Back to Basics på Hordaland Kunstsenter tematiserer eksistensielle spørsmål om forholdet mellom natur og kultur. Verkenes materialitet står i fokus og redder utstillingen fra det klisjéfylte.
Oversiktsbilde Back to basics (2012), Foto: Hordaland Kunstsenter
Back to basics består av fire nyproduserte arbeider av Frøydis Lindén, Inger Wold Lund, Anngjerd Rustand og Tore Reisch, og er kuratert av Eva Rem Hansen. Den fysiske naturen, i form av jord, planter, bakterier og metall, bringes inn i gallerirommet, men den menneskelige inngripen er åpenbar. De naturlige materialene er organisert, klassifisert og manipulert.
Utstillingens tittel peker mot en tilbakevending til både kunsten og naturens grunnleggende strukturer, og oppfordrer oss til å tenke gjennom vårt eget forhold til omgivelsene. Verkene møtes i en undersøkelse av moderne naturvitenskapelige prinsipper, og det poetiske og førmoderne.
Fra fortid til fremtid
Verket som tiltrekker seg min umiddelbare oppmerksomhet er Anngjerd Rustands Hvelvingen/The Firmament. Metallplater er møysommelig festet sammen i hverandre, og dekker hele rommet. Slik dannes et tak over de andre verkene i utstillingen og gir en dramatisk effekt. Måten sinkplatene er festet i himlingen skaper en hvelving med en organisk form. Slik synliggjøres kontrastene mellom det naturlige og det menneskelig konstruerte.
Tittelen refererer også til 1. Mosebok, der man så for seg himmelen som en hvelving, med et lag av vann, kalt en vannkappe, over og under hvelvingen. Hvelvingen ble antatt å være støpt i metall. Da den åpnet seg i 40 dager og 40 netter var syndefloden et faktum.
Selv får jeg assosiasjoner til nyere tiders flodbølger og klimaendringer, til trusselen om det ukjente på den andre siden av hvelvingen, og til hva som venter oss i fremtiden.
En overhengende trussel
Utstillingsrommet i Hordaland Kunstsenter er lite i utgangspunktet. Rustands verk gir i tillegg rommet en mer intim karakter. Verket risikerer å ta oppmerksomheten bort fra de andre verkene, både med sin størrelse og form. Riktignok skaper det en faktisk skygge over utstillingsrommet, men måten Hvelvingen omslutter både betrakteren og de øvrige verkene danner etter min mening i stedet et fysisk nærvær, så vel som en tematisk ramme for utstillingen.
Tore Reisch, “The Fat of the Land”, 2012, foto: Hordaland Kunstsenter
Der Hvelvingen viser til en førmoderne forståelse av verden, baserer Tore Reisch seg på geologisk og arkeologisk vitenskap i skulpturen The Fat of the Land. Verket består av et stykke jord og en betongkonstruksjon, som imiterer et utsnitt av et landområde. Utsnittet viser avleiringer i bakken hva kan hjelpe oss å tidfeste den geologiske og kulturelle endringen i et område, og avdekke forurensning og utvinning av jorden.
Plassert på toppen av jordstykket i Reischs skulptur ligger deler av arkitektoniske former i betong. Disse formene ser ut som rester av en laftet bygning, men treverket er byttet ut med betong, og vitner om hvordan tradisjonelle teknikker og materialer byttes ut med mer moderne løsninger. Reichs bruk av betong og jord minner meg om 1970-tallets landart, som for eksempel Walter de Marias Earth Room (1977) og Donald Judds betongskulpturer, riktignok i et annet format.
Der hvor landart-kunstnerne først og fremst ønsket å utforske mulighetene i landskapet og dets elementer oppfatter jeg The Fat of the Land som en kommentar til vår samtids ukritiske utnyttelse av naturressursene, som noe vi gjør ikke fordi vi må, men fordi vi kan. Betongen, som et symbol på vår moderne kultur, og i utgangspunktet et solid materiale, viser imidlertid sin skjørhet når naturen slår tilbake – og igjen ligger fragmentene og sporene av det som en gang var. Kanskje spiller det hen på at naturen ikke enda er overvunnet, men fremdeles kan svare på våre forsøk på å kontrollere den.
En syntese mellom kunst og liv
Menneskets forsøk på å kontrollere naturen er også utgangspunktet i Frøydis Lindéns verk Livsmyldring I – II.
Frøydis Lindén, “Livsmyldring I”, 2012, Foto:Hordaland Kunstsenter
I en glassmonter plassert på to trekasser ligger det seks epler som tydelig er infisert av sopp og bakterier. På gulvet ved siden av ligger en treboks fylt med kompostjord. I jorden er det plassert to tilsynelatende naturlige epler, som også ser ut til å råtne. Om man ikke studerer verket nøye kan man risikere å overse noe essensielt. Livsmyldring I – II består nemlig av keramiske epler som har blitt tilsatt sopp og bakterier, og viser ikke en naturlig forråtnelsesprosess. Bakteriene er i høyeste grad levende, og eplene dekkes av de grønne, oransje og røde fargene fremkalt av soppen de er påført. Prosessen er satt i gang av kunstneren, men lever så sitt eget liv uavhengig av videre menneskelig innblanding.
I Inger Wold Lunds I wished all stories untold inkluderes også menneskets følelsesliv. I enkle rammer har kunstneren plassert tørkede og pressede planter, og oppgir deres latinske navn, årstall og stedet de ble plukket. Jeg får assosiasjoner til en botanisk taksonomi, som handler om organiseringen og klassifiseringen av planter. Wold Lund presenterer samtidig en personlig kjærlighetshistorie som i form av små tekster i hver ramme følger de ulike plantene gjennom tid og sted. Tørkede planter forsøkes å bevares for fremtiden, som en kontrast til den allerede tapte kjærligheten.
Inger Wold Lund, “I wished all stories untold”, 2012 og Anngjerd Rustand, “Hvelvingen/The Firmament “, 2012, Foto: Hordaland Kunstsenter
Utstillingens fremste styrke ligger i hvordan hvert av verkene på ulike måter presenterer en problematisering av den overordnede tematikken, samtidig som de kommuniserer med hverandre og med betrakteren. I tillegg gis det rom for en fremheving av materialenes egenart, og hvordan naturens elementer presenteres fremfor å representeres. Eventuelle kritiske motivasjoner fremstilles som poetiske refleksjoner, og gir samtidig betrakteren rom til å gjøre sine egne. Verkene åpner for en sanselig tilnærming, og viser hvordan man kan integrere det sanselige og rasjonelle. Samtidig blir vi minnet om at vi ikke kan betrakte natur og kultur som strengt adskilte fra hverandre, men som deler av en større helhet.
* Tore REISCH