I utstillingen Atlas Movie i Tromsø Kunstforening blir du gående i bane rundt verkene av Edvine Larssen og Nahoko Kudo. Det er interessante enkeltverk, men utstillingen minner mer om dekor og insisteringen på teknologi og satellitter blir repeterende.
Norske Edvine Larssen og japanske Nahoko Kudo åpnet 4. november samarbeidsprosjektet Atlas Movie i Tromsø Kunstforenings andre etasje, og denne utstillingen står frem til 31. desember. Utstillingens helhet fremstår som en stor installasjon bestående av veggmaleri, foto, tekst og tekstil. Kunstnerne har brukt arkitekturen og rommene aktivt for å få sine respektive verk til å kommunisere. Tematikken kretser rundt vitenskap, himmellegemer og teknologi, men også tradisjon og historie. De temaene utgjør helheten i en utstilling som minimalistisk.
Ladies and gentlemen, we are floating in space
Nahako Kudo har vært på Svalbard og hentet inspirasjon. Hun har snakket med ansatte om arbeidet ved satellittstasjonene i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Men Kudo lar ikke først og fremst menneskene komme til ordet.
To tekster, Uplink og Meteor, er skrevet spesielt for denne utstillingen. Tekstene ble fremført under åpningen og vil også bli lest opp uanmeldt i løpet av utstillingsperioden. Forøvrig står tekstene (pent innbundet i bøker) tilgjengelig for publikum på notestativ i to av rommene, slik at man kan lese dem selv dersom man går glipp av opplesingen.
På samme måte som en satellitt går i bane følger vi som publikum oppleseren fra rom til rom gjennom utstillingen. Små underfundige drypp av en historie presenteres for oss og viser seg å komme fra en satellitts synsvinkel. Satellitten menneskeliggjøres der den ensom og sårbar forsøker å oppnå kontakt med andre og formidle sine tanker og lengsler, på sin ferd gjennom verdensrommet. Er det ikke dette også våre liv til en stor grad handler om?
Et annet av Kudos verk, To Galileo, er en hel vegg malt med fluoriserende rødorange farge, i et trekantmønster som skaper en hypnotiserende Op-Art-lignende effekt. På veggen ved siden av i samme rom henger små fotografier av solen tatt av Kudo selv. Verket refererer til astronomen og fysikeren Galileo Galilei, som på slutten av sitt liv ble blind, angivelig etter å ha stirret for mye på solen gjennom teleskopene sine.
Phantom og veggmaleriet gir en nesten følelsen av å være på solen. Vi står på det knallgule gulvet og ser rett mot master og ledninger som ser ut til å stige opp av horisonten og kommer mot oss.
Ull og uendelighet
Det er Larssens verk Everything that has existed, exists, or will exist som virkelig knytter utstillingen sammen, og det på en svært særegen måte. Verket består av ikke mindre enn 3,5 mil (javisst,35 000 meter) svart farget ulltråd.
Ulltråden er manuelt surret rundt de indre veggene i Kunstforeningens andre etasje, og er strukket til bristepunktet. Verket er i seg selv svært skjørt, men samtidig sterkt. Den svarte trådens nærvær er påtrengende, det er det første man legger merke til når man kommer opp i utstillingsrommet. Verket sørger også for at man her kan ta i bruk en del av utstillingsarealet som kanskje ikke ellers er så lett å naturlig integrere i en utstilling, så som trappeavsats, døråpninger – dette ingenmannslandet mellom salene.
På avstand kan garnet se ut som ledninger eller kabler i en klase strukket fra det ene rommet til det andre. Verket har tilsynelatende ingen klar begynnelse eller slutt. Uendeligheten blir materialisert av noe så enkelt og dagligdags som ullgarn. Fascinasjonen over dette gjør at verket kan få en til å vandre rundt i bane i Kunstforeningens lokaler.
Larssen selv er blant annet opptatt av tradisjonene rundt spinning av ullgarn, et materiale som kan fremkalle minner. Selv husker jeg at jeg som liten hjalp min mormor med å nøste garn, ved å holde opp store bunter av ulltråd rundt hendene. Her kan man nesten si at det er veggene i Kunstforeningen som holder den gigantiske kveilen av ullgarn oppe.
Kanskje er dette en banal og i alle fall en høyst personlig assosiasjon, men like fullt tanker som kontrasterer den tekniske og moderne tematikken i Atlas Movie; abstraksjon, ultrafiolett maling, satellitter, ny teknologi.
I Everything that has existed, exists, or will exist utfordrer Larssen et tradisjonelt materiale på en ny og interessant måte. Idéen kan kanskje virke svært enkel, men er virkningsfull. Skyggene som skapes av ulltråden skaper også rom i rommene, og verket kunne gjerne fungert utmerket selvstendig i en egen utstilling.
Ufullendt teatralitet
Kunstnerne er opptatt av film, iscenesettelse og teatralske uttrykk, derav tittelen Atlas Movie. Likevel er det selvsagt ikke snakk om en film, eller en historie, i tradisjonell forstand. Det brukes også scenografiske teknikker som kommer til syne ved å forandre salenes med bruk av gjennom heldekkende farge på både vegger og gulv.
Det teatralske blir synlig ved å lese opp en monolog – satellittens dagbok så og si, men dette forutsetter at man er til stede ved opplesningene. Så lenge de er uannonserte vil det være en fare for å gå glipp av dette elementet. Synd, synes jeg, for det tilførte noe ekstra, noe dynamisk, til utstillingen.
Manglende sammenhenger
Som utstilling krever Atlas Movie noen runder før den synker inn. Det er ikke åpenbare sammenhenger mellom alle verkene, og tittelen er heller ingen klar fortolkningsnøkkel. Det er minimalt med informasjon i utstillingen, og verkene kretser rundt seg selv.
Men nå er heller ikke det åpenbare alltid det mest interessante eller et mål i seg selv. Utstillingen fører derfor til undring og nærmere undersøkelse – det er ikke bare kunstverkene og satellittene som går i bane her. Også betrakteren ender opp med å ta flere runder for å finne sammenhengen eller begynnelsen og slutten. Hvor ender det og hvor slutter det, egentlig?
Atlas Movie skal heller ikke forstås som et narrativ med en klar begynnelse og slutt, men består av flere sanseopplevelser som bringes sammen. Derfor opplever jeg utstilingens forskjellige elementer mer som dekor enn kunstverk. Det vitenskapelige og teknologiske tar tidvis overhånd, og referansene til satellittene, teknologi og vitenskap blir noe repeterende etter hvert. Riktignok slynger Larssens ulltrådverk seg gjennom alle rommene, men likevel skulle jeg gjerne sett enda mer av hennes arbeider i denne utstillingen, og et tydeligere samspill mellom de to kunstnerne og arbeidene deres.
Når dette er sagt, bringer utstillingen tema eller historier som åpner for flertydige lesninger og personlige erfaringer, så vel som sanselige og estetiske opplevelser.
Utstillingen står i Tromsø Kunstforening til 31.12.2011