Solhjell har tatt til orde for at Bergen kommune bør gripe inn og styre Bergen Assembly politisk. Dette er stikk i strid med det eksplisitte ønsket fra Bergens kunstfelt, skriver Evelyn Holm, direktør for Bergen Assembly, i sin replikk.
Evelyn Holm, direktør Bergen Assembly
Dag Solhjell hevder i sin artikkel mandag 25. oktober at Bergen Assemblys kunstneriske råd har begått et overgrep mot Kunst-Bergen ved ikke å overlate kurateringen av triennalens første utgave til det bergenske «kuratoriat». I samme åndedrag hevder han som en selvfølgelig sannhet at arrangementet, som har fått gode kritikker både nasjonalt og internasjonalt, er en fadese, og ber Bergen kommune gripe inn og kaste det internasjonale kunstneriske rådet.
Dag Solhjell er kunstsosiolog, og han har kanskje en sosiologifaglig begrunnelse for å kalle triennalen en fadese uten å ha sett årets utstilling. Men nettopp fordi han har et sosiologisk perspektiv, burde en kunne forvente at han hadde satt seg noenlunde inn i konteksten Bergen Assembly opererer i.
I likhet med flere internasjonale biennaler og triennaler, har Bergen Assembly kommet som et resultat av et politisk initiativ. Det var daværende kulturbyråd Henning Warloe som under arbeidet med ny kunstplan for Bergen i 2007 tok opp ideen om en triennale. Bakgrunnen var at en gjennomgang av hele det tverrfaglige kunstfeltet viste at i Bergen var alle kunstformer representert ved større, internasjonalt orienterte arrangementer, bortsett fra billedkunstfeltet. En internasjonal triennale for samtidskunst skulle derfor vurderes som et vesentlig ledd i internasjonaliseringen av kunstbyen Bergen. Internasjonal relevans og lokal forankring var viktige stikkord i planleggingen, og i forberedelsen til det som ble til Bergen Assembly, ble både lokal og internasjonal kompetanse konsultert. Beskjeden fra det lokale kunstfeltet var klar: De ønsket lokal kunstnerrepresentasjon i styret, de ønsket jobber for kunstnerne, men var også eksplisitte på at de ikke krevde at lokale kunstnere skulle delta i prosjektet. Et like viktig krav var at triennalen skulle være faglig, ikke politisk styrt.
Bergen Assembly drives av det kommunale selskapet Bergenstriennalen AS. Eierne, Bergen kommune, opererer etter prinsippet om armlengdes avstand, et prinsipp som er gjennomgående ved offentlige finansierte kulturprosjekter i Norge. Som eiere har Bergen kommune kommet med noen føringer som gir rammevilkår for selskapet. At triennalen skal ha et internasjonalt kunstnerisk råd er en av disse, kunstnerisk uavhengighet er et annet. Som eiere er det kommunen som utpeker styrets medlemmer, styret i sin tur velger kunstnerisk råd og ansetter direktør. Det kunstneriske rådet foreslår hver utgaves kunstneriske ledelse. Denne strukturen bidrar til å sikre størst mulig faglighet, og at minst mulig av politiske, økonomiske eller lokale særinteresser blir utslagsgivende for triennalens kunstneriske profil.
Bergen Assembly har med sin nåværende organisasjon sterk forankring både lokalt og internasjonalt. Av styrets fem medlemmer er tre hjemmehørende i Bergen, to av dem er kunstnere. Det kunstneriske rådet består av tre norske og fire utenlandske medlemmer. Solveig Øvstebø, sannsynligvis den representanten for det bergenske kuratoriatet med størst kompetanse innen internasjonal samtidskunst, er medlem av det rådet Solhjell ber kommunen om å kaste. Kuratorene for årets utgave har siden januar 2012 vært i stadig dialog med representanter for kunstfeltet i Bergen. Ett av resultatene var at ti av Bergens kunstinstitusjoner ble vertskap for Bergen Assemblys utstilling. Dette skjedde verken ved ekspropriasjon eller okkupasjon, men med høflige forespørsler, der noen svarte ja og andre nei. Ingen ble forespeilet en kuratorisk rolle, noe som også ville ha vært svært spesielt, da kuratorene allerede var valgt, og en verken kan eller bør forvente at en kunstnerisk ledelse skal gi fra seg den kunstneriske definisjonsmakten for sitt eget prosjekt. De enkelte institusjonene har ut fra egen kapasitet og ønske bidratt til produksjonen i større eller mindre grad, men følger vi Solhjells utvidede kuratordefinisjon, har lokal utstillingskompetanse vært flittig brukt i oppbyggingen av prosjektet, blant annet KODEs tekniske konservatorer, Bergen Kunsthalls produsenter og flere av visningsstedenes faste montører. Den siste kompetansen handler for øvrig ikke kun om å løfte og bære; å sette opp en utstilling av ypperste kvalitet krever en kunnskap og fingerspissfølelse som jeg er stolt og glad for at vi har kunnet tilby i Bergen.
Det er denne strukturen Dag Solhjell nå ber Bergen kommune gripe inn i og styre politisk, stikk i strid med det eksplisitte ønsket fra Bergens kunstfelt.
Evelyn holm gir et godt forsvar for Bergen Assembly, som er resultatet av en energisk kommunal kunstpolitikk. Noe av de viktigste i kunstpolitikken er å overvåke den kuratorisk maktbruken. Her ble den kuratoriske makten outsourcet, i en grad vi neppe har sett maken til i Norge før. Det er resultatet av det kunstneriske råds valg, og dets ansvar. Hvis Bergen kommune ønsker at det bergenske kuratoriat skal ha noe igjen for en så stor internasjonal satsing, bør det legge noen føringer på det kunstneriske råd, eventuelt skifte det ut dersom rådet ønsker å fortsette samme linje. Det er ikke politisk styring, det er kommunal kunstpolitikk, den som lå bak opprettelsen av Bergen Assembly. Jeg har merket meg at rådet ikke har svart på min kritikk. Det synes jeg Evely Holm fortjener, så hun ikke blir stående alene for å forsvare Bergen Assembly.