Norsk kulturråd opptrer selvgodt og uten faglig forankring. I stedet for byråkratiet bør kunstneren og kunstnerpolitikken settes i sentrum skriver Tonje Gjevjon.
I Aftenposten 23.11.11 lanserer kultur og debattredaktør Knut Olav Åmås Kristin Clemet som fremtidig lederkandidat for Norsk kulturråd. De fleste vil være enig med Knut Olav Åmås i at det er viktig at fagrådets leder er idésterk og tydelig. Det innebærer slik jeg ser det, at kandidaten har kunstfaglig kompetanse. Det er derfor overraskende at Åmås lanserer den politisk markerte Kristin Clemet, en person uten kunstfaglig kompetanse og helt utenfor Norsk kulturråds forvaltningsområde som kandidat.
Rådets mandat
Kulturrådets hovedoppgave er å forvalte Norsk kulturfond og uttale seg i saker som departementer og instanser legger fram for rådet. Rådet kan også komme med uttalelser på eget initiativ og ta initiativ til forsøksprosjekter, konferanser og utredninger.
Dagens kulturråd består av ti representanter. Kulturminister Anniken Huitfeldt sørget for at ikke-faglige representanter ikke lenger har plass i Kulturrådet. Et tydelig signal om at rådet skal være et selvstendig faglig råd tuftet på faglige og fagpolitiske beslutninger.
Ufaglige drømmer?
På et lanseringsseminar 22.11.11 lanserte Norsk Kulturråd boka ”Ett skritt tilbake”, en sosiologisk studie av unge norske kunstnere med innvandrerbakgrunn”. Direktør for Norsk kulturråd, Anne Aasheim, innledet med å gi uttrykk for at det er en del fellestrekk mellom kunstnere og journalister; at vi har dette indre kallet – at vi vil endre samfunnet, og at det begynner med en drøm…
Så var det Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk Kulturråd sin tur. Hun sa at hennes oppgave er å helle kaldt vann inn i det drømmelandet som kunsten er, gjennom å bidra til å styrke kunnskapen om kunstnerisk arbeid/ kulturarbeid.
Å omtale kunsten som et drømmeland er å spille på myten om kunst som noe utenfor vår bevisste virkelighet. Profesjonelle kunstnere har ofte utdannelse ved kunsthøyskolene i Norge. At vi har kunsthøyskoler i Norge betyr at vi ser på kunstutdannelsen som et fag.
Kunstnere er rasjonelle og prosjektene kunstnere utvikler og gjennomfører er basert i det samfunnet, kulturen og den samtiden vi lever i. At Aasheim og Aslaksen uttrykker seg sleivete er synd og det handler nok dessverre om mangel på kunnskap om kunstneriske prosesser. Å styrke fagkompetansen i Norsk Kulturråd gjennom flere kunstnere er derfor viktig. Aslaksen fortalte at intensjonen er at forskningen som presenteres skal være uavhengig av Norsk Kulturråd.
Tilfeldig forskning
Det høres jo bra ut med uavhengig forskning. Men mot slutten av seminaret ble det spurt fra salen om hvorfor utvalget av intervjuobjekter er så lite (20 personer), og hvorfor det var så få billedkunstnere i utvalget.
Vassenden, en av sosiologene bak studiet, svarte at det var økonomi som begrenset antall intervjuobjekter og at utvalget er litt tilfeldig. Han sa videre at de blant annet har brukt folk i Norsk kulturråd for å finne frem til objekter til sin studie, og så hadde disse objektene kommet med forslag om andre objekter. Det høres ut som et håndplukket utvalg.
Hvilken politikk motiverer forskningen?
Svett av Aasheim og Aslaksens hjelpeløse utsagn, og ”uavhengig forskning” vurderte jeg å forlate åstedet. Men så kom billedkunstner og kurator Samir M’kadmi på banen. M’kadmi pekte på sosiologene bak studie sin bruk av tre spesifikke begreper: flerkulturell, kunst og kultur. Han poengterte at valg og bruk av ord og begrep ikke er tilfeldig eller nøytrale og etterlyste følgende spørsmål i og rundt rapporten: Hva er målet for rapporten? Hva slags politikk er det som motiverer den? Hva vil man kommunisere?
M’kadmi fulgte opp med spørsmålene: Hvorfor skal man gå inn i kunstfeltet når feltet ikke sikrer de som allerede er der? Hvorfor skal man bli kunstner og utdanne seg til fattigdom og marginalisering? Hvorfor få minoriteten til å bli så lik majoriteten som mulig?
Han understreket at begrepet kultur er vidt, og at når man kaller kunstnere for kulturarbeidere, fratar man kunstnere muligheten til å være kunstnere.
Han fikk debatten ned på jorden, satt fokus på fagene og de økonomiske forutsetningene for det profesjonelle kunstfeltet
Kunstpolitikk er kunstnerpolitikk
Seminarene og konferansene i Norsk Kulturråds regi er som Åmås nevner, fulle av insidere – og oppleves nærmest som pinlige, nesten religiøse selvskrytekonferanser.
Seminarer og konferanser må reflektere feltes behov, sammensetninger og problemstillinger. Det er her viktige dialoger, utvekslinger bør foregå og det er her kunstnerne som tross alt er bærebjelken i dette systemet må få synliggjort og diskutert aktuelle saker.
Kunstpolitikk henger sammen med kunstnerpolitikk. Selv om kulturminister Anniken Huitfeldt lukker ørene sine for dette, kan ikke Norsk kulturråd gjøre det. Man kan ikke late som om lønn og honorarer ikke er en del av prosjektstøtteordningen Norsk kulturråd forvalter osv.
Et fremtidig råd må være tydelig og synlig for fagfeltene. Det må motivere til debatt og bidra til at den statlige satsningen på kunstfeltet fungerer som en positiv satsning også for hovedaktørene – kunstnerne. Hvis den nye lederen skal være en som kan gi kunstfagene en sterkere plassering blant andre velferdsområder i samfunnet, bør man se til personer med kunstfaglig kompetanse og vurdere Samir M`kadmi. Han sitter for tiden i Norsk Kulturråds fagutvalg for billedkunst og kunsthåndverk og er vara for Svein Aaser i Nasjonalmuseets styre.
Tonje Gjevjon
Styreleder Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (Boa)
Interessant. Det er klart at man har en interesse av korrektiv til markedsliberalisten Kristin Clemet, om man har et forhold til kunst er jo viktig, det kan hvem som helst ha uten utdannelse.
Kunst er en vare i samfunnet som folk kjøper, kunstneres inntjening er avhengig av dette og offentlig støtte. Private sponsorer.
Kunstnere må leve og ha arbeidsvilkår, og et samfunns kunstsyn er alltid i forandring.
Link til kommentar fra vestbynina: https://vestbynina.wordpress.com/2011/11/30/innsiden-utsiden-oversiden-undersiden-sannheten/