Et tilfeldig møte med et suverent stykke kunst

I Petrine Lillevold Vinjes utstilling på galleri SOFT fant Patricia Tveter sitt favorittverk i 2011. Og en forbindelse til barokkkunstneren Bernini.

Av og til skjer det bare – uventet snubler man over kunst som gir ekte glede, som minner vedkommende om hvorfor man har valgt å beskjeftige seg med kunst. Eller ikke helt uventet. Jeg har lagt merket at utstillingene på SOFT galleri i Rådhusgaten ofte utfordrer og utvider begrepet tekstilkunst i en bred forstand. Når jeg passerer de intime lokalene til SOFT tenker jeg at ved neste anledning skal jeg gå innom og se den og den utstillingen. Så blir det ikke tid til det.

Utstillingen Kulisse for absolutt suverenitet åpnet den 24. november, og forfulgte meg i tankene fra første gang jeg så det. Denne gangen måtte jeg komme tilbake og bli kjent med Petrine Lillevold Vinjes underverk ansikt til ansikt. Så fortelle om det videre.

To verk
Selve utstillingen er uhyre enkel og består av kun to verk: en treskulptur i monumental størrelse og et fotografi som gjemmer seg i skyggen av skulpturen. Skulpturen, som er divaen i denne dramatiske forestillingen, deler tittel med utstillingen – Kulisse for absolutt suverenitet.

Fotografiet  …Hell fra 2011 er i sort/hvitt og avbilder en dongerijakke som henger opp/ned på en vanlig kleshenger av tre på en knagg på en hvit vegg. Baksiden av jakken som er vendt mot betrakteren  prydes av  overskriften to hell with the devil.

Ifølge pressemeldingen er fotografiet ...en del av en fotoserie der populærkulturelle objekter med symbolsk betydning og opprinnelse i vår nærhistorie er motivet for verkene. Det var kunstneren selv som valgte å bruke nettopp dette fotografiet som et av de to verkene i utstillingen. Denne konteksten kommer jeg tilbake til etter hvert.

Dramatikk bak gallerivinduene
Nå vil jeg vende blikket mot skulpturen, som er 2,7 meter høy, 2,4 meter bred og 2 meter dyp og laget av et lyst ubehandlet tremateriale. Forsiden er vent mot gallerivinduet. I det minimalistiske, hvite og relativt lille utstillingslokalet oppleves denne som en kjempe fanget i et lite hus.

Skulpturens vertikalitet forsterkes av måten den er bygget opp på. Den reiser seg diagonalt mot taket med svak dreining mot venstre og består av hovedsaklig triangulære moduler som peker oppover. Formen kan minne om en krystall eller uslipt edelsten med mange fasetter. Formen er irregulær, uforutsigbar og fremstår som et objekt appropriert fra naturens verden.

På avstand fremstår skulpturen som en helhetlig modul skåret ut av én masse. Ved nærmere undersøkelse oppdager betrakteren smale sprekker mellom verkets enkeltdeler. Baksiden er enda mer avslørende og samtidig avgjørende for opplevelsen av Kulisse for absolutt suverenitet.

Hul monumentalitet
Baksiden er nemlig hul, og her kommer sporene etter limet som fester sammen treplankene til syne. Opplevelsen av den massive skulpturelle tyngden oppløses fullstendig. Verket er med andre ord bygget opp som en scenekulisse, en konstruksjon som skal skape kontekst til det som foregår foran kulissene. Og her står betrakteren plassert mellom gallerivinduet og verket.

Samtidig dreier den hule bakgrunnen verket over til en annen sjanger – tekstilkunsten. Fordi det er tekstilkunst dette dreier seg om.

Motiv: Berninis modellerte gipsdraperier
Jeg finner en forklaring på motivets opprinnelse i pressemeldingen. Det stammer fra et monumentalt skulpturelt verk av Bernini: Statue av Konstantin den store (1662 – 1670), som finnes i Scala Regia i Vatikanet.

Berninis verk er en ridderskulptur, men motivet for Vinjes verk er kun det kontekstuelle elementet som fyller ridderskulpturens bakgrunn – modellerte gipsdraper, som i barokken tjente som en kulisse for kunstverkene med formålet om å skape et dramatisk og overdådig uttrykk.

Hos Vinje dreier det seg altså om en fri gjengivelse av det motivet som i utgangspunktet kun spiller en birolle hos Bernini.

Appropriasjonens brudd med logiske forbindelser
Bruken av denne relativt ubetydelige konteksten, som i barokken tjente som en kulisse for selve verket, kan sees i lys av diskusjonen om gjenbruk av kunsthistoriske motiver, og kan si noe om vår evige jakt etter å spore opp referanser i nye kunstverk. Den kan også muligens si noe om en lengsel som oppstår i forbindelsen med at verk fjernes fra sin opprinnelige kontekst.

Samtidig er det selve forholdet mellom et originalt verk og dets appropriasjon som det kritiske lyset rettes mot her. Ved å fjerne en del av motivet fra sin opprinnelige kontekst blir også den logiske forbindelsen brutt.

I Lillevold Vinjes tilfelle blir resultatet så friskt, originalt og spennende at det kanskje undergraver den kritiske konteksten. Forbindelsen til Bernini tilføyer verket en ny kvalitet, hvor draperiets myke fall sniker seg i vår persepsjon av den harde overflaten. Samtidig står skulpturen stødig og trygt på sin brede base uten at betrakteren nødvendigvis må kjenne til koblingen mellom Lillevold Vinjes og Berninis verk.

You see what you see – et godt stykke håndtverk?
Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til kunsthistorikeren og kritikeren Michael Frieds teori om teatralitet. På den ene siden satte den i gang en diskusjon som frigjorde skulpturen fra oppfatningen om det rigide og stumme objektet og involverte i stedet betrakterens eksistens og nærvær i diskursen. På den andre siden undervurderte Fried betrakterens evne til å gå i dialog med skulpturelle objekter på objektenes premisser.

Lillevold Vinjes verk, som krever vår oppmerksomhet på en kompromissløs og bestemt måte, oppleves i høyeste grad som teatralsk. Men av forskjellige årsaker enn de som ligger til grunn for Frieds teori. Skulptur som en stor abstrakt geometrisk masse burde vekke et ubehag og følelse av fremmedgjøring, eller kanskje frykt, i tråd med Frieds forståelse av betrakterens persepsjon av verkets nærvær i en negativ forstand.

Min oppfatning av Kulisse for absolutt suverenitet er diametralt forskjellig. Dens teatralske virkning kommer til syne gjennom den dramatiske effekten lyset har på den. Lyset modellerer verket og opplyser deler av det gjennom den nøye kalkulerte størrelsen, som skaper forventninger om at verket skal vokse ytterligere ut, bryte gjennom veggene, glassvinduene og ut i trafikken i Rådhusgata.

Lyset avslører den hule og skjøre bakdelen som rokker ved verkets suverene fremtoning. Den kroppslige reaksjonen av ubehag og frykt uteblir. Den kognitive og også i stor grad estetiske opplevelsen av skulpturen blir dominerende.

Tekstilkunst – i hvilken kontekst?
Kontekstualisering av kunst er et gjennomgangstema i Vinjes utstilling. Gjennom bruk av fotografi og skulptur fører hun disse kontekstene inn i tekstilkunsten, og peker på deres opprinnelse i tekstilmediet. Slik påminner hun oss om håndtverkstradisjonens plass i kunsthistorien.

Ved å fremheve foldene i dongerijakken i fotografiet …Hell, skaper hun en parallell til draperiene hos Bernini og i hennes egen skulptur. Og ikke minst, Lillevold Vinje gir betrakteren en god grunn til å følge med på hennes fremtidige prosjekter.  På SOFT klarte hun å forene et spennende konsept med et vellykket resultat i form av to kunstverk som utnytter potensialet i galleriets trange rom til maksimum.

Utstillingen kan kun besøkes til og med onsdag 21.12, men de galleriansatte på SOFT forteller at verket kommer til å stå opplyst og godt synlig for forbipasserende frem til 2. januar. Det er en grunn nok til å ta en tur til Rådhusgaten.