Karoline Hjorth og Riitta Ikonens prosjekt Eyes as Big as Plates er ikke banebrytende rent fotografisk. Derimot bringer det interessante betraktninger til hvordan vi lever og ser verden rundt oss.
Karoline Hjorth og Riitta Ikonen, Eyes as Big as Plates, installsjonsfoto Fotogalleriet. Foto: Istvan Virag
Eyes as Big as Plates er et samarbeidsprosjekt mellom den norske fotografen Karoline Hjorth (f. 1980) og den finske kunstneren Riitta Ikonen (f. 1981). Prosjektet tok til i 2011 under et felles gjesteopphold i Sandnes, og den pågående utstillingen i Fotogalleriet er den første omfattende visningen av prosjektet i helhet.
Mennesket i naturen
Utstillingen omfatter en samling portrettfotografier tatt i ulike landskap i Norge, Finland, USA, Frankrike, Island og Færøyene. Rent teknisk eksperimenterer kunstnerne lite, men så er heller ikke hensikten med prosjektet teknisk nyskaping, men å få oss til å stoppe opp, se tilbake og tenke oss om.
I Hjort og Ikonens verk er personene fotografert både i et nærportrett og i en større komposisjon hvor de opptrer som figurer i et omsluttende landskap. I begge motivtyper er personen som regel plassert sentralt i bildet. Konsekvensen er at mennesket fremtrer tydelig også i de større motivene, samtidig som de her integreres i naturen rundt, heller enn å stille landskapet som en kontrasterende bakgrunn til den portretterte. Med dette komposisjonsmessige grepet minnes betrakteren på at mennesket faktisk er en del av naturen.
Syntetiseringen av menneske og natur forsterkes ytterligere av kostymene som de fotograferte er ikledd. Kostymene har Ikonen laget av ulike vekster og planter, gjerne funnet på eller i nærheten av location. Massiviteten i kostymene gir modellene en skulpturell effekt, som i sin tur ansporer assosiasjoner til stødighet og varighet samt alder: de eldste trærne står stødigst og har de dypeste røttene. Bruken av nettopp naturlige objekter som materiale for utkledningen gjør dessuten at personene går mer i ett med landskapet, samtidig som den kreative bruken av naturen gir en nærmest eventyrlig effekt med referanser til naturens mystikk.
Karoline Hjorth & Riitta Ikonen, Eyes as Big Plates, #Edda, 2103.
Underveis i prosessen frem mot ferdig verk, har modellene blitt oppfordret til å komme med ideer både til kostymer og location. Denne aktive deltagelsen medfører at fotografiene i større grad ikke bare er et resultat av kunstnernes idé, men også blir et uttrykk for modellenes personlighet. Slik får betrakteren kanskje også et sterkere inntrykk – utover det rent visuelle – av hvem som er avbildet og hvordan han/hun er i virkeligheten.
Hjorths fotografier tilhører en form for portrett hvor det tradisjonelle portrettet, med hovedfokus på ansikts- eller personlikhet, utfordres. Selv om det er åpenbart at fotografiene ligner den avbildede, er det ikke lengre modellen som står i sentrum. De avbildede er i hovedsak symbol på det kunstnerne ønsker å formidle. Det handler dermed ikke om hvem de fotograferer, men hvorfor de har valgt å fotografere denne personen og hva disse menneskene til sammen er et uttrykk for. Dette kommer særlig fram ved fraværet av titler ved siden av hvert enkelt bilde, som medfører at vi ikke betrakter modellene som en spesifikk person, men som del av en større gruppe mennesker, som samlet avdekker prosjektets budskap.
Eventyrlyst og alderdom
Samtlige av de fotograferte er eldre mennesker som, til tross for sin høye alder, på ingen måte fremstår som livløse og kjedelige. For den svært nysgjerrige betrakter, kan man lese seg til at en av kvinnene hoppet for første gang i fallskjerm som 85-åring, slik blir hun et symbol på at alderdom ikke er synonymt med mangel på eventyrlyst, nye erfaringer og opplevelser. På Færøyene har kunstnerne møtt 71 år gamle Mortan som har vært fisker siden han var 14. Han har ingen planer om å pensjonere seg så lenge jobben er artig. De har også fotografert 88 år gamle Greta som nylig var med i barnebarnets musikkvideo. Felles for samtlige modeller at de fortsatt er aktive, og på ingen måte lever sine eldre dager isolert fra omverdenen.
Om det å fotografere eldre mennesker, har Hjorth selv uttalt at ofte «blir eldre folk presentert som noen man skal synes synd på. Her ser vi dem på en annen måte.»
Sitatet virkeliggjøres i Ikonens og Hjorths portrettering av de ulike personene. Aktive og livsglade eldre er fotografert, og alt fra forhenværende husmødre til agronomer og operasangere er fotografert. Men dette er ikke noe som fremgår av fotografiene, eller kostymene for den saks skyld. Og det er heller ikke det som er viktig i denne sammenhengen. Ved å skjule referanser til yrkesgrupper, står man igjen med eldre mennesker portrettert ute i naturen. Slik kommer prosjektets agenda også frem, og den sosiale kommentaren som ligger latent i prosjektet blir tydelig: en kommentar til hvordan dagens samfunn ofte ser på eldre som stakkarslige og triste.
Karoline Hjorth & Riitta Ikonen, Eyes as Big as Plates, installasjonsfoto Fotogalleriet. Foto: Istvan Virag
Nettopp prosjektets utfordring av betrakterens syn på alderdom er en av dets største styrker. Det handler ikke om å provosere, men om å opplyse. Man forlater utstillingen med et mer optimistisk syn på det å bli gammel, hvilket igjen kan leses som en kritisk pekefinger til dagens ungdomsideal. Vår stadige higen etter å være evig ung blir utfordret og vi påminnes om at livet er mangfoldig og – om man har helsa med seg – ikke er over før man ligger i jorda. Samtidig er det umulig å ikke tenke nettopp på døden og livets slutt, når man ser modellene nærmest gjenforent med naturen. Menneskene i fotografiene har nådd livets høst, og selv om fotografiene er evige, gjelder ikke det samme for de avbildede. En underliggende melankoli sniker seg på, idet man som betrakter innser at selv ikke det moderne mennesket er løsrevet fra naturens gang.
Tilbake til naturen
Uten referanser til personlighet eller yrkesgrupper, og med omgivelser strippet for indikatorer om tid og spesifikke steder, fremstår alle motivene som upåvirket av tidens tann. Også kostymene er frigjort for enhver referanse til tid eller sted. Derimot leder de særegne utkledningene tankene hen til mytiske karakterer, uten å antyde spesifikke, noe som drar assosiasjoner til tidligere tider, da folkeeventyrene sto sterkt. Foruten å framheve naturens mystikk, skaper disse grepene en viss illusjon om at motivet faktisk stammer fra en annen tid.
Plasseringen av menneskene i de ulike landskapene, som en ensom men integrert skikkelse i naturen, støtter videre opp under oppfatningen av tidløshet. At naturen er dynamisk, er en kjent sak, likevel er det vel få ting vi opplever som mer varig enn et fjell. Det er derfor vanskelig å se naturen som noe annet stillestående og evig.
Den siste tiden har debatten rundt våre inngrep i naturen vekket diskusjon rundt emosjonelle konsekvenser av tapt landskap. Det viser seg at til tross for at vi i større grad bosetter oss lengre vekk fra naturen, er vi likevel knyttet til den med et ubrytelig bånd. Med dette prosjektet viser Ikonen og Hjorth til romantiske idéer om menneskets tilbakevending til naturen, en stadig mer aktuell problemstilling i en verden preget av klimaproblemer og stress i en hektisk hverdag. Kunstnerduoen treffer slik flere såre punkter, deriblant den gerascofobien mange av oss kjenner på, og en følelse av fremmedgjøring i storsamfunnet. De viser at det finnes et rom hvor vi kan løsrive oss fra tidspresset: naturen.
Eyes as Big as Plates vises på Fotogalleriet, Oslo til 2. mars.