Kompetanseproblemet

Under femti prosent av norske kunstmuseer har ledere utdannet i Norge. Det skyldes for lave ambisjoner i det norske kunstfeltet, mener samler Petter Snare. Han får støtte fra Norsk Museumsforbund.

«Gi meg dine trette, dine fattige, dine sammenpressede masser som drømmer om å puste fritt.» På den amerikanske frihetsgudinnen står landets grunnidé skrevet inn: Å være en trygg havn for migranter som tar eller skaper jobber, mens de drømmer om å realisere seg selv. Slik tiltrakk USA seg de uutnyttede ressursene som eksisterte i Europa og fikk verdens sterkeste økonomi. Det ble mulighetenes land. I dag har Norge verdens sterkeste økonomi, og noe av det landet har valgt å prioritere er kultur.

I løpet av de siste åtte årene har norsk kulturliv opplevd en dobling av statlige bevilgninger. I et Europa der det er dårlig med jobber, er det fremdeles vekst i Norge. På samme tid har over 50 prosent av Norges kunstmuseer utenlandske direktører. I tillegg har flaggskipet blant kunstmuseene, Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur, utenlandske ledere for avdelingene som arbeider med historisk og samtidskunst. Man kunne forklart det med at Norge i dag er mulighetens land, men det er kun lederstillingene som tiltrekker seg folk. I de samme institusjonene er det få utlendinger i staben. Konsentrasjonen av internasjonale ledere kan bli forsterket når Erlend Høyersten forlater KODE i Bergen, og Kunsthall Bergen har ansatt britiske Martin Clark.

For det er norske lederstillinger som tiltrekker seg internasjonale ledere, og i stor grad kommer de fra Sverige og Danmark. I de to landene er det derimot kun unntaksvis internasjonale ledere ved store museer, selv om Nationalmuseum i Stockholm har ansatt finnen Bengt Arell, og norske Erlend Høyersten skal lede det danske museet ARoS.

Drømmen om internasjonal anerkjennelse
– Hva kan det komme av at Danmark og Sverige eksporterer ledere, mens vi i Norge importerer dem?

– I Norge har det de siste årene vært et sterkt ønske om å internasjonalisere våre kunstinstitusjoner. Det vil si at det er et ønske om at de lager utstillinger eller gjennomfører prosjekter som får internasjonal oppmerksomhet. Jeg tror det kan være en forklaring på at man ønsker utenlandske ledere. Men å hente inn ledere fra utlandet fører ikke i seg selv til internasjonalisering, forteller professor på BI, Sigrid Røyseng.

For fakta er at det ikke alltid fungerer.

– Kunsthallen i Bergen og KODE har kanskje vært best på å internasjonalisere, og der var lederne norske. De er eksempler på det motsatte.

– Kan det være et problem at vi mister kompetanse, da få nordmenn får ledererfaring?

– Ja, det kan være et problem. Om man har for sterk tro på at det å hente inn utenlandske ledere skal føre til internasjonalisering, samtidig som de nye lederne ikke klarer, eller viser vilje til, å utvikle staben, kan man miste kompetanse.

Leder for norsk museumsforbund Liv Ramskjær ser også denne problemstillingen.

– Det kan naturligvis være et problem, men det trenger jo ikke være det. Utenlandsk kompetanse er ikke problematisk i seg selv dersom denne kompetansen er bedre enn den man finner i Norge. Da kan den gi andre impulser, skape ny dynamikk og utvikling. Men all utenlandsk kompetanse er ikke nødvendigvis bedre enn det vi har her hjemme.

Karrierebrems?
Kunstsamler og styreleder i Bergen Assembly Petter Snare snur på problemstillingen. I stedet for å være opptatt av hvor mange utlendinger som leder norske museer, er han opptatt av hvorfor det er så få nordmenn.

– Jeg tror mange norske kunsthistorikere eller kuratorer ikke ser på lederstillinger i norske kunstmuseer som spesielt karrierefremmende. Å lede et museum blir kanskje i større grad sett på som et smart karrieresteg i Sverige og Danmark.

Han trekker frem flere årsaker.

– En årsak er at det å lede et museum i Norge nesten har vært en uriaspost. Mange ledere har fått voldsom kritikk, og det har tatt lang tid å gjennomføre endringer.

Den største forskjellen mellom våre naboland mener han ligger i mangelen på hierarki.

– Det er vanskelig å se forskjell på stillingene. Det kan være like fristende å være kurator som leder.

Sigrid Røyseng kjenner igjen problemstillingen.

– Forventningene til lederen er annerledes i Norge. Det er kort avstand, og mange ansatte krever å få realisert seg selv uansett om de er ledere eller ikke. Vi ønsker ikke ledere som detaljstyrer, men ledere som heier på sine ansatte, sier Røyseng.

Men hun er litt overrasket over at å være leder ikke blir sett på som karrierefremmende.

– Det burde være karrierefremmende å være museumsdirektør. Du kan nå ut til et mye bredere publikum enn som kurator, og du bygger kompetanse i å forholde deg til staten, økonomi og til et publikum. Det krever en annen kompetanse enn å være kurator, og det er et langt større ansvar.

Vegringen for å ta ansvar mener Røyseng kan komme fra utdannelsesinstitusjonen.

– Utdanningsinstitusjonene virker lite interesserte i å utstyre studentene med fagkunnskap som ikke er strikt innenfor det kunstfaglige. Men som leder av en virksomhet må du forstå både marked, stat og kunst.

– På den andre siden er det ikke mye avvik fra normen som skal til før en leder mister legitimitet i kunstfeltet. Se på Svein Henrichsen, han har fått sin integritet betydelig svekket da han ikke hadde billedkunstfaglig kompetanse. Jeg tror det kan føre til at andre kvier seg for å tre inn i en ledersituasjon.

Røyseng kjenner igjen ledervegringen i akademia.

– Også på universitetene er det et problem å rekruttere ledere. Talentene tenker de kan styrke karrieren mer ved å publisere i de rette tidsskrifter, fremfor å være instituttbestyrer.

Ambisjonsproblemer
Snare mener derimot at problemet kan knyttes til en kunstscene med ambisjonsproblemer.

– Det norske kunstfeltet har et ambisjonsproblem, både i institusjonene og blant kuratorene. Hvor mange norske kuratorer kjenner du til som arbeider internasjonalt.

Institusjonene mener han har to svakheter:

– For det første tror jeg det mangler en tradisjon for kompetansetrening i institusjonene, derfor er det få norske søkere til norske lederstillinger. Bygger institusjonene stjerner som kan ta over når lederen slutter? Disse stjernene kan da heller ikke søke seg til andre lederstillinger, derfor blir det få norske søkere. Men det finnes unntak, sier han.

Det andre problemet er at styrene ikke er dyktige nok til å bygge statusen til institusjonene.

– Vi bør finne ut hva de styrene som har lyktes har gjort. Jeg tror det handler om ambisjoner på museets vegne. Jeg er usikker på om, med unntak av KODE og Nord-Norsk Kunstmuseum, man makter å bygge en sterk og tiltrekkende institusjon. Lillehammer Kunstmuseum har vist ambisjoner i sitt utstillingsprogram, men jeg vet ikke om alle museene har klare visjoner for hva som gjør nettopp deres samling og visningssted sterkt.

Liv Ramskjær er helt enig.

– Ja, for å løse det norske rekrutteringsproblemet, mener jeg at man må se på styrenes ambisjoner i forhold til utvikling av institusjonen, og om de er dristige nok i de ledervalgene de tar.

Hun trekker frem Erlend Høyersten og Solveig Øvstebø som eksempler til etterfølgelse.

– Museumsstyrene må bli modigere og slippe til noen yngre og litt annerledes type ledere, slik de gjorde på Sørlandets kunstmuseum da de ansatte Erlend Høyersten og i Bergen da de ansatte Solveig Øvstebø. Og kanskje bør man bli flinkere til å skape noen flere arenaer internt, slik at flere kan få anledning til å prøve seg i lederroller. Flere av dem som har fått en mulighet i ung alder, har jo vist at de duger og er attraktive også i utlandet.

Eksport er bra!
Den manglende nasjonale lederkompetansen kan bli et problem. Spesielt i Bergen, der scenen har hevet seg siden 2009, blant annet på grunn av sterke ledere i Erlend Høyersten og Solveig Øvstebø. Men nå forlater de byen.

– Det kan tenkes at scenen svekkes midlertidig. På sikt tror jeg det vil avhenge av hvilken dynamikk deres erstattere kan bringe inn i samarbeidet, sier Ramskjær.

Også Sigrid Røyseng mener spørsmålet om dynamikken i Bergen er tvetydig.

– På den ene siden har de vært veldig dyktige, og det er synd å miste talenter til utlandet. På den andre siden har de hevet sine institusjoner, som dermed kanskje tiltrekker seg dyktige ledere.

Ramskjær mener det er veldig bra at norske ledere fra kunstfeltet får anledning til å prøve seg i slike prestisjefylte stillinger i utlandet.

– Det viser jo at vi har noen ledere med egenskaper som andre ser de kan ha nytte av. Kanskje kan de lære noe av disse jobbene som vi kan ha nytte av i Norge senere? Det er jo ikke sikkert de blir i utlandet i evig tid. Jeg tror uansett en viss mobilitet mellom stillinger, og land hvis det er mulig, kan være positivt for å utvikle lederskapet i norske institusjoner.

– Jeg tror det er positivt for Norge at to nordmenn søker ut. Som forbilder er det veldig bra, avslutter Petter Snare.