Institusjonsanmeldelse: KINOKINO i Sandnes som åpner idag fremstår som en gjennomtenkt og intelligent institusjon hvor formidling, kvalitet og kunsten faktisk står i fokus.
Institusjonsnavnet er tatt fra det gamle neonskiltet fastmontert på byggets eksteriør ved hovedinngangen. Bygget, Sandnes gamle rådhusteater, er fra 1941, og er tegnet av Gustav Helland og Sverre Brandsberg Dahl. Som gamle Sandnes kino er det nye senteret for film og kunst allerede trygt forankret i lokalmiljøets felles kulturelle hukommelse. Utfordringen som nå står for døren er om KINOKINO klarer å spille videre på disse strengene samtidig som institusjonen stadfester og utvikler sin egen identitet.
Alt tyder på at KINOKINO vil lykkes med det. Formidlingsprogrammet vitner om institusjonsledelsens klare ambisjoner om å etablere senteret som en tydelig samfunnsaktør hvor debatt, aktualitet og interaksjon med alle målgruppene står sentralt. Man aner Litteraturhusets formidlingsstrategi som vektlegger dialog og reflektert publikumsdeltakelse – en strategi som forutsetter respekt for publikum. Dersom institusjonen greier å imøtekomme sine egne idealer for formidling på lang sikt, er det sannsynlig at KINOKINO vil kunne tilby regionen noe ekstraordinært i form av kunst og kultur.
Et perspektiv KINOKINO har valgt å vektlegge i sin strategi og fysiske utforming er den digitalisterte formidlingen. Her viser institusjonen evne til å se forbi glansen av det digitale og holde innholdet sentralt. Videre er det en lettelse å finne en institusjon som på en fornuftig måte klarer å integrere det digitale i sin virksomhet, uten at det overstyrer det faglige inntrykket eller dominerer institusjonens fysiske utforming. Det som finnes av det digitale er lite, men gjennomtenkt.
Det er også befriende å se at ledelsen og programkomiteen tar målgruppenes praktiske behov på alvor. For eksempel er det tenkt at de verkene som forutsetter fysisk berøring skal tilrettelegges for barn og unge. Her viser KINOKINO vanlig folkevett. Noen ganger skal det ikke mer til enn en liten trapp for at alle kan oppleve verkene.
Man får selvsagt ikke til alt. Den digitale formidlingsteksten som er projektert i utstillingssalen er noe lys og liten i skriftstørrelsen for å imøtekomme behovene hos noen besøkende. Selv om det er lite sannsynlig at disse gruppene kommer til å utgjøre hovedandelen av institusjons besøksmasse, kan man ikke forvente at alle besøkende vil finne formidlingsteknologien eller det webbaserte informasjonsmaterialet like enkelt å navigere i.
I den universelle utformingens tid byr det snart 70 år gamle bygget på noen konkrete fysiske utfordringer. Den største kinosalen, hvor verket Soundtrack of Your Night (Rakett) vises i anledning åpningen, vil for eksempel rullestolbrukere kun få oppleve fra øverste avsats. Lave trinn fra repos til repos vil også by på praktiske utfordringer for den mest trygge besøkeren. Når lyset senkes har man ikke lenger stolrader å orientere seg etter, nå som alle stolene er fjernet.
Men man ser gjerne forbi dette, for i rommets nakne tilstand blir stedets autentisitet forsterket. Avskallinger i taket vitner om mange års bruk selv om lerretet er nytt. Det lukter tross alt fortsatt gammel kino – bonet linoleumsgolv, halvstøvete vegger og oljet trevirke. Åse Løvgren og Karolin Tampere, kunstnerne bak Rakett, har bevisst brukt disse sanselige elementene i deres verk. Her er den visuelle filmen tatt bort, mens publikummernes yndlingsfilmmusikk inntar hovedscenen. Verket gjenskaper filmens og kinoens magi gjennom betrakterens nostalgiske erindringer og levendegjøring av kinosalens arkitektoniske utforming ved hjelp av lys og skygge.
Åpningsutstillingen som er kuratert av Susanne Christensen spiller videre på denne sanselige opplevelsen av kino som sted og samspillet mellom film og kunst. Spesielt verket Paradise Institute til Janet Cardiff og George Bures Miller som er montert i storsalen åpner for et reflektert møte med film, kunst og skjæringsfeltet mellom film og kunst. De øvrige verkene i åpningsutstillingen er få, men viser et bevisst forhold til de sentrale problemstillingene rundt kunst og film. De er stramt montert i resten av bygget, noe som gir verkene ekstra plass for å spille på byggets utforming og tidligere rolle som kino. Det er nok plass til å få dette til rent praktisk – storsalen har et utstillingsareal på hele 420m2 og er sannsynligvis blant de størst salene i regionen. Men man undres om det kanskje er for mye luft mellom verkene. Dette er en institusjon som virkelig setter formidling i fokus, og uten den stadige strømmen av formidlingsaktiviteter som er planlagt kan institusjonen fort tape den vanlige besøkerens interesse.
Det nye senterets autentisitet er til å ta og føle på. I den grad man har tatt grep i den fysiske utformingen har det vært for å tilbakeføre bygget og interiøret til det originale. Til tider er det uklart hvorvidt dette har vært med intensjon om å spare penger eller å gjenskape stedets aura, men til syvende og sist er akkurat det ubetydelig. Spor av et tiårs slitasje i seteryggene i kinosalene i underetasjen vitner om stedets identitet. Bygget og senteret fremstår i dag som oppriktig, ærlig og i takt med sin fortid og fremtid.
Det vil være lett for institusjonens autentisitet å vippe over til det banale og dermed for KINOKINO å fremstå som en parodi av seg selv. Samtidig vil det være vanskelig for institusjonsledelsen å leve opp til det løpet man indikerer til i både åpningsutstillingen og formidlingsprogrammet. Utstillingen, programmet og institusjonen for øvrig slik det fremstår i dag er et vitnesbyrd om de ansattes samlete kompetanse og Sandnes kommunes satsingsvilje på kunst og kultur. Vi gleder oss allerede til hverdagen.
Foto: Kim Laland