Julius von Bismarcks utstilling This is so Romantic er en behagelig opplevelse, men takket være brister i innholdsmessige ambisjoner, risikerer helheten å fremstå mer som en øvelse i fingerferdighet.
Julius von Bismarck, This is so Romantic, installasjonsfoto. Foto: Kristoffer Juel Poulsen. ©IMO
von Bismarcks utstilling på IMO, København, er en tiltalende opplevelse hvor verkene vitner om en imponerende teknisk utførelse og en forståelse for det estetiske. Det ser rett og slett bra ut. Selvfølgelig er ikke estetisk appell i seg selv noe kriterium for god kunst, men lettheten i utførelsen tyder på beundringsverdige tekniske ferdigheter. Samtidig fremstår arbeidene som dels ukonvensjonelle, med en utvilsom konseptuell dimensjon.
Det første som møter betrakteren er installasjonene Democracy Chair (2013) og Freedom Table (2013). En gammel kontorstol og et skrivebord henger i hver sin vaier fra taket noen meter fra hverandre. Det er som om stolen og bordet strever etter å imitere hverandre takt, og man forventer nesten at takten kommer til å brytes. Men det gjør den ikke. Begge objektene beskriver hver sin velsynkroniserte sirkelbevegelse gjennom luften, med samme hastighet, tilsynelatende uten å sakne farten og uten at noe ser ut til å drive deres bevegelse. Men det hele er så klart en illusjon, en liten motor og en anordning med metallfjær driver bevegelsen.
Med disse installasjonene innordner von Bismarck seg i den etablerte kunsttradisjonen med å stille ut hverdagslige objekter. Men der hvor tidligere, tilsvarende verk som Marcel Duchamps Fountain (1917) og Andy Warhols Brillo Soap Pads Box (1964) var gjennomførte kunstprovokasjoner, så stilner ethvert potensial for provokasjon i von Bismarcks installasjoner som følge av de tekniske ferdighetene som utvises. Å se slike dagligdagse, konkrete objekter sveve over gulvet gir mer et inntrykk av noe drømmende, letthet og kanskje særlig frihet, enn provokasjon. Utbrukte gamle kontormøbler, det som binder en til arbeidet, er nettopp noe av de tyngste og mest hverdagslige en kan tenke seg og langt fra provokativt.
Julius von Bismarck, Democracy Chair. Foto: Kristoffer Juel Poulsen. @IMO.
Utslitt, og hva så?
von Bismarck har gjort seg bemerket som en kunstner som ikke står tilbake for en politisk stillingstagen, noe man for eksempel ser i tidligere verk som den patenterte The Image Fulgurator – et apparat som på utsiden ligner et kamera, som projiserer et lysbilde på sine omgivelser i et brøkdels sekund, som anvendes til å manipulere de fotografiene som tas i omgivelsene – hvor han blant annet projiserte en fredsdue over Maos ansikt på Den Himmelske Freds Plass.
Men med Freedom Table og Democracy Chair er det noe i titlene som ikke stemmer. Ordparet «freedom» og «democracy» er etter årtier med misbruk som slagord i partipolitikken i USA så utslitte at ironien er mildt sagt implisitt når en kunstner anvender dem.
Enten kan man forstå titlene ironisk, hvilket er en tolkning som utstillingstittelen This is so Romantic i kombinasjon med tittelfotografiet – et nedsagd grantre i en skog om natten – innbyr til. Men det er ikke romantisk i det hele tatt. Og følgelig fremstår verkene som sleivete kritikk mot amerikansk frihetspatos, sett fra et europeisk intellektuelt perspektiv. «Vakre ord som romantikk, frihet, demokrati betyr ingenting», sier den intellektuelle og kjenner seg kynisk og gjennomskuende.
Den alternative tolkningen av titlene er at frihet og demokrati virkelig går godt sammen. Vel er de like gamle og utslitte som kontormøblene, men de svever videre på tross av alle forventninger. I så fall bærer titlene et håpefullt og vakkert budskap, om enn et budskap hver eneste politiker i verden kan fortelle oss om.
En nesten fullendt sirkel
Det siste verket i utstillingen er den svart-hvite videoinstallasjonen Circumcaving a Tree (2013). Videoen viser et solfylt skoglandskap med høye, rake trestammer i bakgrunnen, og en ung mann med langt mørkt skjegg – kunstneren selv – sirkler et tre rundt og rundt med en kniv. I barken ser man et mørkt snitt.
Julius von Bismarck, Circumcaving a Tree. Foto: Kristoffer Juel Poulsen. @IMO.
De umiddelbare emosjonelle reaksjonene er «Hvorfor?». Begår kunstneren en udåd? Han går, runde etter runde og holder knivseggen mot stammen uten noen særskilt vrede eller vilje. Bevegelsene fremstår som alt for regelbundne, man ledes raskt til å tro at denne videoen må være en loop. Men likevel finner man ingen skjøt mellom eventuelle partier, ingen søm som knytter dem sammen, dersom disse partiene eksisterer. Det eneste som tyder på besluttsomhet er installasjonens imponerende lengde: 5 timer og 30 minutter. Det hele ser kjedelig og meningsløst ut, samtidig er verket ytterst hypnotisk i sin karakter og man låses nærmest til bildet. Men utover de teknisk fengslende egenskapene ved videoinstallasjonen, leter man forgjeves etter et dypere budskap.
Kniven ligger nesten slappt mot barken og kunstneren lunter rundt i en uendelig sirkel, og treets lidelse strekkes ut i det uendelige. Stolen og bordet suser videre i sine respektive omløpsbaner. Det repetetive frembringer et uttrykk av tidløshet, men i tidløsheten ligger også trikset som von Bismarck anvender for å fange betrakteren i mistenksom fascinasjon. Uten å kunne hjelpe det begynner man og se etter hva som holder møblene i bevegelse og hvordan videoinstallasjonen henger sammen. Man fanges i en nærmest perfekt sirkel, i en kunstferdig illusjon.
Julius von Bismarck, This is so Romantic, vises på IMO, København, til 21. desember.