Erlend Høyersten ser ikke opp til Nasjonalmuseet. Bergen kunstmuseum skal fortelle historier som beveger verden, – og Bergen.
Erlend Høyersten
– Her kommer det helt klart endringer…
Erlend Høyersten ser utover sitt nye kontor i Bergen Kunstmuseum. Han referer til maleriutvalget på veggen, men også Bergen Kunstmuseums profil.
– Echoff hadde sin profil og var dyktig på den. Jeg er tilhenger av en ganske annen profil. Da vil jeg understreke at vi skal jobbe annerledes enn de fleste norske museer. Både i forhold til hvordan vi bygger organisasjonen og hvordan vi som team tenker langsiktig.
Han mener et problem i norske museer er at det ofte er en kurator som tenker alt.
– Det betyr ikke nødvendigvis at de produkter vi leverer vil være mer gjennomtenkt, men de vil ihverfall være gjennomtenkt av flere. Så skal det sies, jeg skal sette mitt preg på denne institusjonen.
– Ditt preg, det er jo naturlig å tenke på hva du gjorde på Sørlandets Kunstmuseum…
– …Ikke så fort, forutsetningene i Kristiansand var ganske forskjellige. Her har vi en utrolig sterk samling, vi har en god kunsthall, et godt universitet og et godt akademi. I Kristiansand så jeg en mulighet til å bli et ledende museum innenfor norsk samtidskunst. Selvsagt er målestokken i Bergen større. Bergen Kunstmuseum skal ha en soleklar nordisk posisjon og en internasjonal profil.
– Tør jeg kalle Nasjonalmuseet en konkurrent?
– Når man jobber ved Bergen kunstmuseum bør man ha ambisjoner om at det skal være det viktigste museet i Norge, men jeg skal ikke foreslå et navnebytte.
– Det er altså relativt nytteløst å spørre hvilke museer dere ser opp til?
– Kanskje det største problemet i norsk museumsverden er at det er for lite nytenkning. Museene bekrefter ofte kun konformitet. Jeg mener vi skal dømmes ut i fra om det vi gjør er nytenkende, slik at vi ikke bare blir en skygge av rikere museer. Når det er sagt er det klart at museer som har klart å fornye seg selv inspirerer.
Så er et faktum etablert. Da Nasjonalmuseets styre hentet direktøren for det mer vellykkede museet i Bergen til Oslo tenkte de muligens at konkurransen ville ta slutt. Men styret i Nasjonalmuseet kan ta feil. Konkurransen mellom de to museer har knapt begynt.
Skape et smykkeskrin
– Jeg velger å se de tre byggene som en helhet. Tidligere mener jeg at det ikke var fullt ut gjennomtenkt. Museet var veldig preget av modernismen, eller la meg kalle det museums paradigmet modernismen. I det man gikk rundt i museet tenkte man: «her var det et godt verk, her et til, og så mye luft. En white cube som er kronologisk bygget opp – originalt»
Høyersten vil derimot forsterke de tre museenes egenart.
– Ta Rasmus Meyer, der har du en skattekiste. Jeg vil forsterke det «Rasmusmeyersque». I denne samlingen har vi bedre Munch enn Munch museet, men vi må også fortelle en bedre historie. Kanskje skal vi henge i salonoppsett, poenget er at bygget skal være historisk rikere. Da må vi fokusere på detaljer og formidling.
For Høyersten handler det om å vise en måte å tenke på kunst. Vise et paradigme som formet en tid, men da må man forsterke paradigmet.
– Det innebærer at utstillingen skal være kronologisk og den skal konkludere. Jeg kaller det en leksikalsk oppbygning av en utstilling…
Et meget stort essay
-… denne leksikalske fremstillingen skal komplimenteres av Lysverket. Lysverket består av syv ganske klart definerte fløyer. Hver fløy tenker jeg å bygge opp som et essay. Det betyr at hver fløy skal fortelle en historie. Historien skal være undersøkende, gå i dybden, men i motsetning til Rasmus Meyer skal den ikke konkludere.
– Jeg vil ha en Dahl-fløy, men den skal være mer vitenskaplig enn i dag. Kanskje skal den kun fokusere på en del av hans karriere. Dette har vi ikke bestemt ennå. Ja, så skal jeg begynne å male salene.
– Vi har fantastiske ikoner. Kan noen fortelle meg hvorfor de skal henge på hvite vegger? Disse ikonene var en gang i tiden kanskje noe av det sterkeste mennesker så. Denne historiske konnotasjonen vil jeg ha frem. For at publikum skal oppleve den samme sensasjonen idag må vi gjøre grep.
– Så du vil kanskje bruke mer scenografi?
Vi skal bruke scenografi og lys, det som skal til for å skape oppmerksomhet.
Et naturhistorisk museum…
Vi snakker om å skape en relasjon til fortiden, men det stopper ikke der. Høyersten vil skape en relasjon til teknikk og økonomi. Første etage, der museet idag viser samtidskunst, er i følge Høyersten vanskelige saler å vise kunst i. Han vil derfor bruke dem til å formidle kunstens plass i sin samtid, eller hvordan samtiden påvirket kunsten.
– Jeg vil lage et teknisk museum. Inn skal realfag og økonomi. Vi skal fokusere på hvordan tekniske forhold påvirket kunsten.
– Og her kommer mange spørsmål. For hva betyr det for kunsten at realistene gikk fra å male mørk bakgrunn til hvit? Hva betyr det at man får inn syntetiske pigmenter? Hva betyr det at lerretet blir funnet opp?
– Norge hadde en gullalder innen kunsten fra 1870 til 1900 tallet. Det var også en periode hvor Norge var blant de stater i Europa med sterkest økonomisk vekst, og Oslo vokste fra cirka 70.000 innbyggere til 240.000 innbyggere. Kunne det vært en historie du ville fortalt?
-Ja økonomi er viktig. For hvilke premisser er det som har ligget til grunn for kunstnerisk utfoldelse? Økonomisk vekst er en av dem. Men samtidig har kunsten vært knyttet til en klasse. Jeg vil prøve å belyse hvorfor mange mennesker fremdeles ser på kunst som noe elitistisk. Det er en av Norges mest seiglivede historier.
Museet for samtidskunst
På det ytterste museet, Stenersen museet, vil Erlend Høyersten fortelle forskjellige historier om samtidskunst.
– Dette museet er delt i to deler. Stenersen 1 på 800 m2 og Stenersen 2 på 400m2. Stenersen 2 skal bli vårt samtidskunstmuseum. Det skal ha til felles med Lysverket at utstillingene skal kun stå i tre år.
Høyersten understreker at det er et voldsomt mangfold innenfor samtidskunsten. Han skal ikke fortelle om sine preferanser, men alle samlingspresentasjonen skal ha en klar historie.
– I den første utstillingen tenker jeg å ha et babelsk perspektiv, vise mangfoldet og energien i samtidskunstscenen. Det blir mer Rock n’ Roll.
– Er ikke dette en en anglo-amerikansk historiefortelling? Samtidskunstneren er blitt vår tids rockestjerne og større åpninger er en kjempe happening. Finnes det andre historier i andre land?
– Nettopp, det er det som er fordelen med å bytte ut utstillingene relativt regelmessig. Vi får muligheten til å gjøre fortellergrep. Så kommer det en motpol deretter.
Stenersen 1 skal derimot bli lokalene for temporære utstillinger.
– Her skal vi ha fire større utstillinger i året. Et poeng er å tenke internasjonalt. Men vi skal også ha større bredde enn det det er idag. Vi skal vise både klassisk og samtid innenfor samme program. I sted snakket vi om salonutstillinger, og det er et program vi har tenkt å iverksette innenfor de temporære utstillingene.
Høyesten mener det er viktig med bredde innenfor de temporære utstillingene. Det gjør at man ikke lærer opp publikum til å akseptere en bestemt smak.
– Jeg mener vi må utfordre både publikum og institusjonen. Slik havner vi ikke i et fasttømret mønster. Når vi gjør internasjonale samtidsutstillinger er det derfor viktig at vi gjør det med vår egen stemme. Da er vi ikke med på å bygge opp steriotopier.
Intet postmodernistisk prosjekt
– Fokuset på historiefortellingen går igjen i din tenkning. Det virker som en annen tenkning enn å blande historisk kunst med moderne kunst…
– Jeg har ikke noe postmodernistisk prosjekt. I all hovedsak synes jeg den type utstillinger du beskriver ofte blir overfladiske. Det er gjort før, og prosjektet blir å forsøke og gjenskape, eller etterligne, en bestemt utstilling som fungerte. Vårt poeng er at vi må være synlige på mange arenaer slik at vi bygger varige relasjoner til byen.
Høyersten peker på at Tårnsalen skal innarbeides som et rom for forskjellige typer foredrag.
– Det er viktig for oss at vi trekker forskjellige typer mennesker inn i museet, ut i fra forskjellige kontekster.
En emosjonell kunnskapsinstitusjon
Det er imidlertid viktig for Høyersten å fremheve at Bergen Kunstmuseum er en kunnskapsinstitusjon.
– Jeg vil gi det et godt eksempel på hvordan jeg tenker. Vi var nettopp innom opplevelsesindustrien. Jeg vil heller snakke om erfaringsindustri. Det er åpenbart at vi skal ha opplevelser, men det er viktig at disse bygger på kunnskap. Nå er det slik at kunnskap ikke kun tilegnes ved å lese, nei man tilegner seg mye kunnskap på gjennom opplevelser og erfaring.
Han understreker at hans fokus på historiefortelling bør settes inn i denne sammenheng.
– Den sterkeste typer opplevelse er den emosjonelle opplevelse. For å skape opplevelsen, som igjen formidler kunnskap, må vi berøre. Derfor må våre utstillinger basere seg på å bygge relasjoner til publikum. Når relasjonen er bygget formidles kunnskapen gjennom historier.
Høyersten mener med relasjoner at publikum skal ta en aktiv del i museet prosjekter.
– I Stenersen Museet er det i første etasje idag et maleriverksted. Det skal vi flytte. I stedet skal vi bygge en gjennomsiktig tenketank, med bibliotek, hvor folk kan lære, forske og diskutere kunst.
Og ved Tenketanken var det fristende å avslutte intervjuet. Det passet så godt på Erlend Høyerstens museum. Der biblioteket er en passiv aktør i samfunnet er tenketanken (tankesmien, red.anm) en aktiv aktør som søker å forandre og gå i dialog med den verdenen den opererer i. Akkurat på samme måte skal Bergen Kunstmuseum interaggere med verden. Med slike visjoner ville det vært en selvmotsigelse å åpne et bibliotek.