kan bli stående igjen i kunsthistorien som høydepunkter i kunstnerens karriere. Det ville derfor være synd for både kunstneren og samfunnet om disse bildene blir fjernet.

Problemet her er uklarheter rundt hvilket mandat KORO har når prossessen er kommet så langt som dette. Hvem tar den endelige beslutningen? Og hvilke rettigheter har kunstneren? Hvor vanskelig bør det være å «avbestille» et verk? Dette er prinsipielle spørsmål som krever klare svar. Her må Kulturdepartementet og KORO gjennomgå sine roller og klargjøre foholdet mellom KORO og staten.

En mulig løsning
Det bør ikke være fritt frem for å bruke 22. juli som argument når noen ikke liker kunsten i det offentlige rom. Samtidig mener jeg at vi må respektere menneskers følelser knyttet til de tragiske hendelsene for 2 år siden.

I intervjuet i Kunstkritikk poengterer Hjort Guttu noe som kan peke ut en mulig løsning i konflikten. Hun presiserer at «kunsten leveres til byggetrinn 6 i regjeringskvartalet og ikke til spesifikke departementer. Som vi vet, endrer departementene både sammensetning og beliggenhet jevnlig».

I en kommenater i Aftenposten skriver direktør for Henie Onstad Kunstsenter, Tone Hansen, at «Det tar tid å venne seg til nye kunstverk. Det er nok å minne om Munchs utsmykking av Universitetets aula, som ble forsinket med fire år på grunn av Aulastriden.»

Hvis vi legger disse poengene til grunn, mener jeg at en mulig løsning i tilfellet Baird kan være å gi departementet og offentligheten litt tid. 22. juli er fortsatt nært og pårørende og samfunnet forøvrig kan trenge adskillelig mer tid for å bearbeide disse traumene.

Hva med å vente en periode før man setter opp det siste bildet? La terrorhandlingen komme på avstand. Kanskje vil de ansatte i det aktuelle departementet være rede til å møte Bairds bilder om noen år, når det såre og traumatiske har fått en distanse og blitt bearbeidet ytterligere.

Det ville være en konstruktiv løsning som tar høyde for de ansattes opplevelser og samtidig anerkjenner at Bairds malerier har stor kunstnerisk betydning og bør komme offentligheten til gode.