Bergen: Utstillingen «Salon Alvøen» på «Prosjekt Alvøen» forsøker å trekke paralleller mellom kunstnere de kaller «faglige dyktige» og salonen i Paris. Men hva er kriteriene til Prosjekt Alvøen?
Når Prosjekt Alvøen inviterer til utstillingen ”Salon Alvøen” med 36 Bergenskunstnere som i følge pressemeldingen ”trekkes fram som faglig dyktige” pirres nysgjerrigheten. I de parisiske salonger var den akademiske tilhørigheten til bestemt skoler et kriterium. De hadde også sine egne strenge hierarkier for hvordan verkene ble hengt opp, for på denne måten å diktere hva som var god kunst, eller den gode smak. Det spennende er selvsagt på hvilken måte norsk samtidskunst kan kommentere en utstillingsform fra 1700 og 1800 tallets akademiske Paris?
Rommene, de tre rommene i galleriet, er fylt av malerier, grafikk og tegninger på veggene, tilsynelatende sortert etter størrelse og/eller type ramme, samt tre skulpturelle innslag, ett i hvert rom. I begynnelsen blir jeg forvirret; tre bilder med liknende rammer ser ut til å være laget av samme kunstner, noe jeg raskt skjønner er galt ettersom kun det midterste er merket med et nummer slik at jeg kan finne frem til tittel og navn.
Etter den første runden i lokalene, bare avbrutt av min 3 åring i trassalderen, blir jeg stående med en litt uavklart følelse. Kvaliteten på verkene spriker. Er dette et bevisst grep fra galleriet, for å unngå en elitistisk fremtoning og fremstå som mer folkelige? Det er for mange verk til å fremstå som en gruppeutstilling, og definitivt for få til å assosieres med salongene i Paris der nærmest hver eneste centimeter av veggene var dekket med malerier. Hvorfor er akkurat disse trukket frem som faglig dyktige?
Jeg har dessverre en fornemmelse av at enkelte av de inviterte kunstnerne ikke akkurat har levert kremen av sin produksjon.
Når jeg går den andre runden for å fotografere trer imidlertid mange av de ”faglig dyktige” tydeligere frem. Tom Kosmo`s lettere absurde portrettgalleri, 3 portretter, innrammet i snirklete svarte rammer fremstår som aktuelle fordi de rommer både gammel teknikk og estetikk, men har et forfriskende uttrykk. Et forlatt sjakkbrett hengende på veggen som et annet maleri fremstår også nærmest som en kommentar til temaet for utstillingen, Salongen. Et tredimensjonalt og horisontalt objekt som sjakkbrettet med sine brikker er gjort om til et vertikalt, hengende objekt for å passe inn i ”salongen”. Jeg kan banne på at kunstneren, Sam Iravanian, har satt brikkene på brettet i en avgjørende posisjon uten at jeg kan nok om sjakk til å forstå hva.
Lisa Him Jensen og Knud Young Lunde har skulpturert et slips på et klesstativ på en underfundig og humoristisk måte. Geir Opdal deltar blant annet med en blyanttegning av høy teknisk kvalitet som viser en fillete kjempe; en blanding av en slags robot og folkeeventyrenes klassiske troll. Liv Midtbø sin tvetydige, spiralformede skulptur i brun keramikk minner samtidig om et slags sneglehus og en karikert hundebæsj, både vakker og morsom. Solvor Holand og Roy Arild Nilsen har stilt ut platene til maximalistiske tresnitt de har laget sammen som i sin suggererende intensitet kan minne om Pushwagners fantastiske strek, bare mindre dystopiske.
Det er i det hele tatt mange sterke kunstnerskap presentert i denne utstillingen! Spørsmålet blir allikevel hva hensikten er med å vise akkurat disse kunstnerne/verkene sammen? I de parisiske salonger var den akademiske tilhørigheten til bestemt skoler et kriterium. De hadde også sine egne strenge hierarkier for hvordan verkene ble hengt opp, for på denne måten å diktere hva som var god kunst, eller den gode smak. Hva er kriteriene til Prosjekt Alvøen?
Fordi jeg vet hvordan det er å drive galleri og samtidig være utøvende kunstner med dårlig råd slik at en er nødt til å ha en ”pengejobb” ved siden av, forstår jeg hvorfor en så ambisiøs utstilling ikke kan lykkes fullt ut. Det er verken nok tid eller penger til det. Jeg tenker at færre, mer gjennomarbeidede utstillinger kanskje kunne trekke opp kvaliteten og aktualiteten for Prosjekt Alvøen. Jeg må som betrakter stille noen kritiske spørsmål; Er koblingen opp mot Salongene i Paris relevant? Jeg savner en strammere og mer gjennomtenkt regi i henhold til en slik tematikk. Hva er Prosjekt Alvøens strategi i denne utstillingen? Å selge kunst? Å vise et bredt, folkelig spekter av samtidskunst? Å gjøre narr av, eller å aktualisere Salongen som form?
Jeg avslutter denne omtalen med en oppfordring til lokale, regionale, nasjonale og internasjonale institusjoner som forvalter kulturmidler til å støtte de kunstnerdrevene utstillingsstedene slik at de har tid/råd til å gjøre jobben sin. Det ville være til stor glede både innad i fagmiljøet og utad til offentligheten for øvrig.
Les også: https://kunstforum.as/styrke-kunstnerdrevne-gallerier/