Det ellers så minimalistiske gallerirommet SOFT har blitt transformert til en underlig og litt naiv lilleputtverden i Regien Cox utstilling Sky Travellers.
Galleri SOFT har spesialisert seg på tekstilutstillinger, tekstil i utvidet forstand, vel og merke. Dette er også tilfellet i galleriets seneste utstilling, Sky Travellers, der arbeidene av Regien Cox virkelig tøyer tekstilkunstbegrepet.
Forunderlig installasjon
Utstillingen kan kanskje best beskrives som en stor og sammensatt installasjon. Cox har brukt ulike teknikker i en mengde verk: tredimensjonale skulpturer av readymades og gjenbruksmateriale, hengende og stående skulpturer, todimensjonale veggarbeider som tegninger og collage, og store malerier med applikasjoner og sting.
Regien Cox er født i Nederland, hun har sin utdannelse fra Kunsthøyskolen i Bergen med hovedfag i tekstil, og bor og jobber nå i Arendal. Kunstneren ønsker å åpne opp for strange meetings, og det innebærer kanskje likeså mye materialbruken som betrakterens møte med verkene.
Et eksempel på dette er at hun har installert tre bearbeidede betongblandere som skulpturer i utstillingen. Disse ellers så brutalt skitne og bråkete gjenstandene fra byggindustriens sfære har vel kanskje aldri sett så lekne ut før? Sammen har disse tre skulpturene fått tittelen 1125.Winnowing sky travellers, og antyder dermed at de utgjør en serie, eller en egen galakse innenfor kunstnerens univers.
Tre lekne betongblandere
Den ene av skulpturene, Residence, kan sees allerede i vinduet fra gaten, der føttene er strukket slik at trommelen befinner seg høyt under taket, transformert til et fuglerede. Trommelen er dekket av sølvskinnende papir eller folie, og kledd med greiner utenpå. En av de andre tromlene er dekket av 650 små leketøyspingviner i plast som ser ut som de invaderer den nordlige halvkule, der de titter opp fra baksiden av skulpturen.
Den tredje sementblanderen, med tittelen City State, snurrer langsomt (og bråkete!) rundt og inneholder en hel liten verden når man titter inn i den åpne trommelen. Cox har satt sammen et slags verdensteater der inne, hvor små scener utspiller seg side om side.
Her får vi se at det blant annet surrer en sort-hvitt-film på utendørskino, et bylandskap med Eiffeltårnet åpenbarer seg, til og med små lamper lyser og stjerner blinker. Denne indre verdenen er også befolket av små, små menneskefigurer.
Tankeflukt
Jeg får assosiasjoner til barndommens små dukkeskap, der jeg lagde fantasiverdener i ulike rom og etasjer og innredet med bitte små møbler og andre gjenstander for dukkene. Utsiden av trommelen er også dekket av små figurer og mønstre, og skillet mellom den ytre og den indre verden, mellom verdensrom og den fysisk følbare verden, og mellom fantasi og virkelighet blir utydelig.
Denne miniatyrplaneten og det forunderlige rommet utenfor gir plass til ettertanke, og som betrakter blir man for en stakket stund med på en reise ut av virkeligheten på en kjedelig dag i den endeløse januar måned.
Calder som inspirasjon?
Hvor enn en måtte snu seg i galleriet henger det skulpturer fra taket, satt sammen av gjenbruksmateriale, leketøy, metall og tekstil, og disse danner underlige sammenstillinger og former. Noen henger lett tilgjengelig rett foran nesen på oss, andre høyt under taket som små utilgjengelige planeter.
Enkelte av verkene kan beskrives som uroer (eller mobiler) og minner om Alexander Calders kinetiske skulpturer. Calder benyttet ulike materialer i sine skulpturer, og fikk dem til å sirkle, gynge og bevege seg i rommet. På samme måte tar også Cox i bruk ulike gjenstander og materialer, her er både tekstil, plastleketøy, skrot og annet udefinerbart satt sammen til skulpturer.
Andre skulpturer etterligner abstrakte former i Calders ånd, enkelte blir som planeter eller konstellasjoner av stjerner som svever i rommet. Noen av skulpturene virker harde og utilgjengelige, som knuter, andre gir et mer gjestmildt uttrykk. Flere av verkene gir samtidig et skjørt inntrykk, som en skulptur som er satt sammen av papirfly. En påminnelse om vår skjøre tilværelse?
Himmelreiser – i overført betydning
Tittelen på utstillingen gir oss en idé om hva dette handler om, en reise i både tid og rom, fantasi og virkelighet. Ut fra verksoversikten forstår jeg at verkene tilhører hver sine serier, og med et tall som angir hvilket forhold eller hierarki disse verksseriene står til hverandre.
Med andre ord henger alt sammen og skal betraktes som en helhet, fremfor enkeltverker. Cox skriver dette selv på sin hjemmeside: “Det er ikke lenger det ene eller det andre, det er alt på en gang”.
Tittelangivelsen er umiddelbart litt forvirrende, fordi hvert verk tilhører en større enhet, som i sin tur utgjør en større enhet. Verkene kan ha titler som små dikt eller fortellinger innenfor fortellingen: A little moon sending a history of love in light blue lines into space increasing spin time by his own activity er for eksempel tittelen på en av skulpturene som henger fra taket. Det fungerer imidlertid utmerket å dukke inn i Cox forunderlige univers helt på egen hånd, uten å måtte klamre seg til verkslisten.
Fantasifullt og naivt
Ifølge galleriets pressemelding er utstillingen basert på kunstnerens eget kunstneriske univers som hun har kalt The MUSt – Meetings in the Universe of Strange. Nå har vel enhver kunstner sitt eget univers, og jeg føler at akkurat denne beskrivelsen etter hvert er blitt litt av en klisjé. Ikke desto mindre er det ellers så minimalistiske gallerirommet blitt transformert til et underlig og tilsynelatende litt naivt univers.
Utstillingen oppleves imidlertid som mer kompleks enn man tror ved første øyekast, og den krever et nærmest folketomt galleri for å kunne oppleves best mulig. Det spørs om ikke alle utstillingens elementer hadde kommet mer til sin rett i et annet rom, men utstillingen som sådan fremstår som et univers der alt på underlig vis henger sammen.
Utstillingen åpnet 12. januar og vises frem til 12. februar.