Paula Modersohn-Becker til Skandinavia

Paula Modersohn-Becker (1876-1907) har lenge vært et ufullstendig kapittel i fortellingen om den europeiske tidligmodernismen. Denne vinteren vises hun i stort format ved Louisiana. Er modernismes glemte kvinner på vei ut av skyggen til sine mannlige kolleger?

En skjult skatt
Det var de færreste som visste hva som skjulte seg i Paula Modersohn-Beckers atelier da hun vinteren 1907 døde etter å ha født sitt første og eneste barn, bare 31 år gammel. Arbeidene fikk raskt sin plass i hjembyen Bremens samlinger, men det var få, eller ingen som forstod rekkevidden av denne skjulte skatten. Til det var arbeidene alt for moderne. De grove forenklingene, de «uskjønne» kvinnefremstillingene, og ikke minst de monumentale akt-selvportrettene ble vel hard kost for en kunstelite med forkjærlighet for impresjonismes lette og flyktige uttrykk. Særlig med tanke på at det var en kvinne som stod bak det hele. Hva var motivasjonen bak disse bildene? Var de uferdige «forsøk» og eksperimenter, eller var de simpelthen malerier «vokst frem» av et emosjonelt kvinnesinn?

Paula Modersohn-Becker, Liggende mor med barn II, 1906.
Courtsey: Museen Böttcherstrasse, Paula Modersohn-Becker Museum, Bremen / Louisiana

For Modersohn-Becker var forut for sin tid både i formspråk og motivvalg. I løpet av sine omkring ti aktive år som kunstner utviklet hun et uttrykk som skulle bli symptomatisk for det 20. århundrets kunst. Fra tilholdsstedet i kunstnerkolonien Worpswede i de landlige omgivelsen nordøst for Bremen, oppsøkte hun gjentatte ganger Paris. Hun inngikk en intens dialog med en fransk avantgarde som på dette tidspunktet ble betraktet med høy grad av skepsis i hjemlandet.

Paula Modersohn-Becker, Selvportræt vendt mod venstre, med hånden på hagen, 1906.
Courtesy: Niedersächsisches Landesmuseum Hannover, Leihgabe aus Privatbesitz / Louisiana

Modersohn-Becker søkte bort fra worpswedekollegenes flyktige og øyeblikksorienterte naturskildringer. Hun ønsket ikke å avbilde den ytre virkelighet; hun ville, i likhet med forbildet Paul Cezanne, realisere den på nytt – via malingen. Hun ønsket å være subjektiv i sin kunst. Modersohn-Becker teller til kunstnerne omkring 1900 som tok del i et formalistisk prosjekt og modernismen første fase: fargen og formens frigjørelse og maleriets løsrivelse fra den ytre virkelighet. I sine siste bilder arbeider hun parallelt med Picasso i et formspråk som nærmer seg kubismen. Året Modersohn-Becker dør, ferdigstiller Picasso ”Damene i Avignon”, kubismen innledes og mange regner dette året som startpunktet for modernismen.

Essensialist
Paula Modersohn-Becker søkte inn mot essensen av tingene, fruktene, menneskene, og seg selv. Hun hadde dårlig tid: «Jeg vet at jeg ikke skal leve len­ge (…) mitt liv er en fest, en kort, in­tens fest», skrev hun i dagboken. Og døden satte også spor i hennes bilder. Under et av sine pariseropphold oppdager hun senantikkens mumieportretter i Louvre. Vi ser et ekko av dem i hennes selvportretter som stirrer stille mot oss i skjæringspunktet mellom livslyst, nyssgjerrighet og evighet: de åpne store utforskende øynene skuer inn i det hindidige livet og på samme tid dypt inn i seg selv.

Modersohn-Becker malte det som interesserte henne, og hentet motiver fra sine nære omgivelser. Hun malte Worpswedes myrlandskaper og bjørketrær og de fattige landsbybeboerne: barna, gamle koner, mor med spedbarn på brystet. Hun hadde en stor kjærlighet til det enkle livet og den karrige naturen, slik hun på alle plan søkte storheten i det enkle og det essensielle.

Paula Modersohn-Becker, Nøgne piger, knælende og stående, valmuer i baggrunden II, 1906.
Courtsey: die Lübecker Museen. Museum Behnhaus Drägerhaus Gestiftet aus der Sammlung Dr. Kurt Wünsche, Zwickau / Louisiana

Hun malte for å erkjenne, hun studerte seg selv og dvelte gjennom studien over eksistensielle problemstillinger. Hun ville, slik vennen og den kjente poeten Rainer Maria Rilke formulere det i sitt rekviem til venninnen, male tingene «fra innsiden og ut». Hennes modernistiske prosjekt var ikke alene et eksperimentelt formalt porsjekt, det var et helhetsprosjekt: intenst og dypt personlig. Og fortellingen om modernismen blir fattigere uten Modersohn-Becker.

Kvinne og modernist
I sin levetid opplevde Modersohn-Becker anerkjennelse kun fra et lite knippe kunstnerkolleger, der iblant Rainer Maria Rilke og hans kone Clara, men også blant disse var tvilen over hennes dristige billedferd tilstede. Nå over hundre år etter hennes død omtales hun som en av Tysklands første og viktigste modernister, eller som «Europas første kvinnelige modernist» som den anerkjente amerikanske kunsthistorikeren Diana Radycki valgte å kalle sin nylig utgitte praktbok om Modersohn-Becker.

Den omkring hundre år lange resepsjonshistorien har grovt sett to motpoler som både har åpnet opp, og stått i veien for en grundigere undersøkelse av selve verkene. Kjønnsaspektet og kvinnetematikken ledet an av den feministiske forskningen på den ene siden, og den formalistiske innfallsvinklingen med stor fokus på hennes tette dialog med fransk avantgarde på den andre. Men det er først når vi lar dem smelte sammen, at vi nærmer oss essenesen av Modersohn-Beckers kunst. Hun var kvinne og malte sine erfaringer som kvinne, og hun var modernist – og pioner var hun både innen formspråk og kvinnetematikken.

En ny æra for modernismens kvinner?
Hundreårsjubileet for Paula Modersohn-Beckers død i 2007 ble en milepæl innen Modersohn-Becker-forskningen. Store utstillinger og ny forskning i hjemlandet ga ringvirkninger også ute. Dette er neppe noen tilfeldighet. For totusentallets første tiår er også et jubileum for modernismens begynnelse og utvikling. Flere sentrale internasjonale kunstinstitusjoner med kunst fra denne perioden har de senere årene rettet et kritisk blikk på egne samlinger. Det tette løpet mellom kunstnere på vei mot abstraksjon og modernismens fullbyrdelse på begynnelsen a 1900-tallet avlet helter, pionerer, myter og en kunsthistorisk kanon. En kanon det nå hundre år etter er på tide å justere, ikke minst i henhold til kjønn.

Paula Modersohn-Becker, Blond pige, landskab i baggrunden , 1901.
Courtsey: Privat eie / Louisiana

Centre Pompidou i Paris og Museet for samtidskunst i Oslo er eksempler på museer som de siste årene har presentert nyvisninger av samlingen strippet for mannlige kunstnere. Det er heller ikke første gangen Louisiana bidrar i å kaste lys på modernister av det kvinnelige kjønn. Forrige vår var den svenske abstrakte pioneren Hilma af Klint (1862-1944) på plakaten. Et enormt løft for en særegen stemme innen den tidligste eksperimenteringen innen abstraksjon. Suksessutstillingen ble produsert av Moderna Museet i Stockholm, nok en viktig institusjon som den senere tid har vært opptatt av å rette opp kjønnsballansen. Under en stengingsperiode i 2006 fikk museet et kjærkomment skråblikk på egen samling, konsekvensen ble kampanjen «Det andra önskemuseet» : et opprop til pengeinnsamling for å rette opp kjønnssammensetningen i samlingen gjennom innkjøp av kvinnelige kunstnere fra første halvdel av 1900-tallet. Og på ønskelisten stod blant andre Paula Modersohn-Becker.

Paula Modersohn-Becker, Spædbarn ved brystet, 1904.
Courtsey: Niedersächsisches Landesmuseum Hannover, Leihgabe der Rut- und Klaus-Bahlsen-Stiftung / Louisiana

Paula Modersohn-Becker, Stilleben med guldfiskebowle, 1906.
Courtesy: Von der Heydt-Museum Wuppertal / Louisiana