Ved hjelp av kunsten og dens flertydige natur kan vi åpne for en verdidebatt som, i motsetning til den tradisjonelle politikken, ikke stenger dørene for «de andre».
Bo Magnus, TLF (The Legacy of Feminism).
Kerala i India var offer for Norges første utviklingsprosjekt. Med mål om å gjøre indiske kystfiskere like effektive som de norske, omtales det i dag som en fiasko – i likhet med flere andre utviklingsprosjekter. Lokale forhold ble ikke tatt hensyn til, og konsekvensene rammet både befolkningen og deres omgivelser. Lite hjalp det dem at vi etterfølgende understreket at det hele tross alt var utført i beste, norske, mening.
I slutten av januar stiller tre bergenskunstnere, Nina Grieg, Gitte Sætre og Bo Magnus, som under samme tak utgjør kunstgruppen InEpic, ut verkene sine i nettopp Kerala, på den store Kochi-Muziris biennalen. Som svar på det patriarkalske India – et av de farligste landene i verden å være kvinne i – møter de inderne med feminisme. I samme region har norsk selvhevdelse altså tidligere fått fatale følger. Hvorfor skulle inderne være åpne for våre synspunkt denne gangen?
Kunstnergruppen InEpic. Fra venstre: Nina Grieg, Bo Magnus og Gitte Sætre.
Kunsten kjennetegnes ved dens flertydighet og evne til å igangsette refleksjoner. Samtidig som at det sanselige ved verket griper oss umiddelbart, kan vår oppfatning av det i neste øyeblikk bli satt på hodet. I kraft av disse egenskapene treffer den publikum på en måte som er vesensforskjellig fra det politikken evner.
Mens politikken, som i tilfellet med Kerala-prosjektet, trykker de verdiene, eller metodene, som Norge selv mener er «de riktige» ned over hodene på sitt publikum, setter kunsten spørsmålstegn – både ved verdiene i seg selv, og ved vår oppfatning av dem.
Et av verkene som skal stilles ut i Kerala, er Bo Magnus’ TLF. Som svar på Gerhard Richters 48 portretter av hvite menn som har endret verdenshistorien, består dette av et dobbelt antall portretter av kvinner. Verken navn eller tittel forteller oss hvem de er – vesentlig er at de, som representanter fra kulturer verden over, har et felles ønske om å endre fremtiden, slik at de en dag kan stå på like fot med det annet kjønn. Også i India.
De 98 kvinneportrettene er ikke ens fra alle kanter. Et ansikt som er mildt og vennlig fra en vinkel, kan være strengt og brutalt fra en annen. Tilskuere til det samme ansiktet, kan altså oppleve at det utløser radikalt forskjellige emosjonelle reaksjoner, avhengig av hvorfra de betrakter dem.
Bo Magnus, TLF (The Legacy of Feminism), on view at the Kochi-Muziris Biennale 2015. Courtesy: BC Gallery
Med seg til Kerala har de tre kunstnerne – i likhet med utviklingsarbeiderne bak fiskeriprosjektet – selvsagt sine egne norske verdier og perspektiver. Men gjennom kunsten pålegger kunstnerne ikke sitt indiske publikum til ukritisk å ta til seg deres personlige, feministiske standpunkt.
Mette Paust-Andersen har skrevet mastergrad om kunstens retorikk ved Københavns Universitet
Kunsten setter en scene, og et tema, hvorfra spørsmål reises og en debatt kan utgå. Ved at den ikke påberoper seg å komme med absolutte sannheter, avdekker den en grunnleggende respekt for sitt publikum. Med identifikasjon og empati som sentrale virkemidler er den, på en så vel konstruktiv som ydmyk måte, i stand til å bygge broer til menneskene som den vestlige verdiimperialismen tramper over.
Ufravikelig i TLF er imidlertid at kvinnene er tilstede. Verket uttrykker en selvfølgelighet over ar kvinnene blir portrettert – av samme grunn som Richters menn ble det. Bildene viser sterke individer, som sammen står desto sterkere. Gjennom øyekontakt taler de til publikums engasjement og personlige involvering, farget i duse farger glir de inn i mengden og blir en del av den.
Jeg mener at mangelen på forståelse, som fremtrer både gjennom de mange feilslåtte utviklingsprosjektene og i de pågående verdikampene ulike kulturer imellom, er paradoksal i en stadig mer global verden. Mens uforstanden understreker forskjeller og fyrer opp under konflikter, evner derimot kunstverk som TLF å skape et fellesskap i det forskjellige og åpne et rom hvor de selvstendige tankene er verdifulle, men hvor vi samtidig kan reflektere over verdier som er grunnleggende for oss alle. Verdier som kvinner i India enda ikke kan ta som en selvfølge.
I tilknytning til bergenstrioens utstilling arrangeres det i tillegg et seminar om feminisme.
