Hvem er hvem på Momentum?

Mange store norske kunstbegivenheter svikter i organisering og formidling. Det gjør det vanskelig å sette pris på de kuratoriske grep og kunsten.

Om det er noe som irriterer meg mer enn normalt, er det følelsen av at noe ikke er gjennomtenkt. Det gir det umiskjennelige inntrykket av dårlig drift. At noe er rufsete eller skittent er ikke noe problem, så lenge det fungerer. Men når kommunikasjonen svikter, fungerer det ikke. Og det er ofte der det svikter.

I forrige uke skrev jeg om den referansetunge utstillingen Sverre Malling og Louis Moe på Grenland Kunsthall. Av en eller annen grunn har kuratorene bestemt seg for å ikke gi publikum noe informasjon, unntatt et ark med tittel og årstall på verkene. Informasjonen kan man dog finne i en bok til 349,-. Den manglende informasjonen i denne utstillingen kan kanskje skrives av på kvoten av åpningssmerter.

Det kan derimot ikke Munch 150 på Munch-museet. Munch 150 vises på Nasjonalmuseet, avdeling Nasjonalgalleriet, og Munch-museet. De to utstillingene ga, da jeg besøkte dem, en glimrende demonstrasjon av forskjellen mellom der noen har tenkt, og der de ikke har gjort det.

Nasjonalmuseet er tydelig merket, har effektiv betjening og hyggelige vakter. På Munch-museet er det derimot en annen dans. Der må man stå i kø selv om man har billett. Inne venter en ny kø ved sikkerhetssystemet. Idet man er ferdig med denne køen, får de fleste beskjed om at vesken er for stor. Så må man ned i garderoben og stille seg i kø igjen. Når man endelig har kommet igjennom viser det seg at billetten som gjelder for begge museene, ikke fungerer i de automatiske portene. Altså må man ut og hente strekkode. Det er åpenbart noen som ikke har tenkt på publikum.

Hvilket bringer meg over til årets Momentum-biennale.

Hvem er hvem 
I år er Momentum delt i to, og Power Ekroth og Erlend Hammer har kuratert hver sin del. Utstillingene heter henholdsvis Six Impossible Things Before Breakfast (Ekroth) og Dare 2 Love Yourself  (Hammer).

Kuratorene har valgt to forskjellige formidlingskonsepter for utstillingen. Ekroth har hengt opp plaketter ved hvert verk som forteller om verket og kunstneren. Tekstene kunne vært strammet opp, og man kunne kanskje vurdert noe informasjon på norsk, men det fungerer. Prinsippet om at den som søker informasjon skal finne, den er ivaretatt.

Hammer derimot har valgt løsningen fra Kunsthall Grenland der de besøkende får et ark ved inngangen som forteller dem hvem som har laget verkene. Det renner ikke akkurat over med informasjon, kun tittel årstall og kunstner, men det funger sånn rimelig bra, da utstillingen ikke er proppet med mytologiske referanser. Det funger altså ok gitt utstillingen ikke går tom for ark. Hvilket naturligvis er akkurat det den gjør!

I denne situasjonen må betrakteren enten velge å forholde seg utelukkende til det estetiske. Det kan tenkes at dette er Hammers ide, siden han skriver at utstillingen «[…] er en gruppeutstilling hvor kunstnerne ble invitert med det utgangspunkt at jeg trodde arbeidene deres ville gå godt sammen […] Målet har vært å skape en utstilling som oppleves mest mulig helhetlig selv om det ikke finnes noen rød tråd.»

Hvis mangelen på informasjon likevel føles utilfredsstillende må man finne frem smartphonen og leke «hvem er hvem» for å finne ut hvilken kunstner som står bak hvert verk.  Her er det ikke noe hjelp i Momentum sine nettsider, der er det heller ikke lagt ut noe annen informasjon enn kuratorenes statement.

I seg selv er ikke dette kuratorenes skyld, men det er noen som ikke har tenkt på hvordan publikum skal oppleve utstillingen.

Estetisk helhetlig
Når det er sagt, Hammers del av utstillingen fungerer best. I all hovedsak fordi den estetiske sammenstillingen er god. I første etasje finnes en maleriutstilling hvis tema kan sies å være grader av abstraksjon. Her finner vi klassiske modernistiske verk av Charlotte Wankel fra 50-tallet og 60-tallet, Bjarne Melgaard, de helt abstrakte maleriene til Lars Monrad Vaage, og til de mer figurative og lekne verkene til italieneren Paolo Chiasera.

Avdelingen fremstår ikke som ekstremt spennende, men den var estetisk. Slik passet tittelen Dare 2 love yourself til denne delen. Alle verkene faller inn under det man kunne forvente å finne i et borgerlig hjem. Altså, unn dere selv et maleri – fordi dere fortjener det. På denne måten fremstår denne delen som en utstilling med sterke referanser til en utstilling man kunne forventet å finne i et kommersielt galleri.

I andre etasje er det også en god del sterke verk. Selv hadde jeg stor sans for Eva K Tremblays Generation de biblioteque. En liten video av en gutt som øver på å stå på hendene vises på en bokstabel som står på en slitt stol. På en elegant måte formidles budskapet om at øvelses gjør mester. Samtidig er det en tydelig referanse til de fysiske bøkene, som i stor grad representerer en form for kunnskapsoverføring som blir mindre og mindre brukt i vårt samfunn. Slik sett er det noe nostalgisk over verket.

Tross dette fungerer ikke andre etasje like godt som første. Plasseringen  av verkene virker mer tilfeldig, og mangelen på informasjon blir plagsom fordi man aner referanser som man ikke har forutsetninger for å forstå

For å gi et eksempel. Midt på gulvet i denne avdelingen ligger en støpt hvit trekant, som det er festet en metallramme til. Den ligger litt usynlig til.  Jeg tror dette er et av verkene til Victor Lind. Trekanten referer til de merkene fanger i konsentrasjonsleirer måtte gå med, gul for jøder, lyse rød for homofile, rød for kommunister og så videre. Den hvite trekanten ble ikke brukt, og er derfor fremdeles ledig. Samfunnet kan tildele den til en gruppe. Men denne informasjonen er det helt umulig for publikum og få tak i. Selv fant jeg ut av det da Lind brukte det som et poeng i sin åpningshilsen.

Forandringskraft som sosialmarkør
Power Ekroth har et mer politisk budskap i sin utstilling. Hun skriver «Som en forkjemper for en romantisk tanke om at samtidskunst har en verdi utover det økonomiske, eller som en enkel sosial markør, utfordrer utstillingen Six Impossible Things Before Breakfast beskueren til å stoppe opp et sekund for å tenke over hva kunst kan være å bety i samfunnet.»  Tittelen er en oppfordring fra kuratoren, der det å tenke på seks umulige ting før frokost kan fungere som en motor for forandring i samfunnet.

Jeg hadde sans for Bjørn Kowalski Hansens butikk / kafé-installasjon Coffiest. Her viser han kaffekopper og T-skjorter, samt andre salgsvarer han har laget for Momentum. Ironisk nok viser installasjonen kanskje mest til den måten kunst i dag har mest påvirkning: som en motor til å endre våre visuelle preferanser og vår smak. Derfor finner ofte estetiske grep fra samtidskunsten veien inn i design og breddekulturen. Kanskje ikke som verket i seg selv, men som et designelement på en kaffekopp eller en T-skjorte.

Det finnes og her verk som har et tydeligere politisk budskap. Johan Zetterquist har laget et utkast til et monument. Han vil feire slutten på de kunstferdige og har laget Proposal 29, A monument celebrating the end of capitalism av we know it. Verket viser det som kan se ut som en havarert oljetanker i et goldt sort landskap. Her kan man reflektere over mange måter verdensøkonomien kan gå til helvete, knyttet til kollaps i verdenshandelen eller endringer i oljetilbudet. Men jeg har problemer med å se hvordan dette verket skal utfordre en betrakter mer enn å lese lederartikler i Aftenposten eller Dagens Næringsliv.’

Også i resten av denne utstillingen er det vanskelig  å finne verk som får en til å tenke på kunstens betydning i samfunnet, utover å fungere som en sosial markør. Mange av verkene belyser aktuelle problemstillinger, men jeg kan tenke på andre måter som kan formidle problemstillingen bedre. Slik viser de to eksemplene på en god måte at idag har kunsten kanskje sin sterkeste påvirkningskraft som sosial markør. Den medvirker endring i hva folk liker.

Og etter å ha tenkt over problemstillingen noen dager kommer jeg frem til at det kanskje også er det skjulte budskapet i utstillingen Dare 2 love yourself.

Så det er rom for spennende opplevelser på Momentum, slik det er i mange utstillinger for tiden. Det er bare så synd at man må gå rundt å irritere seg over manglende kommunikasjon og detaljer. Det er som kjent der djevelen ligger.

OPPDATERING
Etter en mail fra Erlend Hammer er jeg blitt informert om at skulpturen omtalt som laget av Victor Lind tvert imot er laget av Matthew Antezzo. Tolkningen av verket blir dermed også feil.