Må kunsthistorien vike for samtidskunsten?

Under åpningstalen på Trondheim Kunstmuseum 21. juli antyder Pontus Kyander at han vil nedprioritere historisk kunst. Da går han mot trender innenfor de store kunstfestivalene og museets eget mandat.

Med nyåpningen av Trondheim Kunstmuseum har museet opplevd bombetrussel og direktør Pontus Kyander har startet en debatt om flaggets betydning som nasjonalsymbol. Det har derimot vært stille rundt Kyanders uttalelse i åpningstalen om at museet ikke primært er et kunsthistorisk museum, men et museum som skal fokusere på samtiden.

Trondheim Kunstmuseum har ifølge egne nettsider «ansvaret for å forvalte og formidle den største kunstsamlingen i Midt-Norge, og sitter på en samling som teller rundt 4000 verk.» Ifølge Store Norske Leksikon har museet «Norges tredje største offentlige kunstsamling med hovedvekt på norsk kunst fra ca. 1850 og frem til i dag, malerier, skulpturer, tegninger og grafiske blad. Samlingen gir et godt overblikk over norsk malerkunst, særlig fra 1800-tallet, og over malerkunsten i Trøndelag. Museet har også en interessant samling av dansk billedkunst fra 1900-tallet.» I samlingen er blant annet sentrale verk av Edvard Munch, Christian Krohg, I.C. Dahl og Gustav Vigeland, for å nevne noen.

Med Gråmølna som visningssted for samtidskunst er det naturlig at museet for øvrig setter opp utstillinger som viser og diskuterer samlingen og kunsthistorien. (KUNSTforum har fra  oppstarten vært tilhenger av denne dialogen, og verdien av en kunsthistorisk hukommelse, og er derfor eneste nordiske kunstmagasin som systematisk dekker både samtidskunst og historisk kunst.) Kyanders uttalelse i åpningstalen antyder imidlertid at museet vil nedprioritere samlingen og de kunsthistoriske utstillingene til fordel for samtidskunst. (Deler av åpningstalen er lagt ut på Vimeo, og kan ses her: https://vimeo.com/46359582)

I Berlin pågår det for tiden en interessant debatt om samlingens plass i Gemäldegalerie. I The Arts Newspaper kunne man torsdag lese at konservatorene har kommet med kritikk av planene om å flytte 3000 verk av gamle mestere til Bode-museet, noe som vil resultere i at store deler av samlingene ender i magasin.  Flyttingen ble annonsert i begynnelsen av juli og rundt 12 000 mennesker har signert et opprop for å stoppe at Gemäldegalerie blir tømt fra sin samling av gamle mestere, en samling The Arts Newspaper beskriver som en av verdens flotteste. Hensikten med flyttingen samsvarer med Kyanders uttalelse om å fokusere på nyere kunst.

I lys av utviklingen på de store kunstfestivalene de siste årene virker det pussig å ville «gjemme» bort samlingen med kunsthistoriske arbeider til fordel for et ensidig fokus på nyere kunst.

Under Berlin-biennalen i 2010 kunne man se Adolph Menzel (1815–1905) på Alte Nationalgalerie som en historisk referanse til tematikken biennalen ønsket å diskutere. Venezia-biennalen presenterte året etter verker av Jacopo Tintoretto (1518–1594) som en del av den sentrale paviljongen i Giardini. Verkene var hentet inn for å sette samtidskunsten i perspektiv og vise hvordan kunstnere også kunne være ukonvensjonelle og eksperimentelle under andre estetiske paradigmer enn samtidskunsten. Manifesta 9 som åpnet 2. juni i Genk i Belgia har en hel kunsthistorisk seksjon med verker fra 1700-tallet og fremover som har en relasjon til kullgruver og utviklingen av industrisamfunnet.

Utvalget over er noen få eksempler på utstillinger som viser en interesse for å kontekstualisere ny kunst med historisk. Selv «after the end of art», for å bruke kunstfilosofen Artur Dantos betegnelse, kan vi ikke ignorere den gjelden ny kunst har til kunsthistorien. Med utspillet om å fokusere på samtiden kan det virke som om Kyander ønsker å glemme den forbindelsen nye kunstnere har til sine forgjengere. Hvis det er tilfelle så er ikke Kyander sitt ansvar bevisst for å formidle samlingen museet har til publikum, og neglisjerer dermed museets rolle som, slik den beskrives på museets nettsider, «en omsorgsfull forvalter av samfunnets historie og hukommelse.»