Kunstvirkeligheten forandret seg, men Høstutstillingen forble den samme og mistet rollen som premissleverandør. Årets høstutstilling viser tegn til å tilpasse seg den nye virkeligheten.
Denne helgen går Statens Kunstutstilling, eller Høstutstillingen, av stabelen for 122 gang siden opprettelsen i 1882. Kunstkritiker i NRK Jan-Ove Steihaug skrev i fjor om at ”Hverken kunstnere eller kritikere tar den helt på alvor, den fortsetter å rulle ene og alene ut fra sin egen populistiske logikk.” Kunstkritiker og kurator Tommy Olsson var heller ikke nådig i Morgenbladet året før da han hevdet at Høstutstillingen burde vært avskaffet for hundre år siden. Han gadd ikke engang å gå å se utstillingen. Konklusjonen hans var at all kunst som ender opp på Høstutstillingen dør.
Tidligere kunne det å delta på Høstutstillingen sette fart i en kunstners karriere, men som sitatene viser har det i de senere år blitt stilt spørsmål om det egentlig gjør mye forskjell om man er med her eller ikke. Blant kunstnerne kan det virke som det er vel så viktig eller viktigere å stille ut på institusjoner som Oslo Kunstforening og UKS. Selv om det ifjor var rekordhøyt søkertall på 1815 kunstnere, virket det som mange toneangivende kunstnerne ikke engang tok seg bryet med å søke.
En grunn til at Høstutstillingen kom i den begredelige posisjonen kan være at virkeligheten forandret seg, men Høstutstillingen forble det samme. En tydelig endring er at det har vokst frem mange nye visningssteder over det ganske land de siste ti årene. Galleriscenen er sterkere enn noen gang og flere museer som er opptatt av samtidskunst er kommet til. Samtidig har OCA etablert seg som en sterk stemme. Det har rett og slett blitt mer konkurranse. Felles for flere av de nye aktørene som kniver med Høstutstillingen er at de har en klar profil. Høstutstillingens form som henger igjen fra salongutstillingene på 1800-tallet kan sånn sett oppleves som en foreldet utstillingsform som fremfor å fremheve de virkelige gode kunstverkene drukner dem i en masse av svake og middelmådige verk.
Denne hypotesen underbygges av diskusjonene i kunstfeltet om Høstutstillingen. De siste årene virker det som om den dreier seg mer om formen enn om enkeltverk i utstillingen. Få husker hvem eller hva som ble stilt ut under Høstutstillingen i fjor, men det som blir trukket frem igjen og igjen er den manglende evnen til å belyse både sterke trender, den reelle bredden og positive tendenser.
Med andre ord virker det som Høstutstillingen mistet sin funksjon som premissleverandør fordi den ikke har hatt noen klar retning. Siden den skal være representativ og vise bredde tar man inn kunstnere flest og viser dem for folk flest. For det er nettopp det som er premisset til Høstutstillingen å ”lage en bred representativ utstilling som gir uttrykk for et tverrsnitt av norsk samtidskunst”.
Det virker som et umulig premiss, hvis ikke man skal henfalle til populisme. Heldigvis kan juryen gjøre grep innenfor sitt mandat. Ifjor ble Høstutstillingen beskrevet som bedre enn på lenge, og i år kunne juryleder Ingird Toogood Hovland fortelle at det var flere unge, etablerte kunstnere som søkte om utstillingsplass.
Utstillingen som åpner i morgen er heller ingen ren misære. Juryen har tatt høyde for å gi plass til enkeltkunstnerne og inkludere flere verk av samme kunstner der det føltes fornuftig. Resultatet er en Høstutstilling som ihvertfall forsøker å stable seg på beina. Og som minner mindre og mindre om en tradisjonell salongutstilling. Om det betyr at Høstutstillingen igjen kan være en premissleverandør for samtidskunsten er uvisst, men det viser i det minste en re-orientering i forhold til nye premisser. Så er spørsmålet om endringene er store nok, og om man klarer å overvinne en kritisk kritikerstand.