I løpet av 10 dager, 240 timer og 14400 sekunder satte Sequences Real Time Art Festival i Reykjavik fokus på tid og hvordan denne kan oppfattes.
I år var det den sjette gangen Sequences Real Time Art Festival ble holdt i Reykjavik. Formålet med denne ti dager lange festivalen er å produsere og presentere visuell kunst med et spesielt fokus på tidsbaserte medier som performance, lydverk, video og offentlige intervensjoner. Verkene på dette årets festival ga innsikt i hvordan vi oppfatter tid og hvordan man kan ta kontroll over egne liv. Men hvordan oppfatter vi egentlig tid? De 22 internasjonale og nasjonale kunstnerne som deltok kom med hvert sitt bud på dette, noe som gjorde festivalen mangfoldig og rik på opplevelser.
Dokumentert reise
Den 1. januar 2001 besluttet den islandske kunstneren Gretar Reynisson (f. 1957) seg for at han ikke skulle vise noen utstillinger på 10 år. Han skulle heller fordype seg i en pågående performance der han dokumenterte og arkiverte sin egen hverdag. Resultatet av dette er en rekke verk som ble vist på separatutstillingen Decade ved Living Art Museum. De fleste av verkene er skapt innen et tidsrom på ett år fordelt på dager, uker eller måneder, som for eksempel 365 Glasses, one a day, 1/1–31/12 2003 hvor kunstneren samlet alle glass han drakk av i løpet av ett år. Eller Scales – one box with scales a month 1/1–31/12 2009, som består av kunstnerens egen psoriasisrammede hud som han har samlet opp fra gulvet i sitt hjem og arkivert i fotobokser.
Det kanskje mest følelsesladde verket i utstillingen er Crumpled Paper, one sheet a day, 3/10 2003–7/9 2006, som Reynisson begynte på da han fikk vite at hans kone hadde kreft. Verket består av sammenkrøllede a4-papir som kunstneren har vætet sine tårer i. Ved enden av bordet har han forsøkt å folde ut de siste papirene han har brukt, som om han forsøker å snu sorgprosessen. Man kan se at de blir mindre og mindre påvirket av tårer, til sist er de glatte og uberørte.
I likhet med alle andre av hans verk i denne utstillingen er dette et veldokumentert verk, hvor hvert ark er markert med dato og årstall. Det er vanskelig å skille kunstverk fra kunstner i utstillingen, Reynissons nærvær ved verkene gir en fin og sterk opplevelse, man kan nærmest føle tiden det har tatt for han å lage disse på sin egen kropp.
En annen kunstner som også gir oss en følelse av at tiden i seg selv er en prosess, er Guido van der Werve (f. 1977). Han deltok med verket Nummer veertien, home video, 54 min 2004. Videoen var en stor favoritt på festivalen, også for meg. Den ble vist på Kling & Bang gallery og dokumenterer kunstnerens 1000 mil lange triatlon hvor han springer, svømmer og sykler fra Warszawa til Paris, en reise fra Chopins fødested til hans gravsted. Verket følger strukturen av et dikt som der Werve selv har komponert, bestående av 3 deler og 12 akter. Til tonene av et symfoniorkester følger vi van der Werves poetiske reise, en reise som er like mye fysisk som den er mental, og på samme tid både er melankolsk, romantisk og humoristisk.
Tidsreise
Både Gretar Reynissons og Guido van der Werves verk trekker på sin måte tiden utover, strekker den ut og forlenger den, fordi deres verksprosesser og respektive reiser var så lange og omfattende. Hvis man tenker over kontrasten mellom opplevd tid og tenkt tid, er det underlig hvor raskt tiden speedes opp om man tenker tiden. Om man ønsker, kan man tenke seg hele verden rundt på bare 5 minutter: man rekker kanskje også en stopp innom den Blå Lagune for et bad og en isblå paraplydrink, før man drar videre til pyramidene i Egypt.
I sin 10 minutter lange video I Am Thinking about It, vist i Hótel Holts entré, forteller kunstneren Magnus Sigurdarson (f. 1966) hva han tenker på. Han har gått inn i en rolle som talkshowvert og sitter på en sort stol med blikket rettet alvorlig mot betrakteren. Hans betenkte uttrykk forblir det samme når han leser en monolog av sin egne tankerekker. I det ene øyeblikket tenker han på hva han skal ha til middag, så tenker han på sin familie, og så konstanterer han at han faktisk er lykkelig.
Kunstneren Martha Wilson (f. 1947) var derimot ikke like optimistisk da hun reflekterte over hva tiden har gjort med henne og ikke minst hennes ytre. I utstillingen I have become my own worst fear på Listamenn, viser hun en video fra 1974 sidestilt med et fotografi fra 2009. I videoen sminker hun seg slik hun frykter hun vil komme til å se ut når hun blir eldre: hun legger på ekstra posete øyne, dobbelthake og kammer håret i en glatt midtskill og viser frem det høye hårfestet. Som et svar på forutsigelsene i videoen har hun tatt et selvportrett av seg selv 35 år etter, hvor hun har repetert faktene fra videoen.
Verket undersøker på en fin måte kvinnelig identitet og subjektivitet, og hvordan tiden ikke forlater oss uberørt uansett hvor sterkt vi frykter det.
Å forlenge et øyeblikk i det uendelige
En av festivalens få performance-kunstnere, Magnús Logi Kristinsson (f. 1975), engasjerte betrakterne og fikk dem til å bruke tiden til å vente. Kristinsson fremførte hele fem performancer, alle plukket fra hans tidligere repertoar: Thinking Outside the Box… and Inside, no 1-5. vist ved Kex Hostel, Reykjavík Sculpture Association, Harpa, Hótel Holt og Einar Jónsson Museum. Ved Harpa hadde han plassert seg selv bak en mengde notestativ. I to timer sto han der, helt stille. Man ventet spent på at noe skulle skje, men ingenting skjedde.
En annen kunstner som også spilte på tidens limbo, på venteprosessen, var den amerikanske kunstneren Rebekka Erin Moran med prosjekt don’t stop now, ‘cause we’re having a time. Verket var vellykket installert i et av Hótel Holts hotellrom, og involverte en 16 mm film som inkorporerer en fysisk fremstilling av et bilde som beveger seg i tid og rom. Bildet var som den evigvarende tidsparaplyen til Mac som spinner og spinner, bearbeidet som tegning på veggene og skulptur i midten av rommet hvor man så fremvisningen av den sirkulære vendingen. Det er som om man befinner seg i et tidshull man ikke kan komme seg ut fra.
Å sanse tiden
To andre kunstnere som involverte betrakterne i verkene, og skapte en nærmest kroppslig følelse av tiden, innenfor et bestemt tidsrom, var den svensk/finske kunstneren Hans Rosenström (f. 1978) og norske Erla Silfá Þorgrímsdóttirs (f. 1983). For å oppleve Rosenströms verk måtte man gå i resepsjonen på Hotel Holt og be om nøkkelen til verket. Man skulle så gå inn i et hotellrom, og dette skulle man gjøre i ensomhet. Da man kom inn så man en stol med et par høretelefoner hengende ned fra taket. Man setter seg ned, tar de på og så startet verket. En stemme prater mykt og sanselig. Historien som blir fortalt er på islandsk, men man får likevel en opplevelse av verket selv om man ikke forstår språket. Så rasler det bak deg, du snur hodet, lyset dempes og man får en følelse av at man ikke er alene i rommet likevel. Når 10 minuttene har gått er lyset blitt tent igjen og man forlater rommet med følelsen av å ha opplevd denne tiden sammen med noen. En følelse som både er ubehagelig og fin på samme tid.
Erla Silfá Þorgrímsdóttirs benyttet seg også av en iscenesettelse av rommet i verket Passion Hymns: Bootleg. Dette er et lydverk, hvor lydene er segmenter av opptak fra offentlige rom i Reykjavik, redigert sammen til en komposisjon av «dark cinema». Dette ble fremført på Bíó Paradís hvor salen ble helt mørklagt og man ble tvunget til å sitte i en halvtime og høre på lyder fra kjøpesentre, offentlig transport, barer, butikker ovs. Dette lydsporet er også på islandsk, men man kjente igjen de ulike atmosfærene, lyder som er gjenkjennelige i enhver storby, og som det er umulig å slippe unna fra når man er midt i den.
Tid for refleksjon
Sequences Real Time Art Festival ble etablert i Reykjavik i 2006. Det er en uavhengig festival og den første på Island til å fokusere på visuell kunst alene. For å gjøre hver festival unik utvelges det en ny direktør hvert år. I år var det Markús Þór Andrésson som var kurator.
Det er liten tvil om at han har lyktes med å få frem mange forskjellige prosjekter som tar for seg hvordan man kan oppfatte tid og rom. Den store variasjonen i kunstneriske uttrykk, hvor man fikk fremvist installasjoner, video, lydkunstverk, performancer etc., bidro til å gi festivalen et solid mangfold. Utstillingene var også fordelt ved ulike utstillingssteder rundt omkring i Reykjavik, og dette fungerte fint siden byen er såpass liten at man enkelt kan komme seg rundt og se alt. På denne måten fikk man også en intim opplevelse med hver kunstner siden alle fikk nok rom å utfolde seg på. Og ved å spasere fra galleri til galleri fikk man nok tid til å reflektere over hva tid faktisk er og hvordan man selv kan være med på å påvirke sin egen, i den vanlige og repeterende hverdagen hvor man oftest bare arbeider, spiser og sover.
Sequences Real Time Art Festival ble avholdt fra 05.04.13 – 14.04.13.