Fornyelse gjennom fravær

Lenger vekk fra sommershow, seilbåter og svaberg enn utstillingen Munch by Others kommer man neppe. Her er det mørkt. Og jo dypere man beskjeftiger seg med utstillingen, jo mørkere blir det.

Tracy Emin, ‘Threr is No Christmas Tree’ (2004). ©Haugar Vestfold kunstmuseum

Utstillingen som i sommer vises ved Haugar Vestfold kunstmuseum er kuratert av Tone Lyngstad Nyaas helt uten at noen verk av Edvard Munch (1863–1944) er representert. Det er et bevisst og godt trekk. For det er nettopp gjennom fraværet av Munch at utstillingen understreker hans betydning for ettertiden. Utstillingen viser et imponerende spekter av norske og internasjonale størrelser fra de siste 30 årene, som alle har latt seg inspirere av Munch på en eller annen måte.

Drivende uhygge
Utstillingen er omfattende, med verk som både har eksplisitte og implisitte referanser til Munch. Blant de eksplisitte finner man Morten Viskum (f. 1965), som skriver Munchs tekst i blod på lerret med en død manns hånd, eller Tracey Emins (f. 1963) etter hvert ikoniske skrik-gjengivelse Threr is no Christmas Tree (2004), Andy Warhols (1928–1987) fortolkninger av Munchs mange motiver i silketrykk, og Unni Askelands (f. 1962) Munch adopsjoner.

Hos andre igjen er ikke parallellene like tydelige, men en kobling til Munch er likevel underliggende. Enrico David (f. 1965) er representert med flere verk, blant annet installasjonen Absuction Cardigan (2009). Plassert på et podium opptar installasjonen en hel korridor. Langs podiet strekker det seg en lang sort figur som ender i et skrik-lignende fjes. Kombinasjonen av applikerte bilder og fremmedgjorte former gjør at det angstvekkende blir enda mer fremtredende idet det kjente gir en forventning om forståelse av helheten, og det fremmede blir marerittaktig.

Enrico David, ‘Absuction Cardigan’ (2009) ©Haugar Vestfold kunstmuseum

Det er nesten som om de ulike verkene i utstillingen flyter over i hverandre, men det på en måte som bidrar til en fornyet opplevelse av enkeltverkene. Når man for eksempel betrakter Viskums film av ham selv som tegner med den avkappede hånden, en avmålt og stille film, blir man forstyrret av det gjennomtrengende skriket fra Emins film Homage to Edvard Munch and All My Dead Children (1998). Slik skapes en uhygge som ikke helt slipper taket, den lar en ikke slappe av et øyeblikk, og den følger en videre gjennom utstillingen.

Ingemannsland
I andre etasje er det møtet mellom to ulike størrelser som Georg Baselitz (f. 1938) og Marina Abramovic (f. 1946) i samme rom som setter stemningen. De enorme maleriene til Baselitz akkompagneres av lyden av knokler og pust i videoen av Abramovic’  Cleaning the Mirror II (1995). I videoen ligger kunstneren naken på gulvet under et skjelett som beveger seg i takt med kunstnerens inn- og utpust.

Begge kunstnerne knyttes sammen av et historisk bakteppe: Abramovic med bakgrunn fra Balkan, med undertrykkelse og krig som inngang til mye av hennes tematikk, og Baselitz, preget av 2. verdenskrig og tiden som fulgte, med politisk uro i både Øst- og Vest-Europa, som også knytter sitt virke tett opp til det politiske og kulturelle.

Hans enorme malerier med motivene opp-ned har alle koblinger til Munch, som for eksempel Edvards Geist (1983). En madonna-lignende figur er opp-ned, hun er svart og bakgrunnen er svart. Med et glorieligende lys rundt hodet og et barn på armen minner hun umiskjennelig om de klassiske ikonene av Madonna med Jesubarnet. Men barnet i dette tilfellet er lite, nesten komisk, og slående lik figuren i Skrik. Dessuten er barnet plassert i madonna-figurens mageregion. Siden madonna-figuren er opp-ned, er det vanskelig å tyde ansiktsuttrykket hennes, og behovet for å finne ut av det blir ikke tilfredsstilt. Resultatet er en opplevelse av noe uforløst og irriterende. I likhet med Munch vaker Baselitz’ maleri i et ingenmannsland mellom det antydende religiøse og det ekspresjonistiske idet han peker tilbake på det bildet som skulle bli så ikonisk i seg selv, Skrik (1893).

Crispin Gurholt, ‘The Wanderers’, (2012) ©Haugar Vestfold kunstmuseum

Forsterkende kontekst
Tross (eller nettopp på grunn av) det underliggende ubehaget, er dette en engasjerende utstilling. Fra Abramovic og Baselitz vandrer blikket videre til de groteske verkene til Vanessa Baird (f. 1963) og derfra trekkes man videre, til Mapplethorpe og Sonja Krohn, A. K. Dolven og Halvor Bodin og videre til Crispin Gurholts dystopiske realisme hvor Munchs åsted for den ultimate angst-opplevelse blir kulisse for hans fotografi The Wanderers (2011).

Utstillingen inkluderer også museets egen Warhol-samling med Munch-motiver i silketrykk. Sett i sammenheng med de andre Munch-inspirerte verkene vil også disse naturlig nok sees i et annet lys og dybden i dem komme klarere frem, de forsterkes av konteksten de nå er satt inn i, som kurator Lyngstad Nyaas også påpeker i utstillingens egen katalog.

Andy Warhol, The Scream (After Munch), (1984) ©Haugar Vestfold kunstmuseum

Samlet sett trigger de ulike arbeidene en følelse av at det er noe som ulmer under overflaten, det er noe uuttalt som etterlater oss med en guffen følelse det er vanskelig å sette fingeren på. Kanskje det er nettopp Munch vi opplever.

Den ellers så disneyfiserte og uskadeliggjorte Munch, opphavsmannen til verdens mest reproduserte figur, Skrik (1893), er nærmest så oppbrukt at han balanserer på grensen til å miste sin aktualitet. Men her får han tilbake sin essens i verkenes formidling av følelser; hans kunstnerskap blir reaktualisert gjennom de mange ulike verkene som ikke er fra hans hånd.

I sin samtid maktet Munch å sjokkere og imponere. Han ble refusert, latterliggjort og utskjelt. Om ikke det generelle kunstpublikummet lar seg krenke og sjokkere på samme måte i dag, kan det i alle fall møte kunstnere som beveger seg på kanten, og gjerne over. Med denne utstillingen får en anledning til å kjenne på alvoret og tyngden i Munchs kunstnerskap, og påvirkningen det har hatt på andres kunstneriske praksis. Følelsen av angst, å stå utenfor, isolasjon og sosial uro som så mesterlig ble formidlet av Munch, lever videre her.

Man kan kun beholde noe ved å gi det videre, og det er gjennom å dø at man oppstår til evig liv, sa Frans av Assissi. Arven etter Munch er så absolutt tilstedeværende, ikke i ballonger og nøkkelringer, men i kunsten.

Utstillingen vises til 8. september 2013.