Poetisk politikk – fra kaosteori til «the horror of extinction»

Svein Flygari Johansen opplever stor oppmerksomhet i London for utstillingen Am I making up what really happened? I den forbindelse publiserer vi et intervju som sto på trykk i KUNSTforum #3 2010.

Svein Flygari Johansen (1959) har beveget seg fra klassisk kroki gjennom kunsteori, kunstnerdrevne gallerier og frilans kuratorpraksis til digitale koder. I det siste har det vært bakterier som har opptatt ham.

For Svein Flygari Johansen handler kunst mer om tankeganger enn om stil, og hvis han har noen kjennetegn må det være at han ofte iverksetter digitale verktøy på nye og uvante måter. Med bakgrunn fra Finnmark, tar han ofte utgangspunkt i nordområdene i arbeidene sine og kretser om problematikker knyttet til territorialitet, landskap, tilhørighet og identitet. Selv ser han seg som en politisk kunstner som anvender poetiske virkemidler for å rydde opp i kaos.

Det som har vokst til å bli et komplekst og mangefasettert kunstnerskap hvor utstrekning i tid og rom er vante elementer, begynte på papir og lerret;

– Jeg kommer fra et sted der det ikke fantes kunst, begynner Johansen og refererer til fødestedet Alta i Finnmark.

– Så da jeg flyttet til Oslo og begynte å studere var jeg ganske ubesudlet når det gjaldt hva kunst var. Jeg hadde klassiske forbilder og malte akt og stilleben. Det var det euroamerikanske kunstsynet som var toneangivende da.

Med det euroamerikanske kunstsynet refererer Johansen til det kunstbegrepet som har vært det dominerende i Europa og Amerika, og som er kommet til gjennom den vestlige kunsthistorien fra renessansen til modernismen. Siden 1980-tallet, med fremveksten av post-modernismen og post-kolonialismen, er dette kunstsynet blitt heftig kritisert.

Absint og teori
I Oslo studerte han ved Einar Granums kunstfagskole fra 1984-87. På den tiden var skolen hovedsakelig fokusert rundt maleri. Men da Johansens kom inn på Kunstakademiet i Bergen i 1987 begynte han å eksperimentere.

– Jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle uttrykke meg. Med bakgrunn som mekaniker før jeg begynte på kunstskole, ville jeg bruke de uttrykksmidlene som var naturlig. Den gangen ble det mye skulpturer som var satt sammen av verkstedsreoler. Det var viktig for meg å bryte med den euroamerikanske tradisjonen og ta i bruk andre materialer enn olje på lerret.

Fokuset ble flyttet fra det tradisjonelle maleriet mot en mer konseptuell tilnærming til kunst. Det var arbeidet som skulle bestemme materialet, og tankegangen bak var det vesentlige.

Med interessen for konseptuelle tankeganger og filosofi ble Johansen også en pådriver for mer teoriundervisning på akademiet.

– Det første året kjedet jeg meg så jeg og en kollega startet en bar hvor jeg serverte absint hver fredag. Her inviterte vi forelesere til korte innlegg. Idéen var å skape et sosialt rom hvor man kunne diskutere kunst og teori. Etter hvert fikk jeg støtte fra skolen til å invitere gjesteforelesere. Vi prøvde blant annet å få Lars Vilks og Pål Grøtvedt sammen. Det ville de ikke, men de kom hver for seg, husker Johansen.

Tross den sterke interessen for en faglig diskurs mener Johansen at det er viktig å skille mellom kunstteori og kunst. Siden han selv gikk på akademiet mener han mange studenter er blitt for opptatt av teorien;

– Etterhvert har teorien fått stor makt. Det bygger på en misforståelse. Kunstteori har ingenting med kunst i seg selv å gjøre. Teorien forholder seg til det som kommer etterpå, ikke det som er. Idag kan du se at teorier i stor grad former kunsten, at unge kunstnere har for mange kleshengere å henge kunsten sin på. Når jeg selv har undervist i teori har jeg lagt merke til at undervisningen fort blir overveldende på studentene. Du kan formelig se angsten i øynene deres, de blir redde for ikke å referere nok. Det er viktig å sette dem i en situasjon hvor de føler seg som kunstnere. Målet er ikke å lage noe som ligner på kunst, men at de føler at prosessen deres gjør det de lager til kunst uansett hvordan det ser ut.

Kaotiske tankeganger
Etter to år i Bergen utvekslet Johansen til kunstakademiet i Helsinki. Her var han i et halvt år.

Mens Bergen var et åpent akademi uten materialavdelinger, hang dette igjen i Helsinki. Akademiet her var mer konservativt enn akademiet i Bergen, men det var i en brytningsperiode.

– Det var mye som skjedde da. Blant annet ble det kjøpt inn tretten datamaskiner, noe som var ganske uvanlig på kunstakademiene på den tiden.

I Helsinki ble Johansen også introdusert til ny teori;

– Maretta Jaukkuri jobbet der som lærer. Hun kom fra New York med bøker om kaosteori.

Kaosteorien beskrives som en teori om ikke-lineære, dynamiske systemer som under visse vilkår oppfører seg som kaos. Utgangspunktet var meteorologen Edward Lorenzs (1917 – 2008) oppdagelse av det som kalles «sommerfugleffekten» – at selv minimale variasjoner i et dynamisk system kan resultere i enorme endringer over tid. Vingeslagene til en sommerfugl i London kan føre til storm i Tokyo.

– Dette var spennende tanker for meg. Jeg lagde arbeider som relaterte til det. Kaosteori ble også innsmeltet i andre felt, noe jeg ser ganske markant idag. For eksempel i finansverden.

Idag ligger kaosteorien som et bakteppe for Johansens kunstnerskap. Selv beskriver han kaoset som noe han trenger for å kunne lage kunst, han trenger noe å holde orden på, men det speiler også en måte å tenke om livet på, at kaoset er nødvendig for å skape dynamikk, for at ting ikke skal bli kjedelige.

Billedspråk og perspektiv
Etter avgangsutstillingen i Bergen dro han til Det kongelige danske kunstakademi i København hvor han tok en master i kunstteori og kunstformidling.

– Interessen for teori begynte på kunstakademiet, men jeg leste filosofi lenge før det, forklarer han.

– Jeg leste Wittgenstein og hans tankeganger rundt språk fascinerte meg. Jeg var interessert i å bruke billedmessige elementer som språk. Det er noe som fremdeles opptar meg. Billedspråket er jo verktøyet vi som kunstnere har til å fortelle historier med. Det er viktig å utvikle språk og tankeganger hele tiden.

– Marcel Duchamp viste med sine arbeider det potensialet som ligger i språket. Han utfordret jo Wittgenstein med å vise til språkets muligheter til å bryte det.

I København skrev han hovedoppgave om Gilles Deleuze (1925-1995) og «Folden»1. I boken argumenterer Deleuze for at tekstene til Gottfried Leibniz (1646-1716) konstituerer de grunnleggende elementene for en Barokk filosofi. Monaden, et begrep Leibniz brukte om den minste bestanddelen i verden, blir betraktet utfra begreper om folder av rom, bevegelse og tid. Folden kan så brukes som et redskap til å forstå nye sammenhenger i komplekse systemer.

– Jeg oversatte nesten hele boken selv med penn og papir, ler han.

– Den handler om tankeganger rundt Leibniz og om hvordan man ser på verden. Spørsmålet er: Hvor befinner du deg i folden? Hvor ser du fra? Hvis du har et foldet teppe og du står et bestemt sted – hva ser du fra ditt ståsted? Jeg synes det var interessant med de mange mulighetene å se omgivelsene på.

Struts
Mens Johansen var i Danmark vokste det frem mange uavhengige, kunstnerstyrte gallerier. Og da han i 1994 ble invitert til å dele atelier i Teatergata 3 i Oslo med Tor Børresen, Andrea Lange, Per Odd Bakke, Kjersti Nyrehagen og Anne Britt Strømnes, foreslo han å bruke noen av atelierrommene til galleri. Det ble galleri Struts, som var et av flere viktige uavhengige kunstnergallerier i Oslo på 1990-tallet.

– Vi gjorde det ikke enkelt for oss og bare viste lokale kunstnere, men hentet inn kunstnere utenfra. Første utstilling var med blant andre Gitte Villesen, vi kjørte bil fra København med arbeidene.

Johansen hadde god kontakt med Nicolai Wallner og Peter Land i København og gjennom nettverket sitt hadde han innsikt i hva som skjedde der. Dette dro han med seg til Oslo.

– Struts stilte ut mye svenske og danske kunstnere, husker Johansen.

– Vi viste kunstnere som Elmgreen & Dragset og Nils Bonde, men også mye samleutstillinger.

Men de viste også mange norske kunstnere som senere har spilt en viktig rolle i kunstfeltet.

– Her hjemmefra hadde vi blant annet Tor Magnus Lundeby, Snorre Ytterstad, A.K. Dolven og Victor Lind.

Johansen forteller at galleri Strust blant annet viste utstillingen Er en grønn monokrom flate viktigere enn en RØD? med arbeider av Victor Lind. Utstillingen var sterkt politisk ladet og problematiserte politimannen Knut Røds rolle i jødedeportasjonen i Oslo under krigen. Utstillingen markerte en revitalisering av politisk samtidskunst etter det subjektive og dekorative 1980-tallet.

Lunch og kunst
Da broren til Svein Flygari Johansen startet kafeen Zoolounge i nærheten av Tullinløkka i 1996, fant Johansen ut at han kunne bruke kunsten som en måte å markedsføre kafeen på. Sammen med Cristel Sverre kuraterte han en utstilling her hver sjette uke;

– Vi brukte kunst for å få redaksjonelt stoff i avisene, og det ble ganske hipt etterthvert. Det ble et fellesskap der, en samlingsplass, opplyser han.

– Utstillingene tok utgangspunkt i caféen og omformet den hele tiden. Vi viste en utstilling med Magnus  Wallin der han skiftet ut alle stolene i caféen med rullestoler. Joachim Hamou lagde soap der, et tv-program som hadde 5 episoder. Snorre Ytterstad byttet ut vinduene i kafeen. Inne var det foto fra Lofoten. På utsiden av vinduene rant det vann, så det så ut som det regnet. Tor Børresen hadde også et fint arbeid der. Han innrettet bordene sånn at de sto og vippet, også måtte du kjøpe en liten kloss for å få dem stabile igjen.

Det var også et arkiv med kunstvideoer der som gjestene kunne se i kafeen.

– Du hadde en meny med videoer som du kunne velge fra. Så kunne du spise lunch og se kunstvideo.

One Night Stand
Siste halvdel av 1990-tallet gikk med til mye kuratorisk virksomhet for Johansen, både egeninitierte prosjekter og for institusjoner.

I perioden 1994-98 var Johansen med på å drive galleri Struts, fra 1996-99 hadde han det kunstneriske ansvaret på Zoolounge. I 1996 startet han Offside, en produsentsammenslutning med Christel Sverre, Per Gunnar Eeg-Tverrbakk og E.W. Eriksen.

I tillegg var han involvert på produksjonssiden i større utstillinger på Kunstnernes Hus, Henie Onstad Kunstsenter og Museet for Samtidskunst.

– Det å kuratere og organisere utstillinger kom vel mer fra ungdommelig pågangsmot enn fornuftig tankegang. Vi ville få ting til å skje og vise det som skjedde da.

I 1995 kuraterte han, sammen med Christel Sverre og resten av Struts, utstillingen One Night Stand på Kunstnernes Hus i Oslo.

– Det var en utstillingskveld med 18 timer performance og video. Det var med rundt 100 kunstnere og sluttet ikke før klokken 5 om morgenen. Og det var enormt med mennesker der.

Han beskiver det som oppfyllelsen av en gammel drøm han hadde da han gikk på akademiet.

– Det skulle være som et tivoli, en opplevelse hvor alt går i ett og du ikke får med deg alt.

– Det var jo lite penger i prosjektet. 180 000 kroner. En latterlig sum. Men gøy var det jo.

Etter det kuraterte han blant annet turneutstillingen Twisted sammen med Struts, og British Links, sammen med Christel Sverre og Per Gunnar Eeg-Tverrbakk på Høvikodden og Museet for Samtidskunst.

– Når jeg hadde lagd en del egne utstillinger ble jeg leid inn. Men det var mye jobb og lite penger. Så sluttet jeg før det ble kjedelig, da det var naturlig å gi seg.

Tilbake til kunsten
– Siden jeg jobbet mye som frilanskurator hadde jeg liten tid til egne prosjekter på den tiden, men jeg stilte jo ut innimellom, blant annet på Samtidskunstforum.

I 1999 viste Johansen en videoinstallasjon på Samtidskunstforum, et kunstnerdrevet galleri i Oslo, startet av Anders Eiebakke. Videoinstallasjonen var inspirert av Samuel Beckett;

– Verket var basert på Becketts forhold mellom kroppen og sjelen. Kroppen får ikke ro fordi at den er oppmerksom på sjelen og sjelen får ikke ro da den er oppmerksom på sjelen. Jeg gjorde det ganske direkte. Satte to videobilder helt sammen. Det var en rotte i det ene og meg i det andre.

Samme året fikk han et gjesteatelier på Island.

– Der gjorde jeg klar arbeider til en utstilling i Lofoten. Det satte i gang ting igjen.

Styrt av børsen
Siden har Johansen markert seg som en kunstner som klarer å iverksette nye medier og materialer på overraskende måter. Blant annet har han utforsket måter å bruke datamaskiner og internett på til å lage kunstverk som forandrer seg over tid.

Vinteren 2007-2008 hadde han utstillingen Schizotopia på Vigeland-museet. Relatert til begreper som atopia, ikke-stedet, og utopia, det perfekte sted, står Schizopia for det ’splittede sted’. Utgangspunktet for utstillingen var spørsmål rundt kultur, eierskap og natur. Blant annet tematiserte den finnmarksloven som overførte Finnmark, Europas største villmark, fra staten til befolkningen i Finnmark, noe som ser ut til å bli et gigantisk privatiseringsprosjekt.

I utstillingen viste han blant annet installasjon City Scape, med levende gullfisk i glassboller. Bollene var plassert over noen lyskastere som ble styrt elektronisk gjennom internett. Det utslagsgivende for lysmengden var tall fra Oslo Børs. Verket kan forstås som en kritikk av at private interesser og kapital får kontroll over naturområder.

Men dette var ikke første gang han jobbet med børsen eller digitale prosesser;

– Første gang jeg laget elektroniske verk var til UKS biennalen i 2001. Jeg samarbeidet med Jonny Bradley, som jeg har jobbet mye med siden, forklarer han.

Da stilte han ut lydinstallasjonen The Call of the wild. Den var satt sammen av en ekte bålplass hentet fra Alta som var forkrommet. Lyddelen besto av 80 lyder tatt opp i Altaelva. Disse ble styrt av indeksen på Oslo Børs og New York børsene via internett.

Marx og Machiavelli
I flere utmsykningsprosjekter har Johansen utforsket denne måten å skape uforutsigbare verk som styres av eksterne faktorer gjennom elektronikk.

– På en videregående skole i Breivang laget jeg og Jonny en utsmykning basert på elevenes søkeord på internett. Jeg liker å jobbe med utsmykninger. Det er andre krav. Det skal utvikles og publikum skal gripes over tid. Arbeidene blir del av offentligheten på en annen måte.

Verket, som går under tittelen Computer Society (2008), består av fem deler som reagerer forskjellig på omgivelsene. En av delene er en LED-skjerm som styres av søkeord som er tilfeldig valgt ut fra de som ble brukt sist på nettet på skolens maskiner. Fra sin innebygde database finner den relaterte tekster som så ruller over skjermen. En annen LED-skjerm viser utdrag fra Karl Marx’ Kapitalen eller Machiavellis Fyrsten, styrt på en lignende måte.

Men det har ikke bare vært «siviliserte» systemer som har igangsatt Johansens programmer. I Barentssekretariatet i Kirkenes laget Johansen og Bradley samme året en annen utsmykning som endrer seg med ytre faktorer. Denne gangen styrt av vinden.

– I verket It came with the wind tenkte jeg at Kirkenes kunne være sentrum i verden og at kulturelle uttrykk kom med vinden, forklarer Johansen.

På en stor skjerm i Barentssekretariatets lokaler serveres så bilder, videoer, musikk og historier knyttet til det området hvor vinden kommer fra.

Politiske bakterier
I det siste er det en ny teori som har inspirert Johansens kunstneriske utvikling. Utgangspunktet er teorier om at menneske-rasen kan være utryddet innen 100 år på grunn av klimatiske forhold og overbefolkning, noe forskeren Frank Fenner har kalt «the horror of extinction».

Johansens respons var å ta i bruk bakterier som kunstnerisk materiale.

– Jeg skriver tekster på agar, så vokser de frem som bakterier, forteller Johansen.

Agar er et geleaktig materiale som utvinnes fra alger og som kan brukes for å dyrke frem bakterier. Johansen kan blande eget spytt i agaren, eller tilrettelegge for at publikums tilstedeværelse i utstillingsrommet påvirker bakterienes vekst.

– Det første bildet jeg gjorde var We’re growing up as patriots. Det ble vist på Pan – Barentzutstillingen på 0047 i 2008 og var ment som et stikk til tanken om tilhørighet.

Verket består av en plate med skift på. Teksten, We’re growing up as patriots, var skrevet med bakterier som begynte å vokse i utstillingen. Bildet tar for seg spørsmål om identitet og territorialitet, problemstillinger som Johansen har vært opptatt av også tidligere, ikke minst i forhold til Finnmark. Hva vil det si å være patriot i en virkelighet hvor nasjonale, kulturelle og språklige grenser stadige brytes ned?

– Forholdet mellom territorier, landskap og identitet interesserer meg. Jeg mener at identiteten ikke finnes i gener eller sted, men er i kontinuerlig forandring. Jeg ser ikke den som noe anker, men som noe som skapes hele tiden, forklarer han.

– Jeg har en politisk tankegang, og ofte tar jeg utgangspunkt i reelle politiske problemstillinger. Men mine arbeider er ment å være både poetiske og kommentarer. Jeg liker poetisk politikk, fordi poesien har større muligheter til å feste seg hos mennesker. Det spørsmålet jeg stiller meg når jeg tar fatt på nye arbeider er: hva slags tankeganger er det mulig å poetisere på en fornuftig måte?

---

1 Deleuze, Gilles. Le pli: Leibniz et le baroque. Editions de Minuit. September 1, 1988. Paperback, 191 pages. Finnes også på engelsk: Deleuze, Gilles and Tom Conley (Translator). The Fold: Leibniz and the Baroque. University Of Minnesota Press. December 18, 1992. Paperback, 192 pages.

Teksten er tidligere publisert i KUNSTforum #3 2010.em