«För snart femtio år sedan lät Marcel Duchamp tillverka ett föremål, ett litet ljusblått fönster med svart, vaxat läder i rutorna. Hängdes det på en vägg, såg det ut som en öppning mot en oföranderlig natt. På nogot sätt hörde Duchamp alltid hemma i den natten; dagen på den här sidan av fönstret var bara en tillfällighet”.
Ulf Linde
Ulf Linde. Foto: Harald Flor
I helgen døde Ulf Linde. Svensk kunstkritiker, museumsmann, professor i kunstteori, kurator, jazzmusiker, skribent, folkeopplyser og medlem av Det Svenske Akademi – «De Aderton» – som deler ut Nobelprisen i litteratur. Et musisk menneske er gått ut av sin tid.
Først og sist hadde Linde et sjeldent øye for og en unik viten om billedkunst. Han evnet å sette ansporende ord på kunsten – i så vel skriftlig form som gjennom muntlig formidling. Når det gjelder norsk kunst, forfattet han sammen Arne Eggum en bok om Edvard Munch og Ernst Thiel.
Det siste var ikke overraskende, etter som Linde både hadde sjefsstillingen ved Thielska Galleriet i mange år og viste stor innsikt i Friedrich Nietzsches verden. Kolleger av meg som overvar hans forelesninger, fortalte at de da satt som trollbundet under seansene, selv om de følte ambivalens overfor Zarathustra-profeten. Studenter ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm har jeg hørt rose hans undervisning med stjerneøyne, enten emnet var Piero della Francesca, Nicolas Poussin eller Jackson Pollock.
Marcel Duchamp, Fresh Widow, ca. 1920. Foto: Harald Flor
Lindes magnum opus var likevel Marcel Duchamp, som han både skrev ei innlevende og kunnskapsrik bok om, og bygget opp Moderna Museets samling av. Han kuraterte også – sammen med franske Jean Clair – en uforglemmelig utstilling om Duchamp i Centre Pompidou våren 1977.
Gjennom min Duchamp-entusiasme fikk jeg første kontakt – per brev – med Linde, under arbeidet med mellomfagsoppgave om dadaismen på Kunsthistorisk Institutt, Fastings Minde i Bergen i 1969. Siden ble jeg kjent med ham. Vi traff hverandre med jevne mellomrom og ved forskjellige anledninger i Stockholm. Særlig husker jeg komitearbeidet sammen med Linde og billedkunstneren Tommy Östmar, da vi tre skulle innstille kandidater til professorstillingen i kunstteori ved Kungliga Konsthögskolan – «Mejan». Ulf med sin bakgrunn som vibrafonist, hadde flest toner å spille på i den trioen, men var hele tiden lydhør for våre innspill. Og i pausene tok han ut et annet register som forteller og spøkefugl.
Siste gang jeg så Linde, ble han med amputerte bein trillet inn i rullestol – av sin kunsthistorikerkollega og livsledsager Nina Öhman, som også jobbet på Thielska Galleriet – til minneutstillingen over vår felles venn Torsten Renqvist . Ulf var glad over resultatet av sin kuratorhånd med Torstens malerier, grafikk og skulptur.
Han dediserte sin bok , Från kart til fallfrukt til meg, med ord i lett skjelvende, men sensibel, kulepennstrek, pluss en tegning av et eple halvt skjult i høstlig gras.
Nå hviler Ulf Linde stille i jord. Men det gror fortsatt fra hans ord.
Fakta:
Ulf Linde (1929–2013) var en svensk kunstkritiker, jazzmusiker, forfatter, museumsmann og komponist. Han var professor i kunstteori ved Konsthögskolan fra 1968 til 1976, intendant ved Moderna museet fra 1973 til 1976 og sjef for Thielska galleriet fra 1977 til 1997. Her var sto han bak flere enn hundre utstillinger, hvor kunstnerne ble presentert i korte tekster på kun ett A4-ark. Mikrooessayene ble senere utgitt i bokform. Linde var medlem av Svenska Akademien fra 1977, da han etterfulgte Eyvind Johnson på stol nr. 11. Som jazzmusiker var han hovedsakelig virksom på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet.
Som kritiker på 1950- og 60-tallet markerte Linde seg et radikalt kunstsyn som betonet betrakterens medskapende rolle.
Linde har gitt ut en rekke bøker og mottatt flere priser.