Nationalmuseum i Stockholm har plassmangel og skal rehabiliteres. For å komme i dialog med publikum avholdes utstillingsserien ”Arbete pågår” hvor museet ser til tradisjonen for å fornye presentasjonen av kunst.
I likhet med vårt eget Nasjonalgalleri har Stockholms Nationalmuseum behov for modernisering og økt utstillingsplass for å vise de mange verk som stadig oppbevares i magasinene. Det er derfor interessant å kaste et blikk på vårt nabolands forhold til den samme tematikken, og observere hvordan de løser en lignende problemstilling.
Begge byggene stammer fra siste halvdel av 1800-tallet og byr derfor på mange av de samme utfordringene ved restaurering. Mens våre norske politikere i første omgang raskt forkastet muligheten til å modernisere og utbedre bygningen, har de i Sverige en annen holdning til sin kulturinstitusjon. Der ligger fokuset på hvordan museet kan renoveres uten at det går ut over bygningens egenart. I forbindelse med planleggingen av museets oppussing figurer denne sommeren en annerledes utstilling ved Stockholms Nationalmuseum; ”Museum i nytt ljus”.
Utstillingen er den første av en serie utstillinger i prosjektet ”Arbete pågår” der nytenkning står på agendaen. Gjennom dette prosjektet ønsker Nationalmuseum å undersøke hvordan samlingen kan bli utstilt i et renovert bygg. Prosjektets første utstilling har temaet lys og bevegelse, og presenterer skulptur på en innovativ og ny måte. Også her er en tankevekker for vårt Nasjonalgalleri som på alle måter har nedprioritert utstillingen av, og fokuset på, den plastiske kunsten. Det kan i denne sammenheng nevnes at det svenske Nationalmuseum har beholdt utstillingen av sine gipsavstøpninger i trappehallen. Gjennom prosjektet ønsker museet å undersøke nye måter å utstille samlingen på i det fremtidig renoverte bygget. Bare en brøkdel av denne er i dag del av museets utstilling. I fremtiden håper de å få muligheten til å vise flere kunstverk gjennom mer varierte former for utstilling
Utstillingen ”Museum i nytt ljus” eksperimenterer med utstillingsformen samtidig som det utforskes måter å kombinere fortid og nåtid på i en meningsfull sammenheng. I tidligere tider ble museene skapt med tanke på at kunstopplevelsen skulle forsterkes ved kunstverkenes relasjon til omgivelsene. Ulike rom med ulik dekorasjon var tiltenkt forskjellige typer presentasjon av kunst.
Gjennom årenes løp har museene endret karakter, og de ulike rommene har blitt mer og mer like i utseende og formål. I tråd med ideologien til ”the white cube” har vinduer blitt tildekket og skillevegger satt opp. Denne kliniske utstillingsformen utviklet seg i takt med det moderne maleriet og er derfor ikke et naturlig miljø for presentasjon av eldre kunst, eller skulptur for den saks skyld. Nettopp disse virkemidlene som kjennetegner det moderne utstillingsrommet har nylig blitt fjernet i lokalene som rommer utstillingen, og åpenbarer vakkert dekorerte saler fra 1800-tallet.
Utstillingen er fordelt over tre lokaler, og blir introdusert til deg ved en mengde nærbilder av ulike detaljer på skulpturene; en hånd, en nakke, et ansikt. Oppfordringen er klar; se på skulpturene! Undersøk dem fra ulike vinkler og let etter de skjulte detaljene! Dette første rommet fungerer som en gang der det i enden troner en voldsom installasjon av byster og modellerte hoder plassert på stillas i ulike høyder. Utstillingsformen viser et mangfold av uttrykk og materialer innen samme sjanger utført i ulike tidsepoker. Samtidig viser bygningsstillaset til museets nære fremtid som byggeplass og til målet med renoveringen, som er å finne nye måter å utstille museets store samling. Her er også inkludert en skulptur i fraktemballasje som både er en original utstillingsform, samtidig som det viser oss hvor omfattede det er å flytte disse massive verkene, og hvor stor plass det tar å oppbevare dem. Umiddelbart får vi en forståelse for hensynene det må tas i renoveringsprosessen.
I det siste lokalet, en imponerende sal med rødmalte vegger og sjenerøse vinduer, er det kun utstilt figurative verk i marmor som nært sagt alle er rundskulpturer. Fra salens kuppelhvelv skyter søyler av marmor ned i parketten og danner et annerledes landskap befolket av overjordiske vesener. Verkene er trukket ned til betrakteren og plassert på provisoriske baser satt sammen av for eksempel en stabel med sponplater eller en pall. Dagslys flommer inn gjennom vinduene og åpenbarer byens utsikt for de besøkende. Lyset spiller en stor rolle i opplevelsen av skulptur. Med introduksjonen av dagslyset i utstillingsrommet oppfordres betrakteren til å se motivet og figuren med nye øyne, ettersom man tar seg i å undersøke verket fra ulike synsvinkler for å verdsette lysets spill over marmorens buede linjer. Samtidig minnes vi på at det her dreier seg om tredimensjonal kunst, og takket være den gode plassen kan vi med letthet bevege oss rundt verket for å studere dets skjulte og forseggjorte detaljer.
Det er forfriskende med fokus på skulptur, og det er dessverre sjeldent mediet får såpass rommelige omgivelser som dette og ikke blir presset sammen med resten av et museums samling i ett rom. Det er også befriende at museet tør bryte ut av de vante rammene for hvordan kunst skal utstilles, og har valgt materialer som gir assosiasjoner til den fremtidige byggeprosessen. Ikke minst er det oppmuntrende med prosjektets visjon av det oppussede museet der skulptur bader i dagslys, og mangfoldet av uttrykk, farger og ornamenter er gjenopprettet.
Utstillingen formidler på en vellykket måte utfordringene og mulighetene ved renoveringen av bygget. Det er som kuratorene ved Nasjonalmuseum ønsker å innvie oss i sin hverdag der de inviterer oss inn for å ta del i prosessen med eksperimenter nytenkningen har ført til.