Håkon Larsens bok «Den nye kultursosiologien» er en lettskrevet innføring i kritikken av Pierre Bourdieu og et argument for en pragmatisk kultursosiologi.
Håkon Larsen: Den nye kultursosiologien – kultur som perspektiv og forskningsobjekt (Universitetsforlaget, 2013)
Kultursosiologien har bredt om seg de siste tyve årene. Ifølge Håkon Larsen, postdoktor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, er den blitt en kjernedisiplin i sosiologifaget, noe som kan skyldes det som kalles «en kulturell vending innen humanvitenskapene». Det betyr blant annet at studiet av mening er blitt sentralt og at sosiologer er opptatt av «hva ulike sosiale aktører legger i bestemte begreper eller kulturelle objekter eller hvordan de fortolker seg til sosiale prosesser og kulturelle mønstre i sosiale kontekster». Og den nye kultursosiologien handler rett og slett om «studiet av meningsproduksjon i det sosiale livet».
Det er også karakteristisk for den nye kultursosiologien at den kan regnes mer som et forskningsperspektiv – en måte å se verden på eller en metode – enn som et eget forskningsfelt, forteller Larsen. Det er fordi de analytiske verktøyene som den nye kultursosiologien tilbyr kan anvendes i studier av meningsproduksjon innenfor andre deler av sosiologien enn bare kulturfeltet.
Det er spesielt tre retninger Larsen trekker frem som «arsenalet» i den nye kultursosiologien; teorier om kulturelle repetoarer, den franske pragmatiske sosiologien og det sterke programmet. Alle disse er alternativer til, og kritiserer, strukturalistisk sosiologi generelt og Pierre Bourdieu spesielt.
Sosiale felt og kulturell kapital
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002), kan vi lese i Larsens bok, er blant de mest siterte sosiologene i verden, ikke bare i kulturforskning, men generelt i sosiologien. Hans dominans i kultursosiologien har vært svært sterk, også i Norge, og begreper som «kulturell kapital» har funnet veien inn i dagligtalen hos mange som beskjeftiger seg med kunst og kultur, og i meningsutveksling i mediene. Derfor får også Bourdieu en dominerende plass i boken, noe som gjør at boken kan fungere godt som en innføring i Bourdieus begreper for de leserne som har begrenset kjennskap til hans teorier, eller trenger en påminnelse.
For oss som jobber i kunstsammenheng er kanskje Bourdieus begreper om kunstfeltet mest kjent, ikke minst har kunstsosiolog Dag Solhjell bygget mye på Bourdieus begreper i bøkene Kunst-Norge – en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen (Universitetsforlaget, 1995) og Det norske kunstfeltet – En sosiologisk innføring (skrevet sammen med Jon Øien, Universitetsforlaget, 2012). I begge bøkene kartlegger Solhjell hvilke institusjoner som har definisjonsmakt i det norske kunstfeltet, og hvordan verdi skapes og fordeles mellom ulike aktører i feltet.
Kunstfeltet er hos Bourdieu et sosialt «system av relasjoner mellom posisjoner som besittes av mennesker og institusjoner som kjemper om noe som for dem er felles.» Kunstfeltet er bare et av flere sosiale felt som har sin egen logikk og en egen spesifikk kapital. Det er herfra begrepet «kulturell kapital» kommer, altså som en spesifikk kapital for kulturfeltet, og den skiller seg for eksempel fra økonomisk kapital. Slik Bourdieu beskriver systemet av ulike felt med ulike kapitaler, reproduseres sosiale ulikheter som ikke bare er knyttet til en tradisjonell forståelse av klasse utfra økonomisk kapital alene. Hos Bourdieu er det derfor viktig å avdekke skjulte maktstrukturer og vise hvordan smak definerer klassetilhørighet.
Det er også typisk for sosiale felt at det foregår kamper om posisjoner og at det finnes konkurrerende standpunkter og skoler innenfor feltet.
Mot en pragmatisk sosiologi
Kritikken av Bourdieu i denne boken går blant annet på at feltteorien vektlegger feltet i for stor grad i forhold til de konkrete aktørene, og flere av kritikerne mener Bourdieus perspektiv på kultursosiologien er for deterministisk, for styrt av teori fremfor empiri. Larsen trekker særlig frem Ann Swindler, Jeffrey Alexander, Luc Boltanski, Laurent Thevenot, Bruno Latour og Michel Callon som kritikere av og alternativer til Bourdieu. Bokens hovedstruktur blir en beskrivelse av den nye kultursosologien som et resultat av en bevegelse fra en kritisk kultursosologi mot en pragmatisk kultursosiologi.
I bokens del 3 er det viet et eget kapittel til pragmatisk kultursosiologi der Larsen forklarer at den pragmatiske kultursosiologien gir «ett sett med verktøy for analyser av meningsskapende prosesser, så vel som analyser av kulturproduksjon og kulturresepsjon. I den pragmatiske kultursosiologien ligger det at forskerne har et pragmatisk forhold til teorier i sin empiriske forskning». Pragmatisk er som kjent det som gjelder handling og det praktisk nyttige, det kan også beskrive en holdning der det vektlegges hvilke positive konsekvenser en handling eller et standpunkt har – som en motsats til det som er prinsipielt. I forskningpraksis betyr det at den pragmatiske sosiologen bruker de teorier og metoder som til enhver tid er best egnet for å gi interessante svar i det konkrete forskningsprosjektet.
Larsen avrunder boken med å anvende disse metodene på konkrete studieobjekter; hvordan organisasjoner som NRK, Vinmonopolet og Den Norske Opera og Ballett legitimerer sin egen eksistens. Noe som i seg selv er interessant lesning.
Boken har klare kvaliteter som en kort og oversiktlig innføring i ulike retninger innenfor kultursosiologien med Bourdieu som omdreiningspunkt, og bør være av interesse for mange aktører i kunstfeltet. Ikke minst fordi Bourdieus begreper synes å ha fått stå som ukritiske sannheter om kunstfeltet, og på mange måter er integrert i fagfeltets selvfortåelse.