Performative abstraksjoner

Performative elementer i abstraksjonen og abstraherte elementer i performance er gjenstand for utforskning på OSL Contemporary. Og på tross av en noe ensformighet i det formalestetiske uttrykket, er det likevel  interessante linjer som trekkes frem. 

Homogen abstraksjon?
Begrepet abstraksjon favner bredt om seg, men hovedsakelig viser det til en stilisering av virkeligheten. I utstillingens pressemelding står det at begrepet abstraksjon er iboende fleksibelt og det handler om å trekke ut konsepter fra det som er bokstavelig, eller «ekte», til noe mer substansløst. Samtidig viser det også til konkrete objekter, tekst eller performance, som er mettet med abstrakte konnotasjoner. Det å abstrahere kan kobles opp til menneskets ønske og vilje om å «skape orden i kaoset», og språk, bønn og lek blir trukket frem som eksempler på vår iboende evne og trang til å abstrahere.

A K Dolven er kuratoren bak utstillingen using a hammer and sea-staring is OK – abstraction and performance som nå vises på OSL Contemporary. I et brev til de inviterte kunstnerne i juni 2013 skriver hun:

[…] My thoughts on abstraction include both perspectives – an existential drive, and a wide range of concerns, both ethical and political. And it involves time. These thoughts are not new, but our time is. Our economy is new. Our communication is new. Our race and gender politics are new. The foundations upon which we perform and reflect and think and interpret in abstract terms are new. If the urge for abstraction is something innately human and timeless, the context for its self-reflections and articulations – is continuously renewed. We will visit, in this show, abstraction in our time. 

Den siste setningen viser til utstillingens målsetning: å utforske og arbeide med samtidens abstraksjon. Samtidig forteller utstillingens undertittel at det er forholdet mellom abstraksjonen og det performative som skal presenteres. Imidlertid dreier det seg ikke nødvendigvis om performance og abstraksjon slik vi kjenner dem som utøvende stilarter, det er heller et utgangspunkt i en tanke om at den skapende prosessen inneholder både abstraherende og performative elementer som ligger til grunn for utstillingen.

Det er sterke og relevante verk som vises på OSL Contemporary. Førsteinntrykket var «wow – så rent og vakkert!» Med stødige kuratoriske grep inviteres det til interessante samtaler verkene i mellom, samtidig som utstillingen kommuniserer med publikum. Det er tydelig hvorfor verkene er valgt ut, sammenstillingen gir mening.

Visuelt sett gir imidlertid utstillingen inntrykk av at det er den kjølige og avmålte, nesten minimalistiske, abstraksjonen som er «av vår tid». Rundt halvparten av de 14 verkene er veggmonterte «flateverk», som skaper assosiasjoner til kunstnere som Mark Rothko, Jackson Pollock og Donald Judd. Men hvor er vår tids Vasilij Kandinskij, Sonia Delaunay og Jean Dubuffet? Spørsmålet er om utstillingen står i fare for å presentere en for homogen abstraksjon.

Et langt lerret å bleke
Et godt eksempel på dette visuelle uttrykket er Sam Moyers to verk, begge titulert Untitled (2013).  Ved første øyekast fremstår de nærmest som et samarbeidsprosjekt mellom Rothko og Pollock. På to lerreter er forskjellige valører av sort blekk prikket, som i Pollocks drip paintings, og lik Rothkos malerier er horisontale striper som i ulik grad strekker og bølger seg over billedflaten malt på. Avslutningsvis i prosessen legger Moyer lerretene ut i naturen. Denne performative gesten tilfører arbeidene nærmest et avtrykk fra naturen, og de tar form som det Moyer betegner som «billedlige objekter» (Moyer mener selv at de ikke er malerier), bilder fra spesifikke tidsrom og omgivelser. Dermed føyer verkene seg godt inn i utstillingens uttalte målsetning: å se abstraksjon i sammenheng med performative aspekter.

Et verk som også følger opp denne linjen og som kommuniserer godt med Moyers billedlige objekter er John Hendersons video Cleanings (2010). Videoen viser kunstneren som, med mopp og vann som materiale, «maler» et tomt tregulv. Med mønster og dans dekker han metodisk gulvet med mørke valører, en gest som har en klar parallell til Pollocks drip paintings. Men der Pollock lagde autonome evigvarende verk, forsvinner Hendersons «malerier» etter hvert som vannet tørker opp. Hendersons verk blir stående som et nærmest poetisk verk som inneholder mye av det som fremstår som kjernen i utstillingen: det performative i det abstrakte og det abstraherte i performance. For iboende i Hendersons verk er en påminnelse om den performative og meditative praksisen som lå bak mange av de klassiske abstrakte kunstnernes arbeider, og verket bringer dermed en kunsthistorisk kontekst til tematikken i utstillingen.

Fysiske avtrykk
Det performative aspektet i utstillingen tar ulike former, og i Gelawesh Waledkhanis verk er det som broderier.  Burnt generation (2013) og You are forbidden to write (2013) er broderier på papir, hvor Waledkhani sirlig har brodert politiske tekster på arabisk med sitt eget hår. Tekstene er hentet fra Farzad Kamangars brev «YOU ARE FORBIDDEN TO WRITE!» og «BURNT GENERATION». Kamangars var en 32-årig iransk kurdisk lærer, dikter og journalist som ble henrettet 9. mai 2010.

Ved å bruke sitt eget hår, føyer Waledkhani seg inn i den performative tradisjonen, med kunstnere som for eksempel Carolee Schneemann og Vito Acconci. Samtidig er språket et eksempel på hvordan vi abstraherer for å skape orden av verden rundt oss. Og med monteringen understrekes også et abstrakt formspråk. På to trebommer som strekker seg ut fra veggen er broderiene innrammet i glass. Det første en ser er baksidene, hvor horisontale linjer med myke «streker» fremstår som et eget abstrakt formspråk.

I Anna Barriballs tegning Untitled II (2008), er det avtrykket etter kunstneren som er motivet. Et stort ark er dekket med blekk og pakket rundt kunstnerens kropp, den tomme kokongen symboliserer hennes form. Også i Angela de la Cruz’ verk Battered IV (Red) (2012) dominerer konseptet om den menneskelige formen. Som et slags tredimensjonalt Rothko-verk henger den monokrome aluminiumsskulpturen på veggen. Overflaten er rød og glossy, men rundt kantene er det tydelige riper, og tittelen, «battered», gir assosiasjoner til noe menneskelig og sårt. I disse to verkene illustreres særlig de abstraksjonene publikum selv utfører i møte med verkene ved å assosiere form til menneske. Det er en overbevisende argumentasjon.

Et annet verk som også spiller på det fysiske avtrykket kunstneren legger igjen i sine verk, er A K Dolvens don’t worry – I’ll lift the sky (2013). Tittelen referer til en linje i brevet hun skrev til de inviterte deltakerne:Entering your studio, do you ever get the feeling that you can lift the sky? In what way is the concept of abstraction involved? Does the sensation arrive from abstracting, or is it the other way around? Is the sense of abstraction a quality, and is the abstract notion performative in itself?

Med tynne lag av sort og hvit maling på aluminiumsplate har hun skapt et mettet, nesten «Rothkosk» fargespill. Øverst på platen er det fire par med mørke avtrykk, fingeravtrykk hvor Dolven fysisk har løftet malingen med hendene så langt opp hun rekker.

La Grande Dame
Tross mange gode verk, er utstillingens grande dame uten tvil Anna-Eva Bergman (1909–1987) og hennes verk Vague baroque (1973).

Det er både et forsterkende og spennende grep å inkludere en eldre abstrakt kunstner. Bergman var en del av det parisiske miljøet rundt Kandinsky på 30-tallet, og senere en aktiv del av det abstrakte miljøet som oppstod i Paris i etterkrigstiden. Hun er nok mest kjent for sine monumentale abstraherte landskapsmotiver, innlagt med metall og en bearbeidet verniss som lar lyset spille innad i verkene.

Med sine abstrakte malerier ønsket Bergman å skape meditative objekter for betrakteren, og det er dermed høyst relevant å sette Bergman inn i en abstrakt kontekst som denne. Men også det performative er relevant. Sentralt i hennes praksis var et mål om å skape performative, relasjonelle øyeblikk i sine verk:

Gjennom bruken av metallfolie drar lerretene mine nytte av spatiale effekter som klarer å antyde helt nye visuelle effekter uten å ta tilflukt i perspektivets mange triks: de forskjellige spatiale nivåene blir noen ganger satt i kontrast, noen ganger lagt i lag, former og strukturer spredt over terrasser, som noen ganger reflekterer hverandre. Effekter som betrakteren kan utløse selv ved å bevege seg foran lerretet, og ved å forandre farten på sine bevegelser[1].

I Vague Baroque kommer dette til uttrykk i de metalliske bølgene, hvor lyset reflekteres forskjellig etter hvor betrakteren står og skaper en vibrerende overflate i verket. Videre avspeiler de store, sirkulære formene tydelig den fysiske bevegelsen som ligger bak verket. En får virkelig inntrykk av hvordan Bergman har brukt kroppen i utførelsen av maleriet.

using a hammer and sea-staring is OK – abstraction and performance favner verk som på hver sin måte kaster lys over aspekter rundt abstraksjon og det performative. Samlet sett står de i god dialog med hverandre og med publikum. Utstillingen holder det den lover, den utforsker det performative i abstraksjonen i vår tid, og ved å inkludere en historisk kunstner aktualiserer den også det abstrakte uttrykket fra tidligere tider. Likevel, når målet er å utforske abstraksjonen slik den er i vår tid, kan jeg ikke fri meg fra å savne litt mer variasjon i det formalestetiske uttrykket.

using a hammer and sea-staring is OK
abstraction and performance
vises til 21. desember. 

[1] Annie Claustres, Peindre feuille à feuille – Painting leaf by leaf, Antibes: Fondation Hartung Bergman, 2000, s.19.