I den nyeste utgaven av KUNSTforum er kunst i andre rom og offentlig rom utgangspunkt. I den anledning slipper vi lederen her.
Jan Christensen, En melankoli, 2011. Tre-delt kunstprosjekt på Oslo S: Fotoprint på duk, vinyl på fasade og HD video. Courtesy: Rom Eiendom og Mesén, Oslo. Foto: Jan Christensen
For visuell kunst er den «naturlige» distribusjonskanalen utstillingen, et medium som ofte finner sted i museer og gallerier, og som omfatter en sammenstilling av kunstverk strukturert etter en fellesnevner. Utstillingen som distribusjonskanal er knyttet til modernitet, ideologi og en måte å kategorisere verden på som vi i dag opplever som nettopp naturlig. I følge denne logikken blir museene og galleriene kunstens naturlige habitat, der den hvite kuben har etablert seg som et «rent» rom for kunsten, fritt for føringer og begrensninger.
Kunstinstitusjonen er et rom som gir kunst mening som kunst. Men det er også et rom der kunsten risikerer å reduseres til «bare» å være kunst. Når kunsten er fri for føringer som økonomi og politikk, kan den konsumeres på kantiansk vis, med et desinteressert blikk, der verket oppleves som hensiktsmessig uten å tjene noe praktisk formål. Som betraktere har vi vent oss til denne måten å forholde oss til kunst på, og kritikere og kunstnere ser på dette som et kvalitetstegn. Kunst som styres av utenforliggende mål, som et middel til å oppnå noe annet enn en kunstnerisk opplevelse og kritisk refleksjon, vurderes fort som urent og problematisk. Eller verre, som dekorasjon og ren estetisk nytelse.
Kunst kan selvsagt distribueres i andre kanaler enn utstillinger, og det mest nærliggende er kanskje kunst i offentlig rom. Offentlige rom regnes gjerne som det vi omgir oss med til daglig: urbane rom og landskap. Juridisk sett er et offentlig rom et fysisk sted der ingen ekskluderes, et større og på mange måter mektigere område som (paradoksalt nok) stadig holder innflytelse over kunst som skapes, der den stadig står i brytning mot andre interesser, som «folkets» smak og «krenkelsestyranniet».
Den statlige etaten KORO (Kunst i offentlig rom), tidligere Utsmykkingsfondet, er den største oppdragsgiveren for kunst i offentlig rom i Norge. Opprettelsen av Utsmykkingsfondet (1976) skjedde på bakgrunn av et behov for å distribuere kvalitetskunst til folket, samtidig som kunstnere kunne få ordentlig betalt for jobben. Begrepet utsmykking har gitt denne typen kunst lav status, noe Jan Christensen nevner i portrettintervjuet. Han er i takt med KOROs ambisjoner om å være en aktør for produksjon av en kritisk kunst i det offentlige rom, bevisst konteksten det jobbes innenfor. Mens kunstnere tidligere leverte ferdige arbeider til mer eller mindre ferdigstilte offentlige bygg, er kunstneren i dag tilstede gjennom hele prosessen. Når kunstneren trekkes inn i prosessen på denne måten, blir det mulig å tilpasse verket til konteksten og dra inn stedsspesifikke elementer.
I det offentlige rom er det ikke sikkert kunsten umiddelbart gir seg til kjenne som kunst. Kunst i «andre rom» enn utstillingsrommet blir til på andre premisser, med andre krav til kunstneren. Christensen beskriver for eksempel hvor mye byråkrati det innebærer å skape kunst i tilknytning til nye bygninger. Utstillingsrommet gir også en type kontroll over lesningen av verket, som det offentlige rom ikke nødvendigvis gir, og et kunstverk i offentlig rom kan trigge utilsiktede lesninger hos publikum, noe som kan skape stort engasjement rundt kunsten, dens vesen og rett til å vises i det offentlige rommet.
De siste årene har vi sett mange eksempler på at kunst utenfor museene skaper engasjement; Jonas Dahlbergs forslag til 22. juli-monument på Utøya har forarget naboene som stadig prøver å få det stoppet; Christian Frederik-monumentet i Oslo ble kuppet av politikere og kunstkonsulentene trakk seg; Vanessa Bairds veggmaleri til Helse- og omsorgsdepartementet har fått sterkt kritikk fra ansatte som ser 22. juli-elementer i bildet; Kongolandsbyen til Lars Cuzner og Mohammed Ali Fadlabi i Frognerparken i anledning grunnlovsjubileet skapte et mediesirkus som få kunstnere får oppleve. Ofte deler diskusjonene offentligheten opp i to motpoler der «folket» står på den ene siden mot en «kulturelite» på den andre.
Mot dette bakteppet er denne utgaven av KUNSTforum et forsøk på å tegne opp noen perspektiver rundt et tema som er stort, komplekst og langt fra entydig.