Fra frodig handelspatrisiat til billedfattig folkestyre?

Norge anno 1814 var et opplysningsorientert rangsamfunn i økonomiske problemer. Men at det ikke fantes god kunst i Norge før Johan Christian Dahl er feil, mener kuratorene for utstillingen Tidsbilder 1814 Nils Messel og Mai Britt Guleng.

Dansketiden. Det er ikke et positivt begrep, snarere tvert imot. Et bilde av denne tiden som en over 400 år lang natt – da danske konger satt i København og plyndret et armt norsk folk – har festet seg. I de 400 årene fantes det lite rikdom og kunst i Norge, men en slik urett kunne ikke fortsette til evig tid, og da Danmark havnet på feil side i Napoleonskrigen så de kuede nordmennene en gylden mulighet. På Eidsvoll i 1814 oppstod som Fugl Fønix den norske nasjonen, vikingenes hjem, med en av verdens mest liberale grunnlover. Danmarks plyndring av Norge ble tydeligst formulert av Nicolai Wergeland (1780−1848) i pamfletten en Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge (1816).

Etter unionsoppløsningen i 1814 blomstret kunsten. En strøm av gode norske kunstnere slo igjennom. Det holder å nevne J.C. Dahl (1788-1857), Thomas Fearnley (1802-1842), Peder Balke (1804-1887), Knut Baade (1808-1880), Adolph Tidemand (1814-1876), Johan Fredrik Eckersberg (1822-1870) og Hans Gude (1825-1903). Resten er en god historie.

Eliten
Men dessverre er fortellingen om det utarmede landet uten kunst og rikdom kun en god historie, noe som kommer frem i utstillingen Tidsbilder 1814 som vises på Nasjonalmuseet denne våren. Her prøver kuratorene Nils Messel og May Britt Guleng å avdekke kunsten rundt 1814.

− For første gang viser vi kunsten i Norge i perioden 1780 til 1820, forteller Nils Messel. Vi vil vise at det fantes mye bra kunst i Norge også før 1814.

Han forteller at kunstnere som var aktive i Norge i 1814 i all hovedsak var forankret i utlandet, før de hadde flyttet til Norge.

− Jacob Munch (1776-1839) dominerte scenen i 1814. Han hadde studert i København og Paris. Fra 1810 og 1811 bodde også danskfødte Carl Frederik Vogt (1771-1834) og Johannes Flintoe (1787-1870) i Christiania, men å bare fokusere på 1814 ble litt for smått. Derfor begynner vi med Le Ancien Regime, altså den eliten som fantes i Norge før 1814.

Messel tar en pause, før han forteller at det dannes et litt annet bilde av Norge i denne utstillingen enn det vi er vant til.

− Kunsten fra denne tiden skildrer ikke fattigfolk. Kunsten var av og for de bedrestilte.
Frem til 1814 var det handelsstanden, gjerne kalt handelspatrisiatet, som var den kulturelt førende klasse, og de hadde god økonomi for mellom 1750 til 1810 gikk økonomien godt.

− Å bygge opp en stor formue på kort tid var faktisk lettere i Norge enn i Danmark, forteller professor Hilde Sandvik, undertegnede i reportasjen «Det Nye Norge (2012)» i boken Hafslund Hovedgaard 250 år.

Store formuer ble ofte bygget innen eksportnæringen. I Norge var tilgangen på tømmer jevn og etterspørselen stabil forteller hun.

− Fra 1500−tallet vokste byene i Europa raskt og de trengte store kvanta med tømmer. Etter tredveårskrigen i 1618−1648 stagnerte veksten både i Norge og internasjonalt, men etter 1750 øker etterspørselen igjen, forteller Sandvik.

Det hang sammen med den gryende industrielle revolusjonen.

– Mellom 1660 og 1801 fordobles dessuten den norske befolkningen, sier hun. Norge trengte flere arbeidsplasser og økte inntekter, og eksportnæringene blir veldig viktige. De viktigste var trelast, fiske, jernverk og shipping påpeker hun.

Rundt Christiania ble det dannet store formuer. Bogstad, Ullevål og Frogner hovedgård ble bygget opp. Utenfor Christiania fantes Fritzøehus, Jarlsberg, Hafslund, Ulefoss og Borregaard, men sentrum for velstanden var Christiania-patrisiatet bestående av familier som Anker, Collett, Elieson og Mathiesen. Rikest og mektigst av dem alle var Bernt Anker (1746-1805) som bodde i Paleet i Christiania. Han eide skogbruk og jernverk over hele Østlandet. På det meste sysselsatte han 20.000 mennesker.

− I utstillingen skildrer vi den økonomiske gullalderen fra 1770 til 1810. På Ullevål bygget Collett−familien store parkanlegg hvor det faktisk eksisterte madeirafontener som man kunne drikke av. Parken utgjorde motivet i et av Carl Fr. Vogts mange malerier av, deriblant maleriet Kjærlighetens tempel (1815) sier Messel.

− Vi ville visualisere at det eksisterte en privilegert klasse, bryter Mai Britt Guleng inn.

− Derfor har vi dekorert det første rommet med silketapet. Og så har vi en jernovn fra Bærums Verk som var eid av Bernt Anker, og en rekke portretter.

Hun forteller at det er den danske kunstneren Jens Juel (1745–1802) som er den viktigste portrettmaleren.

− Hvis du ville la deg portrettere var Jens Juel den kunstneren du var på jakt etter. I denne avdelingen finnes Juels portretter av blant andre Bernt Anker og av Maren Juel (1749-1815).

Naturen
Det var i denne perioden, da enestaten var rik og før Napoleonskrigene, at kunstnere etter hvert fattet interesse for den norske naturen.

− Kunstnere fra Danmark begynte å reise hit rundt 1790−årene. Spesielt Erik Pauelsen (1749-1790) og Christian August Lorentzen (1746-1828), sier Messel.

− De reiste i «det behagelige landskapet» altså langs kysten, og var opptatt av hva som skilte Norge fra andre land. Jeg tror de så Norge litt som Nordens Sveits. De reiste inn fjordene og var svært opptatt av fossene, som var grunnlaget for mye av velstanden, men også noe av det som skiller Norge fra Danmark.

Et eksempel er Erik Pauelsens Sarpsfossen (1789), et bilde som skildrer fossens voldsomme kraft, men også drivkraften til de lukrative sagene på Hafslund Hovedgård og Borregaard.

− Dette er den tidlige romantikken, men før nasjonalromantikken, forteller Guleng.

– Man skal sukke og stønne litt over det sublime, sier hun. Og fossen og naturen er jo sublim.

I følge Messel trodde man ikke på dette tidspunktet at det var mye som skilte Norge og Danmark som stat. Det var ett rike.

− Hele holdningen og kulturen var dansk-norsk. Pauelsen og Lorentzen kom for å gi en kunstnerisk skildring av et stort kongerike innen eneriket som ingen hadde sett før.

Uår i 1814
I Christiania var handelspatrisiatet inspirert av opplysningstanken og opptatt av kultur og vitenskap. De drev Det Dramatiske Selskap. Norges rikeste mann Bernt Anker bygget etter sigende opp en av Nordens flotteste private kunstsamlinger, men det største prosjektet var å få dannet et universitet i Christiania. Før Bernt Anker døde i 1805 hadde han testamentert sin virksomhet til et fideikommis (en form for stiftelse), hvis avkastning blant annet skulle gå til norske studenter. Hans bror Peder Anker (1749-1826) og svigersønnen Grev Herman Wedel Jarlsberg (1779-1840) dannet i 1809 Det Kongelige Selskap for Norges Vel, som gjorde tanken om et norsk universitet til sin hovedsak

I 1811 gikk kong Frederik VI (reg. 1808-1814) med på å opprette Det Kongelige Frederiks Universitet i Norge. Universitetet ble lagt i Christiania og startet sin virksomhet i 1813.

– Opprinnelig var kongens planer å danne et teknisk-naturvitenskapelig universitet som ville tjene den råvarebaserte norske økonomien med bergverk og sagbruk. Et slikt universitet ville også supplere universitetet i København forteller John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo

– For nordmennene var det viktigere å utdanne embetsmenn. Til da hadde de blitt utdannet i København. Å få universitet i eget land var viktig for å gjøre utdannelse tilgjengelig til en rimelig pris, og for dem som ønsket seg større selvstendighet fra Danmark, var det viktig at landet kunne utdanne sine egne ledere.

Universitetet i Oslo ble derfor utformet med fire fakulteter; teologi, filosofi, medisin og jus, etter modell fra universitetet i København. Med disse fakultetene kunne studentene i Norge få en utdannelse som var jevngod med Københavns.

Planen var å bygge et storstilt universitet på Tøyen, gården som Frederik VI hadde kjøpt til Universitet. Men de store universitetsplanene på Tøyen ble ikke realisert. De var utenfor rekkevidde da den norske økonomien ble rammet av krise. I stedet ble universitetet lokalisert rundt Christiania Torv.

− Den norske trelasteksporten, som var landets største næring, ble hardt rammet av etterkrigskrisen. Den norske staten startet med bunnskrapt kasse, og de midlene som var samlet inn til universitetet ble sterkt redusert av inflasjon. Det Ankerske Fideikommiss var forventet å dekke store deler av universitetets driftsbudsjett, men det gikk konkurs i 1819.

Selv om Universitetet var lite fikk Norge fra 1813 en ny embetsmannselite.
Eidsvollforsamlingen ble et møte mellom den nye eliten, handelspatrisiatet og landets prester og bønder. Dets første offer var billedkunsten.

− Idet Jacob Aall (1773-1844) kom inn i Eidsvollsalen der Carsten Ankers kunstsamling hang, ble han bekymret over de mange nakne barokkmadonnaene. Forsamlingen ville miste konsentrasjonsevnen, så alt måtte vekk, bestemte han. Det viser at selv om det var god kunst i Norge før 1814 levde folk flest i et billedfattig samfunn, forteller Messel.

Det offisielle Norge
I 1814 ble Norge en del av en union med Sverige, men med eget storting og regjering. Og den nye nasjonen hadde nok et annet selvbilde enn dagens nasjon. Man hadde ikke oppdaget fjellheimen, ingen hadde skrevet ned folkeeventyrene og forfatteren av Peer Gynt var ikke engang født.

− Vi synes det er interessant at selv om grunnloven er liberal så var det nye Norge like fullt et rangsamfunn, forklarer Guleng. I den ene salen i utstillingen skildrer vi det offisielle Norge. Her viser vi ordener, som både svenske og danske konger ga til verdige borgere, og vi har fått tak i kastemynt, altså mynter preget til kroningen av Karl Johan som ble kastet til folket.

I denne salen skildres statsmakten, monarkiet, stortinget, militæret og embedsverket samlet. Dette rommet er malt i den norske rødfargen, forteller Guleng.

− Vi har et helfigursportrett av lille prins Frederik Carl Christian, sønn av kong Christian Frederik (reg. 1814), malt av Jacob Munch. På den andre siden har vi det svenske kongehuset og noen portretter av Karl Johan. Et stort Jacob Munch−maleri skildrer kroningen av Karl Johan i Trondheim.

Landets nye institusjon, Stortinget, er representert i utstillingen ved en gullpokal som ble laget til stortingspresident Christie (1814) av Jacob Munch. Også Grev Wedel Jarlsberg er representert som minister og stortingsmann.

I 1814 gjorde Karl Johan Peder Anker til den første statsministeren. Anker var en av de få fra Christiania−patrisiatet som finansielt overlevde de økonomiske nedgangstidene fra 1812 til 1820. Fra 1814 ble eliten som hadde dominert det dansk−norske samfunnet nesten utradert. Det forandret moral og mote i samfunnet.

− Embetsmennene, de som hadde sin faste lønn, mente den eldre Peder Anker var en gammel jålebukk, der han sto foran speilet og rettet på parykken, forteller Messel.

Opplysningstankegang
Motene forandrer seg, men John Peter Collett forteller opplysningstankegangen til patrisiatet overlevde.

– Hvis man skal peke på en ideologi som preget Norge i 1814 så var det opplysningsfilosofien. For selv om både næringsdrivende og bønder på Stortinget protesterte mot høyere skatter så prioriterte Stortinget utdanning svært høyt. Utbygging av folkeskoler blir sentralt.

− I 1821 ble alt gjenværende kirkegods lagt inn i Opplysningsvesenets fond, som skulle brukes til å lønne prestene og fremme opplysningen. Dette var fastsatt allerede i grunnloven i 1814. Dette innebar at statens største gjenværende godsformue ble lagt til et eget fond, og at bruken av det ikke kunne av et vilkårlig stortingsflertall, sier Collett.

− Dette gjorde at ble satset mye på utdanning, og gjennom opplysningsvesenets fond sikret man tilskudd til universitetet.

Collett mener det nye Norge ideologisk minnet ganske mye om USA.

− Også i USA sto opplysningstankegangen sterkt, man hadde en liberal grunnlov og satset kraftig på utdannelse av massene, men det er en stor forskjell. Der USA er preget av en frykt for statens makt og utdannelse ofte ble organisert som private foretagender, ble utdannelse i Norge overveiende drevet av staten eller kommunene. I bunn og grunn blir staten sett på som et gode i Norge. Og utdanning blir nasjonens prioriterte satsingsområde.

Kunst i Norge og Europa
Siden utdanning var viktig ble det også satset på utdanning innen kunstfeltet. I 1818 bestemte regjeringen seg for opprette Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania, forteller Mai Britt Guleng.

− Målet var et norsk kunstakademi, bygget på kunstakademiet i København. Planene var omfattende, forteller hun.

Men som med Universitetet ble det ikke helt som tenkt, da landet i 1818 ikke var så rikt som det hadde vært på begynnelsen av 1800-tallet.

− I starten var det kun én ansatt ved tegneskolen, kobberstikkeren Heinrich August Grosch (1763 – 1843). Det syntes man var litt magert, så etter kort tid begynte H.D.F Linstow (1787-1851)og Jacob Munch å bidra gratis for tegneskolen, men senere fikk disse lærerne også noen kroner, bryter Messel inn.

Tegneskolen ble finansiert av staten og det praktiske ble vektlagt.

− Frem til 1818 var det kun ved Krigsskolen at man lærte å tegne, og da var hovedfokuset veier og kart. Den nye nasjonen trengte også folk som kunne tegne forsvarsverk og den nye statens bygninger, forteller Messel.

− Mye av utdannelsen gikk ut på at man kopierte kjente verk. Mest kjent er studier etter antikke skulpturer, men man brukte også såkalte klebebind, med innlimte grafiske blad som kunne brukes som forlegg og mønster. Man kunne bla seg igjennom kunsthistorien og kopiere.

Internasjonalt hadde man metervis med klebebind som viste hvordan man tegnet hatter og blomster forteller Messel, men ikke i Christiania. Det var et stort problem for undervisningen.

− Jacob Munch klagde ofte til Kong Karl Johan om at tegneskolen ikke hadde undervisningsmateriale. Kongen lovte å ta med læremidler fra Stockholm, men han må ha glemt det. Jeg lurer på om en grunn til at man ansatte Heinrich August Grosch var at han hadde en stor samling med klebebind som tegneskolen trengte.

For å få en skikkelig utdannelse måtte kunstnerne før eller siden ut av landet, og Messel og Guleng har i utstillingen også valgt å skildre norske kunstnerne i utlendighet.

− Her har vi hentet frem mange av de morsomme aktene som Dahl gjorde i København, vi har Görbitz´ akter i Paris, og så har vi Knud Baades maleri der studentene tegner etter gipsmodeller i København.

Før romantikken
De norske kunstnerne som slår igjennom etter 1814 har et aktivt forhold til den internasjonal arenaen.

– De kunstnerne som ikke hadde noe se på, de stivnet, og det ser vi med kunstnerne som bodde i Norge. Det er mangel på gode forelegg, og det er grunnen til at Jacob Munch var så fortvilet over mangel på undervisningsmateriell. Siden blir det blir en av drivkreftene bak å etablere et nasjonalt galleri, poengterer Messel.

Utstillingen Tidsbilder 1814 slutter før den heftige romantikken. Den slutter før oppdagelsen av fjellet og av Norges historiske fortid, avslutter han.

Tidsbilder 1814 avslutter med et fattig Norge. Nesten hele patrisiatet er konkurs og frodigheten fra dansketiden er borte. Ankerne har sluttet med sine ball og det dramatiske selskap ligger brakk.

Fra dette utgangspunktet skapes det bilde vi har av Norge i dag. Flintoe begynte på 1820−tallet å skildre den norske fjellheimen og i hans fotspor fulgte J.C. Dahl. På Vestlandet reiste predikant og gründer Hans Nielsen Hauge (1771-1824) rundt for å starte bedrifter og snakke om gud og hardt arbeid. Litt senere begynte studentene Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) på universitetet. Mellom dem rasert Norges første offentlige debatt om litteratur og det norske. Den siste feiden, Campellerslaget, går av stabelen i 1838 i det nyåpnede Christiania Theater, der Brudeferden i Hardanger skulle skape sensasjon 10 år senere. Samme år skildrer Adolph Tidemann de fattige puritanere i Haugianerne (1848). For å forstå grunnlaget for denne nasjonsbyggingen må vi til Düsseldorf.

Les mer i neste KUNSTforum
Historien om hvordan norsk nasjonalfølelse ble formet i Düsseldorf kan du lese mer om i kommende KUNSTForum som er i salg fra 20. februar. Det har fokus på skulptur med saker om Marius Engh, Jacob Dahlgren, Anna Daniell, Elmgreen & Dragset og Iver Jåks. Abonner her så får du det rett i postkassen din.