Etter høststorm og deretter gjenoppbygging, er det denne helgen duket for gjenåpning av det unike kulturprosjektet SALT på Sandhornøy i Nordland.
Arctic Pyramid. Foto: Marte Antonsen
Det er en klar og kjølig augustkveld høsten 2014. Lonnie Holley står på stranden på Sandhornøy med en gjennomsiktig plastpose i hånden som han nettopp har hentet ut fra en søppelkasse. Så tar han posen og trer den over hodet, mens han forklarer at egentlig er det vi som kveler oss selv, og at vi som sivilisasjon kan velge å ta hodet ut av posen om vi vil. Holley tar hodet ut av posen igjen.
Det var Helga Marie Nordby som inviterte Lonnie Holley til Norge til åpningen av Salt 29. august i fjor. Initiativtakeren bak kunstakademiet i Tromsø og kuratoren fra LIAF har sammen med Erlend Mogård Larsen igangsatt en av sine mest ambisiøse prosjekter hittil: en kulturfestival som med utgangspunkt i de arktiske områdene ønsker å skape en annen tilnærming til allerede kjente utfordringer som blir mer og mer synlige og aktuelle; temperaturen øker, isen smelter og interessen for råmaterialer i nordområdene er større enn noensinne.
Det første året skal Salt holde til på Langsanden på Sandhornøy, en øy utenfor Bodø, men konseptet er inspirert av de nomadiske urbefolkningene i nordområdene, og i løpet av de neste åtte årene skal konseptet vandre videre til Grønland, Færøyene, Island, Skottland og Russland. Og ikke bare konseptet skal bringes videre, men også alle konstruksjonene som er blitt reist i forbindelse med festivalen. Det vil si, om de holder så lenge. For nærmest som en prøve på konseptets holdbarhet rev den første høststormen bare en måned etter åpningen ned hovedkonstruksjonen, den største fiskehjellen og dermed også ryggraden til hele prosjektet.
Fra åpningen av SALT august 2014. Foto: Marte Antonsen
Når man ankommer Langsanden så forstår man raskt hvor den har fått sitt navn i fra; den hvite rene sanden strekker seg over flere kilometer, og i det man begynner å gå mot de store trekantformede konstruksjonene som er fordelt i det åpne landskapet, føler man seg liten. Det er tre temporære hovedbygg som er blitt reist på stranden, en av dem skapt for å huse utstillinger, en annen benyttes til konserter og som bar, og den tredje er en enorm sauna. Alle sammen er de tegnet av den Bodø-baserte arkitekten Sami Rintala som har hentet inspirasjon fra fiskehjellene, lange tomme trekonstruksjoner som i flere av de arktiske landene tradisjonelt benyttes til å tørke fisk. Noe lenger borte fra disse byggene finner man noen mindre hytter som nærmest fremstår som skulpturer i landskapet, også utviklet av Rintala. Mindre synlig er Njallaene der de er flettet inn i landskapet mellom busker og trær, de sameinspirerte teltsledene skal huse overnattende gjennom vinteren.
Nordby og Mogård-Larsen har jobbet intensivt med å skape en atmosfære hvor naturen og omgivelsene får dominere. Helga-Marie Nordby sier at hensikten med å invitere kunstnere som var fremmede for det norske landskapet og kulturen nettopp var å åpne for nye tolkninger og måter å representere nordområdene på. Det merker man også når man ser Yang Fudong sitt arbeid The Light That I Feel, det er en verden vi kjenner godt sett med nye øyne. Verket består av en åtte-kanals videoprojeksjon som vises i åtte videobokser, hvorav syv er plassert i den største fiskehjelle-konstruksjonen og den siste, rett utenfor. I dagslys kan arbeidet kun oppleves inne i videoboksene, mens når det er mørkt er projeksjonene også synlige fra utsiden, og det stedspesifikke arbeidet kan oppleves med de omgivelsene det er skapt i som kulisse. De åpne veggene på fiskehjellen fungerer som en ramme som skiller mellom det konstruerte og det naturlige. Det er umulig å lese arbeidet uten å betrakte de stupbratte fjellene og havgapet som en del av det. I enda større grad er stillheten på Salt påtrengende. Alle lyder, nesten uansett hvor høylytte, blir oppslukt av den. I Fudongs arbeid får den samme stillheten dominere. Det er ingen dialog, og han benytter seg kun av et subtilt lyd-uttrykk som glir inn som en naturlig del av lydbildet på Sandhornøy.
Yang Fudong, The Light That I Feel
Yang Fudong sier selv at de syv første videoboksene representerer stjernene man ser i Karlsvogna, mens den åttende projeksjonen representer polarstjernen. I Fudongs arbeid gjenopplever vi både landskapet og arkitekturen fra området rundt og på Langsanden, men det menneskeskapte er blitt noe fremmed og unaturlig, som en verden som vi fortsatt ikke kjenner til, eller som en verden vi må gjenoppdage på nytt. Karakterene i filmen utforsker landskapet gjennom kjente objekter som vekker nostalgiske assosiasjoner, de utforsker og leker seg i den nye verdenen. Lyset som Yang Fudong forteller han opplevde i det han ankom Sandhornøy, og ikke minst fraværet av mørket ble grunnlaget for hans arbeid for Salt. For selv om stedet er nytt for den kinesiske kunstneren er Fudongs fremgangsmåte lett gjenkjennelig. Det er det samme nøkterne poetiske og svart-hvite bildet som han er kjent for, derimot skaper det klare sommerlyset denne gangen et annet uttrykk som forsterker inntrykket av at man befinner seg i en annen verden. Om erfaringen fra Sandhornøy forteller Fudong at den gjorde dypt inntrykk på han, «dette landskapet forandrer ditt livsperspektiv uten at du selv merker det». I The light that I feel kommer denne forandringen til uttrykk som et håp om en ny start. På den måten trekker Fudong paralleller til hans tidligere arbeider som ofte tematiserer de helt eksistensielle spørsmålene ved det å være menneske.
Fra Fudong til Holley er avstanden nokså stor. Hos begge kunstnerne har man inntrykk av at de leser og forstår omgivelsene intuitivt og bruker denne tolkningen som grunnlag i arbeidene. Men der hvor Fudong er beskjeden og subtil, er Holley direkte og klar i sitt uttrykk. Til Salt er det musikeren Holley som er blitt invitert, mens det i USA egentlig er de skulpturelle arbeidene han er mest kjent for, de siste tiårene har han gått fra å være en ukjent outsider til å bli en velrenommert folkekunstner, på vei til å bli et kult-symbol.
Lonnie Holley. Foto: SALT
Langsanden er på ingen måte et naturgitt sted å finne Lonnie Holley. Hans ytre fremtoning gir heller ikke et inntrykk av at dette er et sted han har noen naturlig tilhørighet til, forståelig nok for en mann som er vokst opp i Alabama, USA med 26 søsken under ekstremt fattige og turbulente forhold.et som knytter Holley til Langsanden på Sandhornøy er hans autentiske forhold til naturen, og hans ønske om å dele, eller kanskje er det riktigere å si forkynne, sitt budskap om hvor sårbare våre omgivelser er og viktigheten av at vi endrer vår adferd i og ovenfor naturen.
Nå setter Holley seg på huk og graver frem en gjennomsiktig plastbit fra det som ligner en liten bekk i sanden. Han forteller om plastbitens reise fra den er blitt kastet bort til den har kommet hit, og om hvor den er på vei hen – til havet. Selv om han ikke har gått på scenen får jeg inntrykk av at han allerede har begynt sin performance på Salt; alt han ser og opplever blir umiddelbart en del av hans naturlige men intense, improviserte univers. Tross at han befinner seg på en fremmed plass vet han godt hva han snakker om. Lonnie som vokste opp under ekstrem fattigdom i Alabama baserer mesteparten av sine skulpturer og installasjoner på funnet materiale, på søppel som ingen andre ser noen verdi i lenger. På samme måte er musikken hans mer som en tonesatt strøm av inntrykk og erfaringer, en abstrakt form som samtidig er presis i sitt uttrykk og innhold. Det er ingen tvil om at han er bevisst hva han gjør; han ber oss innstendig om å tenke over vårt forhold til «mother universe» som han kaller det.
Selv om det er september tar det langt tid for solen å gå ned, men når Holley er ferdig med sin opptreden er det helt mørkt. Ikke lenge etter overtar en DJ scenen, og musikken skifter rytme og innhold. En tung bass drønner ut over Langsanden, gjør sitt beste for å overdøve stillheten. Folk samler seg rundt baren, rundt bålet eller forsvinner ut i mørket. Så blir det stille igjen, stille før stormen som så kom en måned senere.
Ironisk nok er det den stormen SALT vil gjøre oss oppmerksomme på. Klimaet som blir en trussel om vi ikke forstår at vi må forholde oss til temaet på en aktiv måte. Men selv om fiskehjellen ble revet ned består SALT videre, en erfaring rikere.