Det er kamp om plassen blant de nominerte til Carnegie Art Award. Men første- og andreprisvinneren makter likevel å overbevise om at de er de rette vinnerne.
Dag Erik Elgin, Balance of Painters, 2011-12. Foto: Magnus Bons
I løpet av en femtenårsperiode har Carnegie Art Award delt ut betydningsfulle beløp til kunstnere som er virksomme innenfor maleriets utvidede felt. Førsteprisen er på 1 million svenske kroner og plasserer dermed Carnegie Art Award blant de aller største kunstprisene i verden. I tillegg samles de inviterte kunstnernes verk til en utstilling som har vandret i de nordiske landene og noen ganger også internasjonalt. Frem til nå.
Som Kunstkritikk tidligere har rapportert om har utstillingsturneen i år blitt innstilt på kort varsel. I år vises Carnegie Art Award kun på Konstakademiet i Stockholm, og det i løpet av en begrenset periode på bare tre uker. I tillegg virker det som fremtiden for prisen mildt sagt er usikker. Det er investeringsbanken Carnegie som finansierer prisen, og under pressevisningen kunne bankens kommunikasjonsansvarlig Andreas Kock ikke bekrefte prisens fremtidige eksistens. Vi kan bare håpe at det strømmer inn tilstrekkelig med penger for å sikre en fortsettelse. Per i dag er varemerket Carnegie Art Award godt innarbeidet og det ville være synd å utslette den positive symbolverdien som genereres til Carnegie. For ikke å snakke om kunstnerne som trenger all den økonomiske hjelp de kan få.
Einar Garibaldi Eiríksson, Grand Tour, 2013. Foto: Johann Bergenholtz
Brokete forsamling
Selv om prisen i seg selv er ærefull, så fortoner årets utstilling seg annerledes. Carnegies konsept med å vise flere verk av samtlige nominerte kunstnere er uheldig med tanke på den begrensede plassen Konstakademiet byr på. Hvorfor ikke lage en konsentrert utstilling i stedet, med en fordypende presentasjon av vinnerne? Slik utstillingen fremstår nå får riktignok betrakteren en prøvesmak på samtidens maleriske uttrykk, der mange ulike stemmer kommer i tale: fra finnen Marika Mäkeläs forføreriske, glitrende ornamentikk, via islendingen Einar Garibaldi Eiríkssons italienske veiskilt – en slags ready made a la svenske Klara Lidén – til dansken Alexander Tovborgs fascinerende samling abstrakte miniatyrmalerier om Jesu tenårstid. Alle tre er kompetente og interessante kunstnere på hver sin måte.
Men inntrykket fra Konstakademiets saler er likevel mildt sagt brokete, med overfylte vegger hvor verkene slåss om plassen så vel som betrakterens oppmerksomhet. Presentasjonen synes å bære preg av at det ikke er tatt større hensyn til kolliderende uttrykk. Likheten med et besøk på kunstmessen Market, som årlig finner sted i samme lokaler, er slående.
Behersket uttrykk
Det er forresten under Market at jeg har tidligere støtt på årets førsteprisvinner, Dag Erik Elgin. Ved ulike tilfeller har jeg sett eksempler på hans maleriserie La Collection Moderne (2009–12), der Elgin har konsentrert seg om etikettene som gjerne plasseres ved siden av verk på en utstilling. Elgins gjennomgående fokus ligger på ulike (makt)strukturer som omgir et kunstverk, og i La Collection Moderne anvender han tidstypiske fonter som en slags mental forbindelse til det maleriet det refereres til på etiketten. Kunstverket blir påtagelig nærværende gjennom å peke på sitt fravær. Det avhenger ikke minst av det utpreget fysiske som karakteriserer Elgins malerier, men som handler om en fysisk materialitet som er så langt fra en utleverende ekspresjonisme som det går an til å komme. I stedet kommer materialiteten til uttrykk gjennom nyanserte gråskalaer og svake fargevalører som utgjør malerienes bakgrunn. Maleriene har tjukke lag med farger, men har likevel et behersket uttrykk.
Elgins prisvinnende serie Balance of Painters (2011–12) følger samme struktur. Her presenterer han et graderingssystem som den franske kunstneren, teoretikeren og diplomaten Roger de Piles (1635–1709) utviklet for kong Ludvig XIV. Elgins maleriske objekter har en lignende konseptuell klang som den japanske konseptuelle maleren On Kawara, kjent for sine datomalerier, og inneholder kun de fire sifrene som utgjorde de Piles evaluering av et helt kunstnerskap. Den stilrene utformingen av sifrene mot de nøye avveide bakgrunnsfargene skaper en malerisk balanse som de Piles strebet etter. Elgin har definert et begrenset område for sin kunstneriske undersøkelse, men hans maleri rommer både elegant presisjon og særegen poesi. En verdig vinner.
Materialitet og visualitet
Også andreprisvinneren, svensken Sophie Tottie, kombinerer en konseptuell tilnærming med en utpreget følelse for materiale og visualitet. Tottie er mest kjent for sine store installasjoner, men har de senere årene arbeidet med prosessbasert maleri. Hun arbeider med en form for grunnforskning som involverer et begrenset antall farger blandet til ulike grå nyanser. Iblant består verkene kun av mønstrede spor i metall og nærmer seg dermed skulpturelle objekter.
Sophie Tottie, White Lines IV 2012-13. Foto: Johann Bergenholtz
Serien White Lines (2012–13) har et vertikalt avlangt format og befinner seg i et begrenset visuelt spektrum, hvor de ulike maleriene med sitt «bilde» påtegnet i svakt relieff likevel fremstår som nært beslektede. De skimrende overflatene nærmest vibrerer av ekspanderende lydbølger som jeg assosierer til lydens spredning eller atomenes bevegelser. Her finnes en relasjon til Gerhard Richters malerier Silikat, som forestiller ulike fysiske mikrostrukturer, men Totties malerier synes befridde fra all representasjon. De opprettholder i stedet persepsjonens grenser. Maleriene er resultatet av hvordan penselen har beveget seg i fargen i ett visst tilfelle. Dette er introverte bilder som likevel endres gjennom våre bevegelser foran dem i rommet.
Carnegie Art Award har i år premiert to malende minimalister som gjennom sine verk skaper ulike mellomrom i maleriene og hos betrakteren. Jeg er helt enig med juryen om at de er best i utstillingen og håper på en like lovende fortsettelse om to år.
Carnegie Art Award 2014 vises på Konstakademiet, Stockholm, til 8. desember.