Nymonteringen av Irma Salo Jæger relief

Irma Salo Jægers “Den Hemmelige Skrift” er nymontert ved Universitetet i Agder, Campus Grimstad, etter lange år på lager. Endelig kan det monumentale verket igjen oppleves på nært hold.

– Spør man om hva andre ting betyr her i livet? Hva betyr et mål, hva betyr en blomst? Ikke et fornuftig menneske vil spørre hva en fuge av Bach betyr?

Slik argumenterte Sigurd Winge, professor ved Statens Kunstakademi, i 1972 i møte med studentene ved Sørlandets tekniske skole som hadde satt seg sterkt i mot monteringen av Irma Salo Jægers relief Den Hemmelige Skrift. Studentene engasjerte seg kraftig mot å få Salo Jægers 19,5 meter lange abstrakte frise i kantina si, de ønsket snarere en trygg og figurativ fremstilling av et sørlandslandskap med måker i metall. Sigurd Winge deltok i et åpent debattmøte om saken arrangert av Norsk Kulturråd, og her talte han til forsvar for Salo Jægers frise og for den abstrakte kunsten generelt.

– Hva er det som gjør at kunst må bety noe? Hva tilsier at kunst må fremstille noe?

Winge prøvde å åpne studentene for muligheten for at det er i det uforklarlige og uforståelige at sansningen av kunst oppstår, i samspillet mellom formene, fargene og lyset. Vi har alle lært å lese, vi har alle lært å lytte til musikk, men de aller fleste har ikke lært å se for sansningens egen del.

En av norsk modernismes mest interessante kunstnere
Irma Salo Jæger vant den åpne konkurransen om å smykke ut aulaen på Sørlandets tekniske skole i Grimstad med sin non-figurative frise i 1968. I 1972 var den ferdigstilt. Aulaen på skolen fungerte opprinnelig både som kantine og som landsdelens storstue der Rikskonsertene og Riksteateret opptrådte. Salo Jægers utsmykning skulle være sentral i dette signalbygget. Kunstneren hadde tidligere smykket ut Svømmehallen i Hammerfest med et lignende abstrakt fargerelieff, og utsmykningen på Sørlandets tekniske skole kom til å bli den andre av en lang rekke offentlige utsmykningsoppdrag av kunstneren i årene som fulgte.

På 1960-tallet hadde Salo Jæger allerede rukket å markere seg som en av norsk modernismes mest interessante kunstnere, hun hadde hatt en rekke separatutstillinger og vist sine karakteristiske fargesterke, geometriske malerier og skulpturer. På sent 1950- og tidlig 1960-tall hadde hun frem for alt arbeidet non-figurativt i grumsete, taktile jordtoner med sterke assosiasjoner til jord og skogbunn, men senere på 1960 tallet kommer de klare, primærfargene sterkere og sterkere til syne i verkene hennes.

Det er de sterke fargene som har blitt hennes varemerke. Solgult, himmelblått og rødt. Så sterkt at det neste gjør vondt for øynene å ta alt inn. Selv sier hun om sitt forhold til fargene:

– Fargene er hele tiden så naturlig til stede overalt at vi ikke legger merke til den. Derfor er det viktig at noen passer på den, tar vare på den. Det er vel også malerens viktigste oppgave.

En fargerik hemmelighet
Den Hemmelige Skrift er et monumentalt verk i emaljeglass i primærfargene rødt, gult og blått, med innslag av hvitt, sort, rosa og skifer. Glasset er venetiansk, med en intens dybdeklarhet. Dette gjør at det skifter stemning og uttrykk etter lyset og årstidene. Fargene er organisert i geometriske felt av ulik størrelse og ulike former som står i dialog med hverandre, noen ganger skjærer fargene mot hverandre, noen ganger harmonerer de perfekt.

I alt består frisen av atten deler som griper inn i hverandre og utgjør en lang, rytmisk sekvens som “leses” som en fargerik, hemmelig skriftrull. Den ligner en skriftpassasje der tegnene er ukjente og umulige å dessifrere. Tegnene kan gi assosiasjoner til et musikkpartitur eller et fragment av en tekst skrevet med fremmede tegn. Man kan få assosiasjoner til Sanskrit, til runer eller muligens til en Fuge av nettopp Bach.

Det hemmelige, mytiske, allmennmenneskelige elementet som preger frisen passer læringsmiljøet den var skapt for: et sted der det hemmelige skal utforskes, der det fremmede skal gjøres kjent. Verket er åpent, og tolkningsmulighetene er mange. Et sted der spørsmål skal stilles og der hele vår komplekse verden burde omfavnes med nysgjerrighet.

Allikevel var det nettopp denne fremmedheten studentene ved Sørlandets tekniske skole ikke likte. De ønsket en utsmykning de kunne forstå ved første øyekast og derfor protesterte de mot Salo Jægers hemmelige skrift. Krefter ved skolen lagde sågar en egen utsmykningskonkurranse, der vinnerutkastet var Knut Yrans relief med måker. Det er underlig at studenter og ledelse ved en høyere utdanningsinstitusjon i 1972, nesten et hundreår etter modernismens gjennombrudd i vestens kunsthistorie, fortsatt skulle protestere mot det non-figurative uttrykk. At de skulle foretrekke en figurativ frise med måker, snarere enn et verk som utfordrer både sanser og intellekt.

Protestene til studentene førte imidlertid ikke frem og frisen ble montert i kantina til Sørlandets tekniske skole i 1972 og måkefrisen ble hengt opp et annet sted i bygget.

Nye uroligheter
Men uroen omkring utsmykningen var ikke over. For å øke akustikken i rommet ble det montert vertikale trebjelker på veggen over frisen, det mørke treverket brøt kraftig visuelt med frisens klare glassfelt og den horisontale leseretningen i verket, og kunstneren var ikke fornøyd med hvordan utsmykningen etter hvert fungerte visuelt. Bruksendringene i rommet gjorde at frisen til slutt ble tatt ned, og etter å ha blitt vist en siste gang for publikum ved Bomullsfabrikkens separatutstilling av Irma Salo Jæger i 1998, ble den plassert på lager.

I forbindelse med etableringen av Agder Distrikshøyskole ønsket man derfor endelig å finne en ny og bedre plassering av Jægers frise, noe som viste seg å være vanskelig da den nye bygningsmassen ikke hadde så lang sammenhengende veggplass. Det samme gjaldt nybygget ved Gimlemoen til daværende Høgskolen i Agder. Man forsøkte en plassering i Vilhelm Kragshall (Vrimlehallen) som i teorien ville være lang nok, men selv om kunstneren var fornøyd med denne løsningen var verken arkitekten til bygget, eller eksperter ved Universitetet i Oslo fornøyde med denne plasseringen – og igjen var verket henvist til lageret.

Endelig ny plassering
Det var først når Campus Grimstad var under planlegging at Den Hemmelige Skrift igjen skulle få sin velfortjente renessanse. Den 20 meter lange veggen i andre etasje på nybygget var en av de første veggene som ble planlagt i den monumentale bygget, en lang skråvegg uavbrutt av dører og vinduer. Man valgte en plassering i høyden som gjør at verket både er synlig fra hovedinngangen og vrimleområdet, samt at det er mulig å bevege seg langs verket på vei til og fra undervisning og arbeid.

Irma Salo Jæger er svært fornøyd med nymonteringen av verket som endelig etter nærmere 40 år etter sin skapelse har fått er verdig plassering i Grimstad og Sørlandets nye storstue til glede for studenter og ansatte. Denne gangen heldigvis uten protester.

Kilde: Erik Dæhlin, Irma Salo Jæger, Press 2002.